Medisinen driver med etisk tvilsom «menneskeforbedring»

Kosmetisk medisin er et folkehelseproblem som legeprofesjonen ikke har tatt skikkelig faglig og etisk stilling til.

Debatten har rast rundt klinikken Nomi, etter at den ble lansert av influenserne Pia Tjelta, Synnøve Skarbø og Vanessa Rudjord. Men dette handler ikke egentlig om influensere. Det handler om leger. Det er, som det ofte er, en lege som er bakmann. I dette tilfellet Karim Sayed, faglig ansvarlig og eier.

Men vi bør heve blikket og se forbi også ham. For Nomi er egentlig alle legers ansvar. Hele den medisinske profesjonen står stilltiende bak denne klinikken og den kosmetiske medisinen. Uten at den tar skikkelig etisk og faglig stilling.

Å «forbedre» friske mennesker

Hvis du slår opp i en ordbok på «medisin», vil det stå noe sånt som «profesjonen som er dedikert til å lindre, kurere og forebygge sykdom». Men over tid har noe annet vokst frem, noe som ikke handler om sykdom, men å «forbedre» allerede friske mennesker.

Kirurgene begynte. Allerede i 1908 ga Charles Miller i USA ut boken «Korreksjon av utseendemessige imperfeksjoner». Kosmetisk kirurgi vokste seg stort utover andre halvdel av 1900-tallet. I 1984 fikk Norsk Forening for Estetisk Plastikkirurgi etablere seg under Norsk Plastikkirurgisk forening og dermed gitt legitimitet av Legeforeningen. Uten prinsipiell diskusjon.

Det som skjer i dag, er drevet av nye teknologier som fillers og Botox. Det gjør at langt flere helseprofesjonelle (alle leger, men også sykepleiere og tannleger) kan drive med legemidler rettet mot utseende og invasiv kosmetikk (kosmetikk som bryter hudens grense og går inn i kroppen). Resultatet er «estetisk medisin».

Kosmetisk medisin (fellesbetegnelse for kosmetisk kirurgi og estetisk medisin) er i dag en eksplosivt voksende del av medisinen.

Så egentlig burde vi kanskje endre ordboken? Forslag: «Medisinen er profesjonen dedikert til å bekjempe sykdom og forbedre friske mennesker»? De fleste leger vil rynke pannen, men dette er det profesjonen vår er i ferd med å bli, uten at vi snakker om det. Er dette nyttig og etisk praksis? Er dette i det hele tatt medisin?

Grådig medisin

«Medisinen er grådig», sa sosialmedisineren Per Fugelli. Med det mente han ikke først og fremst økonomisk grådighet, men det at medisinen stadig vil definere mer av menneskelivet som sitt domene og underlegge det medisinsk kontroll.

Den kosmetiske medisinen er kanskje medisinens grådigste arm: Den søker å medikalisere friske menneskers utseende, og penger er en uvanlig sterk motivasjon. Samtidig er det å sette grenser for egen virksomhet, ikke å gjøre skade, sentralt i profesjonsetikken.

Hva er så skaden?

Det viktigste problemet med kosmetisk medisin er at den er en helt sentral, muliggjørende årsaksfaktor i en samfunnsutvikling der krav til utseende øker.

Den skaper idealer som kun kan oppnås ved å benytte deres egne tjenester. Kosmetisk medisin skaper sitt eget marked av uhelse – som i prinsippet er endeløst – og kapitaliserer så på det. Når for eksempel Nomi søker å drive en utvikling der «estetisk medisin» er noe alle kvinner benytter seg av, snakker vi om et folkehelseproblem. Det krever også store ressurser vi kunne brukt på andre ting.

Mens mange leger benytter mye tid på å fortelle folk at de er bra nok, bekrefter den kosmetiske medisinen at dine imperfeksjoner faktisk er problemer. Den bryter aktivt ned normalitetsbegrepet.

Et overtydelig eksempel på dette er Nomis løfte om å hjelpe kvinner til ikke å se ut som et «rent-a-wreck», men en Jaguar E-type.

Her er devalueringen av det normale mennesket skrevet tydelig i den kosmetiske medisinens rynkefrie panne.

På medisinsk-etisk språk handler dette om «human dignity».

Kosmetisk medisin har dypest sett en menneskefiendtlig side. Mennesket er ikke bra nok som det er. Sånn sett er dette spydspissen i en bredere medisinsk utvikling, der teknologi brukes til «menneskeforbedring» («human enhancement»).

Aldring og døden – og med disse selve livet – søkes definert som medisinske problemer i seg selv.

Evidensvakuum

Her vil det som regel komme protester der kosmetiske aktører peker på enkeltpersoner og studier som tyder på at folk får bedre selvtillit eller trivsel.

Man peker også gjerne på gråsonetilfeller mellom normalt og sykt som er akseptert som legitime medisinske mål (for eksempel utstående ører).

Og ja, menneskelivet er komplekst. Det kan være individer som nyter godt av slike inngrep. Men dette er en massiv medisinsk utvikling som i all hovedsak ikke retter seg mot gråsoner eller noen få, men alle friske mennesker.

Det er heller ingen grunn til å tvile på at en del forlater kosmetikeren med god følelse. Men ett spørsmål er hvor lenge dette varer, et annet om det forhindrer folk i å gripe an aldring og manglende selvtoleranse på andre måter. Noe de før eller senere må.

Når det gjelder studier som viser positive resultater, så er forskningen her tvetydig, og uansett er følgende helt sentralt: De «positive» resultatene kommer etter at klientene får tilfredsstilt en misnøye kosmetikken selv er med på å skape. Først skaper du problemet, så avhjelper du det, og så dokumenterer du den gode jobben du har gjort.

Ellers er det som først og fremst kjennetegner den kosmetiske medisinen, mangel på forskning og manglende krav til evidens som dokumenterer oppsider og nedsider. Sånn sett ligner den alternativmedisinen.

Profesjonen må ta stilling

Legeforeningen sentralt har vært fraværende i stormen rundt Nomi. Dette er symptomatisk. De etiske diskusjonene avgrenser seg til spørsmål om markedsføring, men man tør ikke spørre mer prinsipielt om dette er god medisin.

Hvorfor tar ikke legene stilling? Én faktor er at den profesjonelle autonomien står sterkt. Det sitter langt inne å kritisere kolleger. Men elefanten i rommet er penger. Det er vanskelig å vekte butikk og etikk når det er så lukrativt.

Et viktig unntak er Norsk forening for allmennmedisin og Tannlegeforeningen som i 2021 signerte et policydokument som er unikt i verdenssammenheng.

Her heter det: «Med dagens kunnskap mener vi at kosmetisk behandling uten medisinsk eller odontologisk indikasjon ikke bør utføres av profesjonsutøvere som allmennleger eller tannleger.»

Når skal andre spesialiteter ta stilling? Enten må medisinen sette grenser eller være ærlig med seg selv: «Vi er profesjonen som driver med menneskeforbedring». Vi er der allerede.

• Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter