Jeg er dømt til forvaring i 21 år for en rekke alvorlige forbrytelser. Dette er mitt forsøk på å forklare ondskap.

Kronikkserie om ondskap, siste del. Tekst av Stig Millehaugen, innsatt i Kriminalomsorgen. Publisert 7. desember 2018.

Jeg er dømt til forvaring i 21 år for en rekke alvorlige forbrytelser, hovedsakelig begått i 1992, samt det lagmannsretten mente var et leiemord på en gjengleder i 2009.

Jeg har ingen «kompetanse» på ondskap utover at jeg gjennom 30 år har truffet mange innsatte som er domfelt for alvorlige voldsforbrytelser, også folk som er domfelt for flere drap. I tillegg leser jeg mye og gjør egne refleksjoner etter det.

Dette er mitt forsøk på å forklare ondskap.

Utydelige skillelinjer

«Å tro at ondskap har en overnaturlig kilde, er overflødig. Menneskeheten er selv i stand til å begå enhver ugjerning» (Joseph Conrad i romanen Mørkets Hjerte)

Når ordet ondskap dukker opp, går tankene raskt til den bibelske kampen mellom det gode og det onde, hvitt versus sort. I den virkelige verden er ikke skillelinjene alltid like tydelige.

Akkurat hva «ondskap» er blir jo et filosofisk spørsmål om hvorvidt moral er absolutt eller relativt. Hva er ondskapens vesen? Det er likevel mange historiske hendelser som ikke kan beskrives som annet enn ondskap.

Det store spørsmålet er hvordan slik ondskap oppstår og hvorfor mennesker lar seg bli instrumenter i den idealistisk motiverte ondskapen.

Tilregnelighet ansvarliggjør

22. juli-terroren var personifisert ondskap. Anders Behring Breiviks skytemassakre på Utøya har flere fellestrekk med jødemassakrene på Østfronten under andre verdenskrig.

Ideologisk begrunnede massedrap på en imaginær fiende begått av villige fanatikere. Parallellen til Breivik er hvordan disse krigsforbryterne forklarer sin medvirkning. De har bare utført en «plikt» historien har pålagt dem. De har utøvd ondskap i den tro at de gjorde noe godt, og bødlene dveler sjelden ved sine ofre. I stedet fokuserer de på seg selv og at denne plikten til å drepe uskyldige mennesker har vært en hard påkjenning for dem.

Etter krigen var det svært få tiltalte som kom opp med «utilregnelighetskortet» som en forklaring på sin deltagelse. Hundretusener av tyske og utenlandske frivillige hadde deltatt i bestialitetene, men bare et fåtall ble stilt til ansvar. Ikke engang aktoratet mente at disse bestialitetene måtte være begått av utilregnelige mennesker. Tilregnelighet skulle ansvarliggjøre de tiltalte, statsledelsen og et helt folk for folkemord og brudd på folkeretten.

«Helt normale» mennesker

Studier av disse gjerningsmennene var ikke noe som opptok rettsoppgjøret eller det internasjonale samfunnet i etterkrigsårene. Det betyr ikke at sosialpsykologene ikke var opptatt av emnet. Det ble gjort studier av krigsforbrytere.

Et konkret eksempel er historien om Einsatzgruppe C/SK 4a, som utgjorde rundt 300 mann. I løpet av to døgn i september 1941 drepte de ufattelige 33.800 mennesker ved skyting i Babij Jar. Var dette 300 utilregnelige mordere, eller var det 300 villedede menn, brutalisert av krigens råskap?

Professor Harald Welzer skriver i boken Gjerningsmenn at av krigsforbrytere i denne kategorien var mellom fem og ti prosent psykisk avvikende. Det betyr altså at så mange som 90–95 prosent av disse gjerningsmennene tilsvarer det referansebildet de aller fleste har av oss selv som «helt normale» mennesker.

Welzer siterer en overlevende fra holocaust, som uttalte: Det finnes uhyrer, men de er for få til at de kan være virkelig farlige. De som er farligere, er de vanlige menneskene.

Monsteret ligger latent

Professor Welzers funn er nedslående lesning for menneskehetens renommé. Vi mennesker må bare ta inn over oss at de virkelige monstrene aldri kommer i skikkelsen av et dyr, men heller ligger latent i ethvert menneske.

Christopher Brownings bok Ordinary Men forsøker å gi svar på hvordan såkalt «helt alminnelige mennesker» kan få seg til å begå overlagte drap om anledningen til å gjøre det ustraffet oppstår. Browning beskriver en hendelse fra Østfronten i 1941, midt under jødemassakrene.

En kommandør for 101. politibataljon blir oppsøkt av en gruppe sivile tyske kunstnere, sendt dit for å underholde frontsoldater. Til kommandørens overraskelse spurte underholdningstroppen om de kunne få være med på en massehenrettelse. Kommandøren gikk noe betenkt med på dette. Dagen etter moret underholdningstroppen seg med å skyte jødiske barn, kvinner, menn og eldre.

Browning undersøkte om dette utelukkende var av antisemittiske motiver, men fant at årsaken trolig var mer triviell enn som så. Drapene trengte hverken motiv eller grunn. Det å kunne drepe uten å bli stilt til ansvar for det, var for en rekke kvinner og menn en nesten uimotståelig fristelse. Dette er hva filosofen Günter Anders kaller «sjansen til å begå ustraffet umenneskelighet».

Offeret kan «skylde seg selv»

Så hvordan fikk man flere hundre tusen alminnelige tyskere fra alle samfunnslag, fra den menige soldat til politifolk, leger, advokater, dommere og kriminelle til å begå grusomheter i denne kolossale utstrekningen, bortimot helt blottet for empati med ofrene?

Svaret på dette er selvsagt sammensatt, men finnes trolig i fordomspsykologien. «Blaming the victim» er et godt beskrevet mønster for hvordan gjerningsmenn kan oppfatte og vurdere sine ofre.

Gjerningspersonen leter da etter årsaken til sine egne handlinger i offerets personlighet. Denne mekanismen finnes med hensyn til alle mulige fordommer overfor mennesker som på et eller annet vis er degradert eller tilsidesatt av omgivelsene. Et slikt eksempel er seksualisert vold. Offeret degraderes til noe simpelt, en som innbyr til slik adferd og dermed må kunne skylde seg selv!

Ondskapen finnes rundt oss alle

Helt tilbake til 1993 er jeg flere ganger omtalt i mediene som «en av Norges farligste menn». En beskrivelse jeg er uenig i, men rans- og drapsdømte menn får ofte slike etiketter.

«Farlige menn» kan ofte bli oppfattet som «onde». Det er langt fra sannheten. Innsatte i norske fengsler har sjelden begått sine forbrytelser ut fra et ønske om å utøve «ondskap». Men noen forbrytelser er så hensynsløst og grufullt utført at det blir vanskelig å betegne det som noe annet ren ondskap.

Men man trenger ikke å bli drapsmann av å være ondskapsfull. Det er strengt tatt ikke engang nødvendig å være voldelig for å utføre ondskap.

Ondskap i sin verste form eksisterer i høyeste grad rundt oss hele tiden.

Djevelen finnes ikke. Djevelske handlinger finnes det derimot mye av.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter