Det norske Hamsun-traume

Norske litteraturforskere har vært så betatt av Knut Hamsuns mesterskap som dikter og språkkunstner at de har kviet seg for å erkjenne fullt ut omfanget av en nazisme og et forræderi uten formildende forbehold. Dette Hamsun-traume har ført til 50 års leserforvirring, bortforklaringer og unnskyldninger, og nå får det snart være nok, skriver Jørgen Haugan, dr. pilos. og lektor ved Københavns universitet. Han utga i høst "Solgudens fall", en litterær biografi om samme emne.

Y TRINGSFRIHET ALDRI I FARE.Hans Fredrik Dahl har skapt røre med sin underlige påstand om at Hamsun var en "dissident". En dissident er en person som med fare for sitt eget liv går imot et lands diktatoriske makthavere. Hamsuns ytringsfrihet var aldri i fare under krigen. Han var ingen dissident, han var en landsforræder, som bl.a. oppfordret til høyforræderi, sendte sin Nobelmedalje til Goebbels og skrev nekrologen over Hitler. "Dissidenten" Hamsun er bare en siste variasjon over et gammelt tema: hvordan bortforklare og helst unnskylde Hamsuns nazisme?Nobelprisen i 1920 ble tildelt Hamsun for det oppbyggelige verket "Markens Grøde". At bondeprogrammet ikke holder vann og at romanen er et fascinerende og flott tilrettelagt estetisk blendverk, ble ikke oppdaget. Viktigere var nemlig at Hamsun hermed ble internasjonalt blå-stemplet som en litterær vismann i tradisjonen fra "de fire store". Her lå en garanti for at man trygt kunne lese Hamsuns verker og se bort fra de ubehagelige, ideologiske sidene. Helge Krog satte ord på situasjonen i sin anmeldelse av "Landstrykere" (1927): "Blås i hans 'tendens', pokker ta hans formaninger og refselser! Vi kan ergre oss over hans fiksidéer, over grunnheten i hans sociale betraktninger, likefullt: hans bøker setter oss i en annen stemning enn andre utmerkede bøker, en muntrere, rummeligere og rikere stemning. Hamsun kan det, han er trollmannen."H YLLEST AV FASCISTER.Med hyllesten av Mussolini og Hitler ble Hamsun utover i 1930-årene et stadig større problem, som Nordahl Grieg fant den kanoniske løsning på: tvedelingen, den geniale dikter og den politiske idiot. Men ikke alle var enige.I 1935 skildrer den norske kritiker Hans Heiberg Hamsuns univers som en drømmeverden, som han er våknet opp fra: "Og her er vi ved årsaken til at stadig flere av Hamsuns lesere heldigvis får bondeanger, tømmermenn. Det nytter så beklagelig lite for oss å lese om et land hvor Isak Sellanraa kan bryte sig vei til velstand med muskelkraft og vilje — fordi det landet ikke finnes . . . Og det lykkes oss ikke lenger å vandre i skogene i tussmørket og være løitnanter med gevær, det kan være bra nok for en stund, men vi vilde foretrekke å kunne leve et virkelig liv. Jo omhyggeligere vi leser Hamsun, dess tydeligere opdager vi at han alltid bare gir oss luft for brød - at han representerer all den forløiete romantikk som forpester luften i samtiden."Heiberg tar opp spørsmålet om man kan skille mellom privatpersonen og dikteren: "Man forundrer sig ofte over at Hamsun er så dumt og forstokket reaksjonær i alle praktiske saker, han raser mot enhver reform, og er blank og pur nazist i sine anskuelser. Hamsuns beundrere vil gjerne ha det til at det er noe som intet har med hans kunst å gjøre. Jo, det har en nær sammenheng med hans romaner, det er intet brudd i Hamsuns meninger, de er erkereaksjonære over hele linjen. Og jo lenger tiden går, dess mindre forstår han av det virkelige liv, dess mer forbitret forsvarer han sin drømmeverden, og dess mer hatefulle blir hans angrep på den virkelighet han har forlatt."K LART OG UTTØMMENDE NAZISTISK PROGRAM.Heiberg tilbakefører Hamsuns meninger til boken om Amerika fra 1889, og slår ned på hans "Himmelbrev til Byron" (1904) og de ting som der fyller ham med avsky: "Arbeiderkrapyl, fredsprat, kvindesagshyl, damp, kapital" og konkluderer: "Det er vel omtrent samlet på ett brett alle grunnelementene i den moderne kultur. Jo, det er nok ingen tvil om det: Himmelbrevet til Byron er et klart og uttømmende nazistisk program utformet tredve år før nazismen. Og det er et program som kunde være mottoet over all Hamsuns diktning."Den skeptiske linjen ble i samtiden fulgt opp av den norske forfatter Alf Larsen: "Det er blit klart for alle at Hamsun på bunnen er en dypt reaksjonær natur; hans sanne vesen er efterhånden trådt frem av verkets blennende fantasmagorier, han står for os som den han virkelig er. Dette er skjedd samtidig med at kunsten ikke lenger betyr det samme for oss som før, vi dømmer ikke mere en mann utelukkende efter hvorledes han kan spille på fløite."Det er innlysende at den spente politiske situasjon i 1930-årene har virket edrueliggjørende på mange mennesker: "Han var fremfor noen annen den store tryllekunstner, som hyllet i kunstens trollmannskappe, fikk hele liliputverdener til å drysse ut av ermet når han svinget sin magiske penn. Det var kunstens allmakt i de dage, og den skjulte alt annet: et ubarmhjertig og hensynsløst sinn, en jernhård vilje til å slå motstanderen ned (August som øieblikelig trekker revolveren er hans mann) og først og fremst en grenseløs menneskeforakt.Det står altsammen skrevet mellem linjene i hans bøker, men tiden kunde altså ikke se det. Her i artiklene står det skrevet uten omsvøp, og nu kan enhver se det sort på hvidt."T ROLLMANNENS MAGISKE PENN.Det kunne enhver ikke se. Majoriteten av Hamsun-lesere befant seg stadig i en hypnotisk tilstand, underlagt trollmannens magiske penn. Krigen kom som et sjokk og en ubehagelig oppvåknen for mange. Skaperen av Norge i våre hjerter var ikke bare nazist, men også landsforræder. I forbindelse med rettsoppgjøret skrev Hamsun det forførende verket "Paa gjengrodde Stier" (1949), hvor han satte hele sin poetiske språklige kraft inn for å få leserne til å glemme hva han hadde sagt og gjort under krigen. Det virket. Mange lesere kom tilbake. Med det verket kom Hamsun til å bestemme historiens gang og fikk mange lesere til å danse etter hans pipe.Først ute er Sigurd Hoel som i forbindelse med Hamsuns død i 1952 offentliggjør en nekrolog i Gyldendals tidsskrift Vinduet, hvor han som representant for samtidens venstrefløy spør om de ikke burde ha ropt vakt i gevær. Nei, svarer han. Hamsuns nazistiske sympatier var kjent, men hva gjorde det: "En liten skjønnhetsflekk, en stor dikters lune". Nazismen var nemlig "tross alt bare en stripe i mannen"; de slemme politiske meninger og agitasjonen "ligger i bøkene som fremmedlegemer, som stein i åkeren". Dermed var stikkordet gitt for å få Hamsun inn i varmen igjen. Samme år tok kritikeren og antroposofen Aasmund Brynildsen tråden opp fra Alf Larsens kritikk i 1930-årene. I essayet "Svermeren og hans demon" argumenterer han for at det er en indre sammenheng mellom grunnstemningen i Hamsuns verk og hans holdning under krigen. Når så få kunne se det, skyldes det Hamsuns forførende skrivekunst: "det var trolldom og hekseri med ordene, få eller ingen holdt hodet klart under denne sproglige håndspåleggelse. Om man f.eks. var kommunist aldri så meget, så måtte man dog gi tapt for denne kunst, hypnotisert, forvirret av denne ville fingerferdighet, denne svulmende ømhet, denne djevelske underfundighet hen i det blå".For å slippe unna de ubehagelige problemer ved Hamsuns politiske engasjement ble det en behagelig, konfliktsky utvei å fordype seg i hans diktning fra 1890-årene. I de første 50 år etter Hamsuns død har fem nordmenn tatt doktorgraden på Hamsun, og fire av dem har skrevet om den unge Hamsuns litterære gjennombrudd: Olaf Øyslebø, Rolf Nyboe Nettum, Jan Marstrander og Lars Frode Larsen. Først med Ståle Dingstads doktoravhandling "Hamsuns strategier. Realisme, humor og kynisme" (2003) kommer den sene Hamsun, herunder "Paa gjengrodde Stier" under skarp behandlingDen norske interessen har i stedet fokusert på Hamsun som en psykologisk fornyer av romanen. Hamsun er blitt betraktet som "den femte store" i den særlige norske mytologi omkring realismen og Det moderne gjennombrudd. Krigstraumet har bevirket at Hamsuns sene diktning er underbelyst i forskningen. Derfor rår det stadig tvil om bestemmelsen av forfatterskapet. Var Hamsun realist eller modernist? P SYKOLOGISK SELVREFLEKSJON.I det forskningsmessige tomrom har Atle Kittangs bok "Luft, vind, ingenting. Hamsuns desillusjonsromanar frå Sult til Ringen sluttet" (1984) blitt normgivende. Her tegnes Hamsun som en modernistisk erkjennelsessøkende dikter med en høy psykologisk og metapoetisk bevissthet. Dristig påstås det at Hamsun har en psykologisk selvrefleksjon som gjør ham kommensurabel med Freuds psykoanalyse. Mest oppsikt har det vakt at Kittang ser bort fra den sosiale dimensjonen i Hamsuns sene kollektivromaner og hevder at de ideologiske holdningene i disse bøkene bare er der som et redskap for en ironisk avsløring: ". . . i dei sentrale delane av forfattarskapen hans er den ideologiske strukturen hans til stades berre for å bli underminert".Det er mirakuløst at Kittang og hans etterfølgere har kunnet få øye på denne ironien, som ikke finnes. Hadde Hamsun hatt ironi, var han ikke blitt nazist.Forøvrig viderefører Kittang den klassiske delingen av Hamsun i to: den geniale dikter og den politiske idiot, det tragiske, medynkvekkende mennesket: "Det er mogleg at Hamsun vart 'forført' inn i nazismen, dauv og halvblind som han var, og forstokka i sitt Englandshat". Kittang har latt seg forføre av Hamsun og "Paa gjengrodde Stier" og overtatt fiksjonens bilde av Hamsun som offer for nazismen under krigen, fordi han var døv og halvblind. Jon Langdal, etterfulgt av Ståle Dingstad, har vært den skarpeste kritiker av Kittang og den norske Hamsun-forskningens vilje til å "trylle bort det ubehagelige".Man delte altså Hamsun i to, men man prøvde også å rehabilitere Hamsun ved å utviske den dype sammenhengen mellom ham og nazismen. Ved en litterær konferanse i 1993 erklærte Robert Ferguson at "Hamsun var ti prosent nazist". Her er man ikke langt fra Sigurd Hoels "stripe".50 års leserforvirring, bortforklaringer og unnskyldninger ble følgen av Hamsuns mesterlige forsvarsverk "Paa gjengrodde Stier". Nå må det snart være nok. Hamsun var 100 prosent nazist og skrev samtidig en forførende, fortærende prosa som gikk rett inn i sjelen på nordmenn. Her ligger utfordringen.