Lugarnøkkel 746

  • Jan Bøhler
    Jan Bøhler
Jeg håper den velfortjente Zola-prisen blir starten på et år da de overlevende og etterlatte endelig opplever at samfunnet er villig til å snu alle steiner, skriver Jan Bøhler. Det var natt til 7. april 1990 at det brøt ut brann om bord på Scandinavian Star mellom Oslo og Frederikshavn. 159 personer omkom.

Gjennom alle disse årene siden 7. april 1990 har de overlevende og etterlatte levd med så mange ubesvarte spørsmål.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

På tirsdag fikk lederen for støttegruppen etter brannen på Scandinavian Star, Jan Harsem, Zola-prisen til fremme av sivilt mot.

I sin gripende takketale viste han fram lugarnøkkel 746 som symbol på sitt tragiske tap av kone og et ufødt barn, men også på sin kamp for å få fram sannheten.

Jeg håper den velfortjente prisen blir starten på et år da de overlevende og etterlatte endelig opplever at samfunnet er villig til å snu alle steiner. De har gjennom alle disse årene siden 7. april 1990 slitt ekstra fordi de har levd med så mange ubesvarte spørsmål.

Nytt håp

Derfor tente det et håp hos mange da Oslo politidistrikt i sommer startet et arbeid for å gå gjennom sakens dokumenter på nytt, og dermed vurdere om det kan være grunnlag for ny etterforskning. Dette gjelder først og fremst om det finnes muligheter for å påvise strafferettslig og sivilrettslig skyld, og ikke andre sider av saken, som er myndighetenes ansvar.

Jan Bøhler.

Støttegruppen har derfor advart det politiske system mot å drive ansvarsfraskrivelse ved bare å henvise til politiets gjennomgang.

Det er all grunn til å ta dette på dypeste alvor. Etter at Stortinget behandlet saken i form av en redegjørelse fra regjeringen i mai 1990, stortingsmelding nr 63 1991-92 og senere representantforslag i 1997, har det kommet mye ny og viktig informasjon.

Vi skylder de overlevende og etterlatte at vi i Zola-prisens ånd gjør alt vi kan for å finne sannheten.

Vurderer etterforskningen på nytt

Når politiet tar sitt ansvar og vurderer etterforskningen på nytt, bør vi i Storting og Regjering også gå igjennom våre deler. Det gjelder særlig:

  1. Brannforløpet. Her har både granskingen og etterforskningen blitt begrenset til å undersøke første halvannen time av brannen, til da kapteinen gikk fra borde.

Men brannene varte i 38 timer, selv om de som døde omkom i første fase. Senere har de samme SINTEF-ekspertene som var sakkyndige for granskingsutvalget i 1990, sagt at de vil ha nye undersøkelser av hele brannforløpet – med de seks påfølgende brannene – og har foreslått en modell for hvordan dette kan gjøres.

Regjering og Storting bør vise stor en interesse for dette, fordi man i St.meld. 63 for 1991–1992 la til grunn at det var snakk om én brann med følgebranner. Hvis det isteden var flere uavhengige brannstiftelser, vil dette selvsagt ha betydning for mange sider av saken. Da kan for eksempel ikke hovedmistenkte, som døde i den første brannen, være den eneste brannstifteren.

Ansvar

  1. Eierforhold og forsikringsutbetalinger. Mens man i første redegjørelse for Stortinget la til grunn at dette var avklart, og senere at det uansett ikke hadde betydning for saken — er det etter hvert blitt satt mange spørsmålstegn ved dette.

Under en rettssak om forsikringsansvar i Oslo tingrett i 2005, trekker dommer Johan Berg denne konklusjonen: «Det er grunn til å stille spørsmål om de ansvarlige for skipet er stilt til ansvar. Det kan synes som om det er grunnlag for å hevde at skipets reelle eierforhold ikke er lagt til grunn i myndighetens behandling av saken og i de straffesaker som fulgte.»

I NOU 2009:19, Skatteparadis og utvikling, heter det videre: «Endelig eierskap er imidlertid ikke blitt fastslått. Skipet var registrert på Bahamas. Det er begrunnet mistanke om at et amerikansk selskap var den reelle eieren av Scandinavian Star. Hvis de etterlatte hadde fremmet en erstatningssak mot selskapet i USA, kunne de kanskje ha oppnådd betydelig høyere erstatningssummer enn gjennom dansk rett.»

Når slike konklusjoner trekkes ved domstolene og i en norsk offentlig utredning, blir det selvmotsigende om det man slo fast i redegjørelsen og i dokumenter til Stortinget på 1990-tallet, skal bli stående. Innenfor dagens mer åpne verdensøkonomi og nye regler om skatteparadiser, må det være mulig å snu også denne steinen på ny.

Bevis

  1. Utpeking av en massemorder uten bevis . Samtidig som man henla saken, utpekte politi og påtalemyndighet en navngitt dansk person, som døde i den andre brannen, som den eneste mulige mistenkte blant de 482 om bord. Daværende politimester i Oslo, Willy Haugli, sa til VG 13. mars 1991: «Alle andre muligheter enn dansken er utelukket».

Samtidig innrømmet man at man ikke hadde tekniske bevis eller noen fellende vitneforklaringer.

Det er et problem for ettertiden for Stortinget at man også i St.meld. nr. 63 for 1991–1992 slutter seg til utpekingen av én person som «overveiende sannsynlig gjerningsmann». Dette er prinsipielt meget problematisk for Stortinget som lovgivende, ikke dømmende makt – når det ikke er ført bevis eller prøvd rettslig. Den utpekte brannstifters familie har nå søkt om fri rettshjelp for å få avklart lovligheten i denne utpekingen.

Tre land involvert

  1. Den tredelte etterforskningen . Av de 159 drepte var 134 fra Norge. Men det ble avtalt en arbeidsdeling mellom de tre involverte nordiske landene.

Danmark ved en lokal politistasjon i bydelen Frederiksberg i København fikk ansvaret for sjørett, rederansvar og eierforhold. Sverige ved den lokale stasjonen i Uddevalla fikk ansvaret for undersøkelser av åstedet. Norge ved Oslo politikammer fikk ansvaret for å etterforske selve brannen og brannstiftelsen.

Det er lett å tenke seg problemer med å koordinere og finne sammenhenger for eksempel med eierforhold. Mange av svakhetene ved etterforskningen som er kritisert senere, må ses i lys av dette.

Resultatet ble at den norske delen av etterforskningen ble henlagt allerede etter ett år. Men saken har en foreldelsesfrist på 25 år i henhold til mordbrannparagrafen, det vil si til april 2015. Det kom sammen med henleggelsen fra 1991 en påtegning fra Riksadvokaten til statsadvokatembetet i Oslo om å se på delingen av etterforskningen på nytt. Likevel er lite skjedd med dette til nå.

Om alle steiner skal kunne snus, må det absolutt tas et overordnet grep for å gå inn i den på en helhetlig og samlet måte.