Gi henne statsstipend

  • Anders Solli Sal
Som aktivist, skribent og forfatter er Sara Mats Azmeh Rasmussen uunnværlig i norsk offentlighet, mener Anders Solli Sal.

Sara Mats Azmeh Rasmussen er en uunnværlig stemme i norsk offentlighet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Flere er nå kommet på banen for å støtte forslaget om å gi statsstipend til den viktige samfunnsdebattanten og forfatteren Sara Mats Azmeh Rasmussen. Først ute var Helge Øgrim, som på vegne av fagbladet Journalisten ber folk og organisasjoner om å slutte seg til forslaget. Deretter fulgte Minerva anmodningen og ga sin støtte. Redaktør Nils August Andresen viser til kriteriene for å motta statsstipend og argumenter godt for hvordan Sara Mats er en soleklar kandidat.

Anders Solli Sal.

Nå sist melder Human-Etisk Forbunds magasin Fri Tanke og Humanist Forlag seg på listen. Bente Philstrøm, som jobbet nært med Sara Mats som redaktør for romanen Skyggeferden , og Kirsti Bergh, skriver gripende om den stridbare, men sårbare, og for den norske offentligheten, uunnværlige stemmen.

Mye er blitt sagt. Men ikke nok. Sara Mats klippet i stykker sitt pass, rev i stykker sine statsborgerpapirer. I frustrasjon, i protest, i desperasjon. Helge Øgrim skriver at hennes oppgjør ikke kan forbigås i taushet. Hennes tidvise psykiske lidelser kan ikke begrunne vår fortielse.

Minoritet blant minoriteter

Aktivisten Sara Mats var lenge den kontroversielle skikkelsen vi enten elsket eller elsket å hate. Alltid ustoppelig og kompromissløs i sine fanesaker.

Vi likte henne godt da hun utfordret dogmatiske og undertrykkende holdninger innen islamsk teologi og det muslimske miljøet. Standhaftig satt hun utenfor moskeen, dag etter dag, for anerkjennelse av homofiles rettigheter. Hun ble utskjelt, angrepet og spyttet på, både i Oslo og Dublin. Hun var kulturell muslim, likevel angrep hun islam. Vi likte det.

I det homofile miljøet var hun også en minoritet blant en minoritet. Hun kom med nyanserende analyser og problematiseringer. Dette likte vi også.

Men noe skjedde med vår støtte da frilanseres kår ble hennes sak.

Du skal ikke be om penger!

Vi ga henne vår støtte og oppslutning da kampene gjaldt rettigheter og verdighet som kvinne, transkjønnet, homofil, sekulær ateist, mor eller individ. Men i det hun tok steget over i det økonomiske terrenget falt vår støtte bort. Da hun problematiserte kårene hun hadde som arbeider ble hun møtt med stillhet og avstand.

Tydeligvis kan du ikke regne med andres støtte dersom det handler om din egen økonomi. Du er modig dersom du etterspør en abstrakt form for anerkjennelse fra imamer, men når det handler om strukturelle hindre for at du kan sette mat på bordet til dine barn, så er det syting?

Verdighet og penger

Vi er alle ansvarlige for vår egen materielle overlevelse. Men ikke fullt og helt. Vi har visse støtteordninger. Fra vår felleskasse hjelper vi dem som har det vanskeligst.

Er det rettferdig i vår velferdsstat og sosialdemokrati at en flyktning uten familie eller penger, som lærer seg norsk som 22-åring, tar ni års høyere utdannelse, begynner å skrive i aviser om svært viktige samfunnsforhold, som bruker all sin tid på å kombinere dette med rollen som mor; og når hun ikke skriver eller er mor, arrangerer like viktige protestaksjoner; som bruker over tre år på å skrive en sterk, selvbiografisk roman og året den gis ut skriver kronikk etter kronikk for å fortelle og spre engasjement om den påbegynnende borgerkrigen i hjemlandet hennes – er det rettferdig at et samfunn betaler henne 205 000 kroner netto?

Idealismen kan presse deg langt. Men etter årevis med hardt arbeid kveles den til slutt når betalingen kan minne om slavearbeid.

Samtidig har vi gått glipp av en viktig bok.

Skyggeferden og Syria

I 2012 ble romanen Skyggeferden utgitt. Det er en undervurdert bok, og langt ifra enda en bok fra en minoritetskvinne om minoritets— og kvinneproblematikk. Som anmelderen i Klassekampen påpekte, kan man godt påklistre den merkelappene eksillitteratur og immigrantlitteratur. Men anmelderen peker også på bokens dypere eksistensielle basslinje. Der er det mye.

Sara Mats har vært uvanlig åpen om sine psykiske lidelser. Om sin bipolaritet, sine depresjoner, sine mange selvmordsforsøk. Passasjene i romanen der hun beskriver dette tungsinnet, dette indre mørke, er av gripende god kvalitet.

Men kanskje det mest sentrale elementet i boken, og som nok sier mest om Sara Mats, er den endeløse ensomheten.

Sara Mats var i gang med en ny bok. Et politisk og historisk dokument om hennes hjemland Syria. Skrevet av en forfatter med et unikt utgangspunkt: Sammenblandingen av det syriske og norske, forent i hennes skarpe sinn og voldsomme hjerte. Kjenner vi henne rett, ville den ikke være uten den nære medmenneskeligheten som har karakterisert så mye annet hun har skrevet.

Nå vil vi kanskje aldri få lese denne boken.

Mellom selvdestruksjon og frelsen

Sara Mats er et usedvanlig menneske. På godt og vondt. Til tider vanskelig, nærmest umulig, å ha med å gjøre. Men desto større grunn til å tilby henne statsstipend. For visse personer finnes det ingen alternativer. Bortsett fra døden, eller å holde seg i live utelukkende på grunn av plikten som mor.

Aldri har jeg møtt noen så sorgfull som Sara Mats. Likevel lyser hun opp sterkere enn noen annen når hun først smiler. Jeg håper vi får se mer av det smilet. Gjør vi ikke det, vil vårt tap være større enn hennes.