En poet blant prinser | Trond Norén Isaksen

Tirsdag bisettes prins Henrik av Danmark. Han fikk aldri kongetittelen han ønsket seg, men i løpet av livet kunne han kalle seg prinsgemal, dikter, soldat, vinbonde, skulptør og diplomat.

Henri de Laborde de Monpezat ble født 11. juni 1934 i en familie som på tvilsomt grunnlag kalte seg grever. I Danmark ble han alltid oppfattet som erkefransk, men han tilbrakte sine første år i Vietnam. Først ved krigsutbruddet i 1939 returnerte familien til Europa. Møtet med Frankrike var et kultursjokk for femåringen, som snakket bedre vietnamesisk enn fransk.

Historisk var forfedrene hans ikke undersåtter av den franske kongen, men av Navarra. På skolen lærte den unge Henri om de seks regjerende dronningene som hadde styrt Navarra mellom 1274 og 1572. Ektemennene deres hadde alle båret tittelen konge, slik skikken var i det meste av Europa frem til 1800-tallet.

Henri dro tilbake til Hanoi for å fullføre skolegangen sin i 1950 og studerte senere jus, litteratur, kinesisk og vietnamesisk i Paris og Hongkong. Fra 1959 til 1962 gjorde han militærtjeneste, først i etterretningstjenesten og så i kamp i Algerie.

Ante ikke hva han gikk til

Henri valgte en diplomatisk karrière. Han var bare 32 år gammel da han ble tilbudt stillingen som ambassadør i Mongolia, men avslo. Han hadde bestemt seg for å fri til prinsesse Margrethe av Danmark, som han hadde møtt i et middagsselskap i London.
Den danske tronfølgeren var livredd for at faren skulle dø før hun rakk å bli gift, for hun kunne ikke forestille seg at noen mann ville ha mot til å takke ja til å gifte seg med en dronning. I ettertid vedgikk Henri at han ikke hadde noen anelse om hva han gikk til.

Faren hans insisterte på at han måtte få avklart rollen sin med kong Frederik IX før bryllupet, men i sin forelskelse syntes Henri det holdt at kongen hadde sagt at han ville bli prins.

Henrik, som han fikk hete i Danmark, trodde det ville bli opp til ham selv å definere rollen, men snart innså han at han skulle ha lyttet til farens råd.

«Jeg var en general uten generalstab», sa han.

Han kom til å innse at verden betraktet en prinsgemal uten en klart definert rolle som dronningens skygge, «en skygge uten innhold».

Forble franskmann for danskene

Han kom til Danmark som en fremmed fugl i 1967. Som hans biograf Stéphanie Surrugue, selv datter av en fransk immigrant, har skrevet, var vin den gang noe dansker drakk bare til konfirmasjoner. Kun 29.000 av landets 4,8 millioner innbyggere var innvandrere og bare 621 av dem franskmenn.

Henrik erfarte raskt at danskene forventet at innvandrere skulle bli hundre prosent danske.

Han var selv innstilt på å integrere seg fullstendig, men bare noen måneder etter bryllupet var alt han gjorde galt i medienes øyne.

«Dansken min var ustødig. Jeg foretrakk vin fremfor øl, silkesokker fremfor strikkesokker, Citroën fremfor Volvo, tennis fremfor fotball […] Jeg var annerledes. Jeg så ut til å være tilfreds med det og ikke skamme meg over det», skrev han i memoarene sine.

Den franske aksenten

Den største tabben var at han i begynnelsen ikke la nok vekt på å lære seg flytende dansk. Han trodde han ville få tid til å ta igjen det tapte senere, men når alt kom til alt, ble han aldri kvitt aksenten som falt mange dansker tungt for brystet.

I likhet med dronning Margrethe var prins Henrik en intellektuell kraft det danske kongehuset ikke hadde vært bortskjemt med.

Paret delte interessen for litteratur, maleri, skulptur og innredning og nettopp det at de møttes på mange intellektuelle områder var nok grunnen til at kjærligheten deres ennå var så levende og sterk, sa prinsen for noen år siden.

Henrik samlet afrikansk og grønlandsk kunst, elsket musikk og fra 1970-tallet av kreerte han mange små skulpturer av mytiske dyr og abstrakte figurer. I senere år er flere av dem blitt oppskalert til stort format. I tillegg til selvbiografien skrev prinsen tre bøker om gastronomi og flere diktsamlinger som spente fra det melankolske til det erotiske. Sammen oversatte dronningparet Simone de Beauvoirs Alle mennesker er dødelige til dansk.

Privilegier og plikter

Prins Henrik var en livsnyter, som noen ganger ble oppfattet som en mann som var mer interessert i kongehusets privilegier enn plikter. Det var ikke en rettferdig fremstilling, for prinsen hadde alltid mange offisielle oppdrag inntil han trakk seg mer eller mindre tilbake fra offentligheten i 2016 og var tilknyttet omkring 140 organisasjoner.

I sitt offisielle virke var han alltid seg selv. Han tok gjerne med seg barnebarna på offisielle oppdrag når det passet og hadde ingenting imot å bli fotografert med en kvelerslange på hodet eller å kle seg ut som panda under en middag til støtte for WWF.

Denne mangelen på selvhøytidelighet sto i kontrast til den bitterheten som han i senere år fant det stadig vanskeligere å skjule.

Han mente at når en konges ektefelle er dronning, bør en dronnings ektefelle være konge og at tittelforskjellen gjorde at rollen hans ikke ble verdsatt.

Det var ikke kongemakten han ville ha, kun tittelen kongegemal. Så lenge monarkens ektefelle bare var prins, forsto ikke folk at han faktisk hadde en funksjon, fastholdt han. I 2002 øste han ut misnøyen sin i et avisintervju da dronning Margrethe etter å ha skadet ryggen ba kronprins Frederik og ikke prins Henrik steppe inn for henne ved nyttårskuren.

Ønsket å dele asken

Med årene ble kongetittelen et tilbakevendende tema i intervju etter intervju, iblant med en tydelig ukomfortabel dronning sittende ved siden av. Terpingen på ønsket han åpenbart ikke ville få oppfylt fikk etter hvert negative konsekvenser for populariteten hans.

Allerede for mange år siden bestilte dronningparet et gravmæle fra kunstneren Bjørn Nørgaard, men sist sommer bekjentgjorde prinsen at han ikke lenger ønsket å ligge ved hennes side i døden ettersom de ikke hadde vært likestilt i livet. I stedet vil halvparten av prins Henriks aske bli gravlagt i den private hagen ved Fredensborg slott, mens den andre halvdelen vil bli spredt på sjøen.

I Roskilde domkirke, de danske kongenes hvilested gjennom århundrer, vil Margrethe II gå evigheten i møte i bokstavelig talt ensom majestet.