Kronikk

Vold og overgrep mot barn. Mindreårige asylsøkere. Tvang og frihetsberøvelse av psykisk syke. Politiarrest og varetekt. Vi har en del å ta tak i | Petter Wille

  • Petter Wille
    Direktør Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM)
ILLUSTRASJONSFOTO: Tor Stenersen // Berit Roald/NTB scanpix // Tom A. Kolstad // Signe Dons/NTB scanpix

Norsk idyll? Menneskerettighetene i Norge – en statusrapport.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Tirsdag 10. april leverer Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM) vår årsmelding for 2017 til Stortinget.

Årsmeldingen vår leveres i en tid der menneskerettighetene er under press. At de er det i autoritære regimer, er ikke nytt. Nå er imidlertid både rettigheter og de rettsstatlige institusjoner som skal sikre dem under press også i europeiske land, også EU-land som vi liker å sammenligne oss med.

Petter Wille er direktør for Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter.

I Norge er menneskerettighetssituasjonen heldigvis generelt sett god. Vi har en sterk rettsstat med høy grad av tillit og god velferd. På en del områder er det imidlertid menneskerettslige utfordringer som bekymrer.

Ytringsfrihet i moderne tid

På mange samfunnsområder skjer det stadige endringer, som fører til nye utfordringer for statene i deres ansvar for overholdelse av menneskerettighetene. Teknologiens betydning for vår samfunnssamtale er et eksempel. Hvor mange av mediene du har brukt i dag eksisterte for 15 år siden? Kanskje sitter du på bussen og leser denne kronikken på smarttelefonen din, uten å ha betalt noe som helst for å lese den, etter at en Facebook-venn lenket til den?

Den nye medievirkeligheten skaper muligheter, som at langt flere av oss kan langt enklere delta i debatten. Men den skaper også nye utfordringer.

Den kritiske journalistikken lider under mangel på finansiering, og blogger og videokanaler etterlater åpne spørsmål om det tradisjonelle redaktøransvaret.

En annen utfordring er at store selskaper som Facebook og Google til dels kan styre hva vi leser gjennom ugjennomtrengelige algoritmer, men også gjennom vilkårlig sensur av ytringer grunnet den kunstige intelligensens manglende forståelse for forskjellen på uønskede nakenbilder og jenta fra Vietnamkrigen.

Teknologigiganter har ingen forpliktelse til å sikre vår ytringsfrihet, og de ivaretar den da heller ikke på noen demokratisk eller rettsstatlig måte. Denne strukturelle utfordringen er våre myndigheters ansvar.

Vi anbefaler å prioritere arbeidet med ny medieansvarslov og problemstillinger knyttet til det norske mediemangfoldet. Vi anbefaler også at myndighetene utreder hvilke virkemidler som kan tas i bruk for å løse problemene knyttet til de store selskapenes makt over debatten på nett.

Les også

Dette er noen av endringene Facebook har gjort etter Cambridge Analytica-skandalen

Først og fremst barn

En viktig test på hvordan det står til med menneskerettighetene i landet, er å se på hvordan vi behandler våre mest sårbare. Én sårbar gruppe er barn.

Vold og overgrep mot barn er et grunnleggende samfunnsproblem. Selv om det er privatpersoner som står bak voldsutøvelsen, er det statens ansvar både å forhindre at vold og overgrep skjer, og å avdekke, etterforske og bringe slike saker for retten. Det er også statens ansvar å sikre en god oppfølging og beskyttelse av barn som er ofre for vold og overgrep.

Vi tror ikke at noen politikere ønsker at barn skal utsettes for vold og overgrep. Vi ser imidlertid at det gjøres altfor lite for både å forebygge og avdekke vold og overgrep mot barn. Dette medfører at staten krenker disse barnas menneskerettigheter, og vi forventer derfor en større innsats.

Les også

- Han sa alltid at han elsket oss når han slo. «Si at du elsker pappa!»

I Norge står én særlig sårbar gruppe av barn i fare for ikke å få oppfylt sine menneskerettigheter, nemlig barn som søker asyl i Norge.

Vi anbefaler at myndighetene må gi enslige mindreårige asylsøkere over 15 år et like godt omsorgstilbud som de under 15 år, og som det norske barn har krav på. Dessuten må barnets beste vurderes konkret når myndighetene avgjør om mindreårige asylsøkere skal få midlertidig eller ordinært opphold. De strenge vilkårene menneskerettighetene stiller til internering av barn i utlendingssaker, må overholdes.

Asylsøkende barn er først og fremst barn, og skal behandles deretter.

Les også

Færre innvandrerbarn får hjelp og oppfølging etter seksuelle overgrep

Tvang uten lovhjemmel

Mange av oss vil en eller flere ganger i løpet av livet ha behov for hjelp fra helsevesenet for å bli frisk fra psykiske lidelser. Når vi er på vårt svakeste og mest fortvilte, er vi helt prisgitt våre behandlere. Det er da ekstra viktig at de vet hvilke menneskerettslige standarder som gjelder, og hvilke vilkår som må være oppfylt for tvang og frihetsberøvelse av psykisk syke.

En særlig utfordrende type form for tvang, er elektrokonvulsjonsbehandling – også kalt elektrosjokkbehandling – uten samtykke. Den kan anses nødvendig, men er svært inngripende når pasienten ikke selv kan samtykke til den. Slik tvungen behandling forekommer, til dels i utstrakt grad, overfor pasienter som ikke har samtykket.

Særlig ugrei er denne tvangsbruken fordi det ikke finnes bestemmelser i lovverket som eksplisitt åpner for slik behandling uten samtykke. Dette er i strid med både det grunnlovfestede legalitetsprinsippet, og flere sentrale internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. Vi anbefaler at det snarest gjennomføres en utreding av omfanget av og behovet for slik behandling uten samtykke.

Dersom slik behandling skal finne sted uten samtykke, må denne tvangsbehandlingsformen hjemles eksplisitt i lov og ha klare rettssikkerhetsgarantier knyttet til seg.

Les også

Overlege Marianne Mjaaland om norsk psykiatri: – Vi trenger hjelp utenfra!

Bekymringer som vedvarer

Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter er etablert for å gi anbefalinger om hvordan staten kan ivareta sine menneskerettsforpliktelser. I våre øyne er det særlig bekymringsfullt at enkelte menneskerettighetsutfordringer vedvarer, eller til og med fortsetter i negativ retning, tross våre anbefalinger.

Ett eksempel på dette er uholdbar praksis i politiarrest og varetekt. I våre årsmeldinger fra 2015 og 2016, fremmet vi flere anbefalinger hvordan regelverk og praksis burde endres for å sikre at personer i arrest eller varetekt ikke blir utsatt for isolasjon i større utstrekning enn det som er strengt nødvendig, slik menneskerettighetene tilsier. Våre anbefalinger er ennå ikke fulgt opp i tilstrekkelig grad. Det må de nå bli.

Politikk og praksis som ivaretar menneskerettighetene kommer ikke av seg selv – heller ikke for ressurssterke og velfungerende stater som Norge. Vi forventer forsterket innsats fremover, og håper at vår årsmelding kan tjene som en uomgjengelig «gjøreliste» for våre folkevalgte.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Menneskerettigheter
  2. Vold
  3. Overgrep
  4. Asylbarn
  5. Tvangsbehandling
  6. Psykiatri