Høyrepopulister er høyresidens gjøkunge | Bjørn Stærk

De får mer respekt enn de fortjener, og de har klart å selge oss noe helt utrolig: Ideen om at de snakker for folk flest og at det er viktig å ikke såre følelsene deres.

I 2001 startet jeg en slags høyrepopulistisk blogg om krigen mot terror. Jeg skrev krast om dinosaurene i medieeliten og de etablerte partiene som ikke tok islamsk ekstremisme på alvor og ikke forsto hvor mye godt all den demokratiske bombingen i Irak og Afghanistan førte med seg.

Iblant skrev jeg ting som ikke var så langt fra Facebook-posten som kostet Sylvi Listhaug jobben som justisminister.

Mye har endret seg siden. Både krigen mot terror og jeg er her fortsatt, men hjulet har dreid, og vi er andre steder enn vi var. En ting som endret seg, er at alle i dag tar islamsk ekstremisme på alvor. Etternølerne ble tvunget til det av bieffektene av all den demokratiske bombingen i Irak.

Tullete provokasjoner

En annen ting som endret seg, er at den typen tullete provokasjoner jeg slengte ut som fersk blogger, i dag kommer fra Regjeringen.

Det er rart å se på. Jeg skal ikke påstå at jeg fant opp denne retorikken, men jeg var der da den begynte å få den formen den har i dag. Jeg dyrket den i nye nettmedier.

Det er veldig rart å høre den samme slurvete, indignerte skråsikkerheten jeg drev med den gangen i dag komme fra statsråder og respekterte mediestemmer.

Det rareste er hvor lett vi slapp unna med dette og hvor mye respekt de som driver med dette nå nyter. Det er mer enn jeg forventet den gangen. Jeg ønsket respekt, det er klart. Jeg skrev ting jeg ble upopulær av. Bitterheten satt igjen lenge etterpå.

Jeg ønsket å påvirke og bli tatt på alvor. Men jeg er likevel sjokkert over hvor veik motstand vi fikk.

Les også

Målet er å gjøre det offentlige ordskiftet i Norge langt råere: En ny generasjon norske høyreradikale

Document

Jeg skal ikke løpe fra min del av ansvaret. Jeg har skrevet mye dumt gjennom årene. Jeg skrev positivt om Document i 2013. Det var ikke en uforbeholden hyllest. Jeg sa at de skrev mye som var dårlig og surrete, men også at de var viktige på sitt beste. Det var for snilt.

Blant de siste årenes bunnpunkter hos Document skiller omfavnelsen av Donald Trump seg ut som ekstra dum, som en slags øvelse i selvfornedrelse, mens utgivelsen av rasistklassikeren De helliges leir skiller seg ut som ekstra grov.

Mange advarte i 2013 mot retningen Document var på vei. Jeg tok dem ikke på alvor. Jeg synes fortsatt noe av kritikken mot dem var slurvete. Men i det store bildet hadde kritikerne rett, og jeg tok feil.

Jeg har sagt mye annet dumt også. Men selv da jeg var for snill mot folk som lekte med islamhat, fremmedfrykt og nasjonalisme, tror jeg at jeg behandlet dem med mindre respekt enn motstanderne deres gjør i dag.

Respekt for følelser

Høyrepopulistene har klart å selge oss noe helt utrolig: Ideen om at de er uovervinnelige, at de snakker for folk flest og at det er viktig å ikke såre følelsene deres.

Det er mer enn jeg våget å håpe på. Som blogger ville jeg ha respekt fordi jeg hadde rett. Jeg ville ikke bli snakket ned til. Men det ville aldri falt meg inn å hevde at jeg fortjente respekt for følelsene mine. At det er noe ved selve følelsen av at samfunnet er i fare som må tas på alvor, uansett om det er riktig eller feil.

Bloggen min fikk mange islamhatere som lesere. De kom fra miljøet som noen år senere ga oss Breivik. Jeg viste dem ikke respekt. Jeg kranglet med dem til de la meg for hat. Det falt meg ikke inn at jeg burde ha lyttet ettertenksomt og svart «jeg forstår hvor ditt ønske om å forby Koranen kommer fra, og jeg ønsker ikke å underkjenne din opplevelse av virkeligheten, men ..»

Folkelig opprør

Jeg trodde jeg var en del av et folkelig opprør mot en virkelighetsfjern elite. Men jeg ville aldri våget å påstå at folk som meg, som satt på nettet kvelden lang og leste og skrev om politikk, var normale mennesker. At det var vi som var folk flest.

Mange tror at det er selve folkedypet som snakker til oss gjennom høyrepopulistene. Og folket må man jo ta på alvor. Men folk som krangler om politikk på Facebook eller i kommentarfeltet på en blogg er ikke normale mennesker. Vi er sære.

Det er ikke galt å være sær. Men folk flest er man ikke. Og det er noe i veien med folk som sitter på nettet i timevis hver dag, dag etter dag, måned etter måned, år etter år, tiår etter tiår, og bare leser og skriver om hvor skumle innvandrere og muslimer er.

Påvirke høyresiden

Jeg ønsket å påvirke høyresiden. Men jeg ville ikke våget å påstå at jeg var hele høyresiden. Når høyrepopulister får motstand i dag, skylder de på «venstresiden» og slipper unna med det.

For å få lov til å tilhøre høyresiden må man altså være hyggelig mot høyrepopulister. Om det ikke forventes at man tilbringer hvert våkne sekund med å bekymre seg over innvandrerne og muslimenes trussel mot nasjonen, skal man i hvert fall være høflig mot dem som er det.

Dette er en høyreside uten pusterom og ideer, hvor du måles ut fra hvor villig du er til å leke med grensen mot rasisme og nasjonalisme.

Kulturkrig

Folk som meg trakk ikke en klar nok grense mellom ekte politikk og kulturkrig. Ekte politikk påpeker og prøver å løse konkrete problemer. For eksempel mener jeg at vi har et absurd asylsystem som bør endres. Det er ikke lett, men hvis vi fikk det til, ville vi vært i mål.

Jeg sier ikke at flyktningpolitikk er et teknokratisk spørsmål som kun handler om å finne løsninger som «fungerer». Politikk er en kamp om verdier og interesser. Men det er noe konkret der som vi faktisk kan endre.

Høyrepopulistenes kulturkrig fungerer ikke sånn. Frykten for at innvandrerne velter inn over oss, frykten for at vi snikislamifiseres og at Arbeiderpartiet har forrådt nasjonen, er ikke et spørsmål vi kan løse. Det er en følelse som krever å bli matet daglig.

Destruktiv kraft

Men er det i det hele tatt mulig å si at islamsk ekstremisme er farlig eller at innvandring har negative sider, uten å ende opp med en debatt som får muslimer og innvandrere til å frykte for livet sitt?

Det sitter langt inne, men jeg har fått mer forståelse for hva antirasistene som ville «våge å ikke ta debatten» var redde for. At det ligger en enorm, destruktiv kraft her. De tok feil om at temaet burde hysjes ned. Men de hadde rett i at det lett overtas av populister og fanatikere.

Vi som mente det var trygt å snakke om dette, burde ha gjort mer. Det er ikke nok å si at det er dyrt å ta imot flyktninger. Vi må også si at det er en god ting å hjelpe mennesker i nød. Det er ikke nok å si at innvandringstempoet bør tilpasses samfunnets mottakskapasitet. Vi må legge til at det er mulig å utvide den kapasiteten.

Kanskje ville det ikke gått bedre hvis vi hadde sagt dette, men det fungerte i hvert fall ikke å la være.

Traumatisert av Trump

Høyrepopulismen er blitt høyresidens gjøkunge. Mange er opptatt av hvor ekstrem den er, og deler av den er ekstrem. Men det som slår meg mest, er hvor dum den er. Det er mulig å være en smart populist. Men vi har fått den dummeste formen for populisme: En slags rampeguttkonservatisme som spesialiserer seg på å terge motparten og gjøre seg til martyrer etterpå.

Jeg forstår at mange er blitt traumatisert av populistseirene det siste tiåret. Spesielt Brexit og Trumps seier er så nedverdigende hendelser at de tvinger oss til å se systemet vårt i et nytt lys. Men det får være måte på.

Populisme er en strategi. Den fungerer iblant, andre ganger ikke. Høyrepopulistene er ikke hele høyresiden. De er ikke folk flest. De fortjener ikke alltid respekt. De er ikke uovervinnelige. Og iblant må man si: Det der er for dumt og grovt til å bli tatt på alvor. Selv om det kommer fra en mektig politiker.

På Twitter: @BjoernStaerk

• Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les flere av Bjørn Stærks kronikker: