Derfor sa jeg «kolonialistisk»

Å gi maleriet merkelappen «kolonialistisk» uten å diskutere konteksten blir for upresist. Derfor beklaget jeg ordvalget.

De siste ukene har det rast en debatt om Nasjonalmuseet og Christian Krohgs maleri «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» (1893). Utgangspunktet var min kommentar i et Aftenposten-intervju om at verket er «kolonialistisk». Nå som støvet har lagt seg litt, vil jeg forklare hva jeg mente.

Det første publikum møter i vestibylen på det nye Nasjonalmuseet, er 400 hodeskaller av reinsdyr som danner en monumental vev. Verket «Pile o´Sápmi Supreme» (2017) av Máret Ánne Sara er skapt i protest mot norsk reindrifts- og arealpolitikk i Sápmi. Gjennom tittelen refererer Sara til «pile o’bones»: et begrep som ofte knyttes til nedslakting av bøffelstammer i Nord-Amerika, utført av nybyggere for å fordrive urbefolkningen.

Sara hevder at det pågår en systematisk ny-kolonialisering med fatale konsekvenser for samisk kultur. Versjoner av verket ble utstilt både foran Stortinget og på den viktige internasjonale utstillingen Documenta før Nasjonalmuseet kjøpte det inn i 2018. I tillegg til å lage utstillinger arbeider vi nå systematisk med også å samle samisk kunst til samlingen, et område museet tidligere har forsømt.

I intervjuet med Aftenposten var det mens jeg snakket om Saras verk at jeg også nevnte Christian Krohgs maleri «Leiv Eiriksson oppdager Amerika». Jeg trakk det frem fordi det var det første kunstverket publikum møtte i Nasjonalgalleriet (i perioden 2002 til 2005, og fra 2011 til 2019), da det stengte for fire år siden.

Det jeg ønsket å peke på i intervjuet, var tonen disse to kunstverkene setter, anslagene de gir for publikums møte med samlingen.

Jeg refererte til den koloniale settingen

I Nasjonalgalleriet i 2019 ble man møtt av vikinger til havs med kurs mot Amerika. Nå møtes man av reinsdyrkranier som henger ned foran den norske skiferen. Selv om dette er to helt ulike verk, har de til felles en kolonial rammefortelling og fortolkningsmulighet. Begge har forgreninger til den amerikanske og den norske historien – og til nasjonal identitetsbygging.

Da jeg snakket om Leiv Eiriksson-maleriet, refererte jeg til den koloniale settingen bildet ble produsert i, i 1893. Maleriet var bestilt som et innlegg i en debatt om hvem som var verdige «oppdagere» av og dermed kunne hevde sin tilhørighet til det moderne Amerika. I den konteksten er det vanskelig å snakke om bildet løsrevet fra kolonialisme.

Det som ble feil, er at min formulering fikk det til å se ut som om verket ikke vises i museet, eller til og med er sensurert, fordi det kan ses i en kolonialistisk innramming. Det stemmer altså ikke. Å gi maleriet merkelappen «kolonialistisk» uten å diskutere konteksten blir for upresist. Derfor beklaget jeg ordvalget.

Nøye vurderinger

Nasjonalmuseets samlingspresentasjon er spredt over to etasjer, 10.000 kvadratmeter, 86 rom og 6500 verk. Museets kuratorer har gjennom nøye kunstfaglige vurderinger valgt 13 andre malerier av Krohg til denne utstillingen. Det er sentrale og viktige verk som «Albertine i politilegens venteværelse» (1885) og «Kampen for tilværelsen» (1889). At kuratorer gjør faglige funderte utvalg, er en sentral del av deres arbeid. Det er ikke det samme som kansellering. Bak samlingspresentasjonen i Nasjonalmuseet ligger årevis med grundig arbeid, diskusjoner og harde prioriteringer.

I arbeidet bygges det på tidligere generasjoners kunnskap, men også på vår nære tids historie og perspektiver. Samtidig er det tatt en rekke nye valg og grep. Mange av verkene er gitt en ny kontekst.

Som flere av kuratorene som har hatt en sentral rolle i arbeidet med samlingspresentasjonen, skrev i Klassekampen 3. februar:

«Målet har vært å skape ulike innganger til kunstverkene og å revurdere standardfortellingene. Derfor har vi i arbeidet lagt større vekt på inkludering, sammenheng og diversitet fremfor å prioritere enkelte kunstnerskap. (…) Vi ønsker ikke bare å løfte frem velkjente og etablerte kunstnerskap, men også å hente inn dem som før ble holdt utenfor.»

Nasjonalitet på etikettene

Som en del av samlingspresentasjonen og forberedelsene til åpningen av det nye museet er det også jobbet mye med etikettene som henger ved hvert kunstverk.

I debatten er det blitt gjort et nummer av at Nasjonalmuseet ikke angir kunstneres nasjonalitet på etikettene. Vårt mål har vært å gi så presis og relevant informasjon som mulig om kunstnerne i en samling som strekker seg fra oldtiden og frem til i dag. Hovedregelen for etikettene er at de angir fødeland, i tillegg til fødselsår og dødsår.

Så er det nyanser: På etiketter til verk i den eldre delen av samlingen angir vi kunstneres fødeland og dødsland i stedet for å gi dem en nasjonalitet de simpelthen ikke hadde i egen levetid.

Samtidskunstnere har som regel også fødeland angitt, selv om heller ikke det er helt uproblematisk. Kriger flytter fortsatt på landegrenser. Også denne delen av museumsarbeidet mener vi må være levende, gjenstand for et kritisk blikk og bygge på oppdatert informasjon. Arbeid som dette foregår i museumsfeltet internasjonalt og er ikke unikt for Nasjonalmuseet.

Et verks status endres over tid

Så tilbake til kanonkanonKanon er et utvalg verker som gjennom tidene er blitt vurdert som typiske og innflytelsesrike.. Som Nasjonalmuseum må vi naturligvis være bevisst på at det museet presenterer, av mange vil oppleves som kanon. Samtidig er ikke kanon noe konstant, men også kontekstavhengig. Et verks status endres over tid.

Et annet verk som ble skapt i 1893, er Edvard Munchs «Skrik». I dag et verdenskjent ikonisk verk og en utvilsom publikumsfavoritt. Men dette bildet fikk ikke umiddelbart en rolle som et av Munchs hovedverk. Dette er tvert imot noe som har vokst frem over tid, og motivets ikoniske status har vokst seg sterkere fra 1970-årene og frem til i dag.

Hva har de siste ukers debatt gjort med «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» og vår opplevelse av verket? Et nytt kapittel i maleriets historie er i alle fall skrevet. Det blir interessant å se hva dette vil ha å si for dets status, eller kanonisering om man vil, i årene som kommer.

Stine Högkvist deltar tirsdag i en paneldebatt på Nasjonalmuseet om Christian Krohgs «Leiv Eiriksson oppdager Amerika».