Kronikk

Europa som Pandoras eske | Nina Witoszek

  • Nina Witoszek
    Nina Witoszek
    Universitetet i Oslo
Demonstranter holder et bilde av PIS-leder Jaroslaw Kaczynski, i protest mot oppløsning av landets høyesterett, Krakow 22. juli 2017.

Demokratiet har en tendens til å trivialisere monstre og innlemme dem i hverdagens rutiner.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hva har den polske PiS-regjeringen, brexit og valget av Donald Trump til felles? De har alle tjent russiske interesser. Dette hevdes av den ledende Yale-historikeren Timothy Snyder, som i sin nylig publiserte The Road to Unfreedom (2018) skriver at den russiske, autoritære bjørnen har lurt den vestlige, liberale reven.

Putin har funnet allierte blant nasjonalister, oligarker og radikale på overraskende mange steder. Og hans drøm om å oppløse vestlige liberale institusjoner, stater og verdier har funnet resonans i mange samfunn på det europeiske kontinentet, fra Polen, Ungarn, Bulgaria og Tsjekkia til Storbritannia, Østerrike, Italia og Spania.

Men polske PiS-, brexit- og Trump-tilhengere har også andre elementer til felles. I alle tre land stemte de for det utenkelige.

Nina Witoszek en polsk-irsk-norsk litteraturviter, kulturhistoriker og forfatter. Hun er ansatt som forskningsleder ved Universitetet i Oslos senter for utvikling og miljø.

De ga sin støtte til en nasjonalistisk, ikke kosmopolitisk verdensorden. Øst-Europa var ved sin innlemmelse i EU utsatt for en kapitalistisk sjokkterapi som skapte en tidlig nasjonalistisk-farget motreaksjon mot multinasjonale konserner.

Kulturelle årsaker til populistisk bølge

I dag ser det ut til at hovedårsakene til den populistiske bølgen i land som Polen eller Storbritannia, i mindre grad er økonomiske enn kulturelle. Og de er ikke bare forankret i fremmedfrykt: De signaliserer elektoratets behov for forandring og dets avsky for de politiske og intellektuelle elitenes virkelighetsfjernhet.

En nylig utgitt studie av en liten by i Polen som stemte overveldende på Jaroslaw Kaczynskis nasjonalistisk-sosialistiske parti, viser at de som valgte PIS, ikke var ekskluderte «McPaupers». De var vellykkede middelklasseborgere som ville at noen skulle skake systemet, «straffe de tilfredse elitene» og blokkere tilstrømning av flyktninger (Gdula, Ny-autoritærisme, 2018).

Tilsvarende var de som stemte for brexit, ikke bare forvirrede masser av rasister eller antieuropeiske kretiner. Det var for det meste folk som ønsket å bruke mer på nasjonal helse, som ville gjenvinne sine engelske puber og gater fra fremmede språk og skikker, og fjerne absurde EU-regelverk. Også de som stemte for Trump, ønsket å vise sin misnøye med systemet som de i grunnen fortsatt stolte på.

I alle tilfeller forutsatte velgerne at demokratiske verdier ville beskytte dem mot konsekvensene av deres valg. De visste ikke at de gamblet utrolig høyt.

Les også

Simen Ekern med klok stemningsrapport fra høyrepopulismens Europa

Sodoma og Gomorra

Resultatene er velkjente. Dagens USA styres av en 70 år gammel ekshibisjonistisk narsissist som driver politikk som showbusiness. Brexit har vist seg å være en kvelerslange som sakte knuser britisk politikk og økonomi. Kaczynskis PiS-regjering er ikke bare kryptoautoritær, med innskrenket pressefrihet, partikontrollerte domstoler og nasjonalistiske skoleprogrammer.

Regjeringens handling beskrives i uavhengige polske medier som «de dumme skritts politikk», à la Monty Python. De dumme skritts politikk ligner John Cleeses helt ubrukelige og absurde form for bevegelse, en blanding av flamenco og nordkoreansk militærmarsj.

Den tidligere polske utenriksministeren, Radek Sikorski – som skal snakke om «fornyelse av demokrati i Europa» på Nobelinstituttet den 21. mars – er ganske frittalende om situasjonen Polen. Han mener at det finnes en hard antieuropeisk fraksjon i PiS, hvis representanter har en smak for paroler som skriker «Konzentrationslager Europa!»

De tror at Vesten er Sodoma og Gomorra, og at Polen er Europas siste kristne Messias. De presser på PiS for å melke EU maksimalt for så å forlate Unionen: et uttrykk for egoisme og «kriminell provinsialisme», ifølge Sikorski. «Hvis vi skal være optimister på Polens vegne», sier han, «vil britene måtte betale dyrt for å forlate EU mens polakkene er så brysomme at de kan regne med å bli kastet ut helt gratis».

Les også

Aftenposten mener: Farlig historierevisjonisme i Polen

Moralsk forkastelig, men ikke nytt

Østeuropeiske velgere og brexiteers har åpnet Pandoras eske. I alle tre tilfeller er de blitt styrt av følelsespolitikken til ledere som har fremstilt seg som voodoo-leger ved å love å helbrede nasjonale sår og gjenopprette folkets selvrespekt på mirakuløst vis.

Tragedien er at deres velgere fortsatt er uvitende om at de har deltatt i angrepet på det liberale demokratiet. De overser signaler fordi demokratiet har en tendens til å trivialisere monstre og innlemme dem i hverdagens rutiner.

Det som virkelig er en nødssituasjon, blir vanlig. Og folk som avfeier Kaczynskis dumme skritt, overser at deres hverdag sakte blir en del av en ny, unormal normalitet. Når de våkner, er de fanget. Deres politiske ledere har fjernet grunnlaget for demokrati med lite å tilby bortsett fra kaos eller mer despoti.

Normaliseringen av nasjonalisme og fremmedhat er moralsk forkastelig, men ikke ny. En lignende normalisering skjedde på 30-tallet i siste århundre og resulterte i en av de mest bestialske krigene i verdens historie. Hvis Europa trenger shake-ups av dette kaliber, har vi et stort problem.

Les også

Et usynlig jernteppe er igjen i ferd med å falle over Europa. Det kan forandre våre alles skjebner

Ta ikke demokratiske verdier for gitt

Kan europeisk liberalt demokrati fornyes? Noen sier rett ut at det liberaldemokratiske Europa er fortapt (John Gray, False Dawn, 1996). Andre anbefaler en opprydding som starter med EU selv. Det er nok å huske at sjefen til den europeiske kommisjonen er en tidligere statsminister av Luxembourg, som i sin tid forvandlet landet til et skatteparadis for store selskaper. Han frarøvet dermed andre EU-land deres rettmessige samfunnsbidrag.

Å gi ham så mye makt innen EU er som å nominere Berlusconi til leder av en etisk kommisjon for å granske seksuell trakassering av unge jenter. Andre sier: Den eneste utvei er å styrke det sivile samfunn og fagforeningene, disse uunnværlige ingrediensene i demokratiske styresett.

Uansett fornyelsesstrategier kommer man ikke utenom historisk visdom. Det jeg tror mest på, er å lytte til Elie Wiesel, som overlevde Hitlers utryddelsesleirer. Han pleide å si at europeerne trenger en konstant «transfusjon av minne».

De bør lytte til forfedrene, se hvordan de havnet i tidligere katastrofer og vant demokratiet tilbake. Det er nok å huske at for et århundre siden, førte navlebeskuende, sår-slikkende og antiliberale nasjonalstater og deres følelsespolitikk Europa til det største folkemordet noensinne. Wiesels råd var: Ikke ta demokratiske verdier for gitt. Kjemp for dem hver dag.

Selv den godt forankrede nordiske modellen kan falle som et korthus hvis man glemmer historiens lekser.

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Brexit
  2. Donald Trump
  3. Polen
  4. Populisme
  5. Høyrepopulisme