Kronikk

Oslo Nye Teater har satt opp en farse om æresdrap. Bare svart skokrem mangler | Shabana Rehman

  • Shabana Rehman Gaarder

Plakatbildet til komedien «Hvem har æren». Det eneste denne komedien mangler slik den er satt opp nå, er svart skokrem, skriver Shabana Rehman. Fredrik Arff/Magnus Knutsen Bjørke

Dere har tatt fra Oslo-publikumet en unik sjanse til å bli utfordret ved å være politisk korrekte og fargeblinde.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Teaterstykket «Hvem har æren» hadde premiere på Oslo Nye Teater 23. februar.

Komedien har et grensesprengende sexistisk og kvinnehatende språkbruk. Publikum vil fort miste tellingen over hvor mange ganger ord som rævfitte, hore og ludder faller fra scenen.

Den syriske dramatikeren Ibrahim Amir, som har skrevet stykket, vet hva han gjør. Han har på mesterlig vis klart å dramatisere kvinneforakten som utløser æresvold, og latterliggjør den så hatten passer.

Vi har ikke en slik grov bannekultur i Norge. Norsk kunst og kultur er i det hele tatt ganske anemisk og aseksuell i forhold.

Mange vil mene at det nå er fantastisk at æresvold endelig tematiseres åpent blant norske kulturpersonligheter.

Jeg velger å se svært kritisk på hvordan dette er løst. Hvorfor ler vi av et stykke sprekkfull med mannssjåvinistisk, verbal vold mot kvinner?

Den hvite majoriteten spiller alle rollene

Hvite, mannlige skuespillere spiller på glitrende vis ut æreskodeksen, der kone, mor, svigermor, datter, elskerinne, alle rollene, er sinte furier eller får dødelig juling – og publikum ler.

Stykkets humorpremiss er at den hvite majoriteten spiller alle rollene.

For til tross for at norske kvinner som blir drept i Norge gjerne blir drept av en person de kjenner, statistisk sett hvit eksmann i 40-årene, så er stykket helt urealistisk opp mot den etablerte norske mannsrollen i dag.

Vi er ikke vant til å se hvite, norske menn utøve æresvold og spille ut et så forkvaklet kvinnesyn.

Det uventede og parodiske er alltid morsomt. Det er grunnen til at castingen med bare hvite, norske skuespillere funker som komisk grep i dette stykket.

Skuespiller Terje Strømdahl spiller faren som må gjenopprette familiens ære ved å drepe sin egen datter. Gisle Bjørneby

Men hvorfor vil da teatersjef Kim Bjarke ha oss tro at grunnen til etnisk norsk rollebesetning er noe annet enn det? At det liksom er en politisk korrekt årsak til at stykket skal «være fargeblindt»?

Kritisk feilanalyse av teatersjefen

Vi må liksom vite at prosjektet skal treffe machokulturer i alle miljøer, derfor har teatersjefen besatt alle rollene med majoritetskuespillere.

Det begynner virkelig å gjøre vondt når teatersjef Bjarke i et intervju med Aftenposten går enda lenger, og hevder at «æresrelatert vold handler 100 prosent om kultur».

Hvorfor ugyldiggjøre at i alle de tre monoteistiske religionene, jødedommen, kristendommen og islam, så er det beordret fra «Gud» om kvinnens underdanighet?

Kvinners og seksuelle minoriteters autonomi eies og beskyttes av den heterofile mannen. Det er også grunnen til at alle konservative versjoner av disse trosretningene er reinspikka patriarkater.

  • Fra A-magasinet: Shabana Rehman møtte reaksjoner som «Ludder! Hore! Tror du at en svarting som deg kan bli norsk?» da hun begynte som standup-komiker

Å hevde at dette er 100 prosent kulturelt er en kritisk feilanalyse, som ikke må få stå uimotsagt.

Bjarkes tolkning er tegn på at man ikke tar innover seg kampen som kvinner, homofile og transpersoner står i når de blir utsatt for sosial kontroll og æresvold i konservative kristne, jødiske eller muslimske miljøer.

Frigjøring fra æresvold vil aldri skje om vi utelater og pakker inn presis kritikk mot dem som faktisk målbærer slikt kvinnesyn. Og det er ille når kulturfolk kjøper denne feilanalysen.

Debatten rundt sosial kontroll er ikke ny

Vi har i dag har mange dyktige skuespillere som representerer Oslo godt, men debatten om miljøene som utøver sosial kontroll startet lenge før rollene i stykket ble besatt.

Nancy Herz skrev allerede i april 2016 i Si ;D at «Vi er de skamløse arabiske jentene og vår tid starter nå», og satte i gang en helt ny bevegelse med motstand mot å bli sosialt kontrollert.

Hvis man ikke vil gå med på at sosial kontroll og æresvold kun skal settes opp mot en religion og et bestemt miljø, hva er da grunnen til at teaterplakaten viser en hijab-kledd kvinne, røykende og med en pistol mot hodet?

Oslo Nye Teater

Det finnes minoritetsmenn som i dag er offentlige hardcore feminister og humanister og aktive i samfunnsdebatten. De vil slett ikke ha den type menneskesyn som tvinger menn til vold.

Det er i et slikt Oslo dere har satt opp «ludder»-stykket «Hvem har æren».

Det er i dette debattklimaet komikere og debattanter med innvandrerbakgrunn i årevis har tatt opp problematikken.

Alt fra lettere formaninger og velmenende råd om «å oppføre seg», til det flere unge mennesker har betalt med sitt liv for å protestere mot. Som mange har havnet på legevakten for å gjøre opprør mot. Som så mange må leve med voldsalarm for, eller bor på kode 6 for å redde livet sitt ved å bli usynlige med.

Jeg ville heller sett den erfarne komikeren og skuespiller Zahid Ali, som skrev kronikken «Religion er steining av fornuften», på scenen. Det ville ha gjort noe med hele stykkets nedslagskraft.

Det mangler heller ikke på kvinnelige skuespillere med arabisk bakgrunn som ville gitt stykket en wow-effekt. Slik som flotte Mehda Zolfaqari, som tolker religiøse tekster fra et feministisk perspektiv.

Dere har tatt fra Oslo-publikumet denne unike sjansen til å bli utfordret ved å være politisk korrekte og fargeblinde.

Stykket mangler bare svart skokrem

Tro meg, jeg vil gjerne at norske komikere, teaterfolk og TV-produksjoner skal bli virkelig fargeblinde. Men så lenge dere ikke våger å sette dere inn i hvilket samfunn dere faktisk tar opp denne ekstreme sosiale kontrollen for, så vil dere fortsette å sette opp rævkjørte forestillinger som ikke treffer den demografiske sammensetningen publikum i dag består av. I hvert fall ikke i Oslo. For har dere tenkt på hvorfor det kan være lettere å nå frem når hvite skuespillere spiller disse rollene?

Svaret på dette er den egentlige farsen: Av frykt for ikke å støte har dere laget en rasebevisst oppsetning.

Det eneste denne komedien mangler slik den er satt opp nå er svart skokrem. Da ville dere til og med klart å få dette til å bli noe mer en slapstick, men også politisk satire med snert av selvironi. Ganske treffende satire, faktisk.

Innlegget er først publisert på Shabana Rehmans blogg.

Delta i debattene i Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

Aftenpostens anmelder var ikke bare positiv: Småmorsomt om æresdrap

«Hvem har æren» latterliggjør en patriarkalsk æreskultur. Gisle Bjørneby

  1. Les også

    Reportasje om forestillingen: Oslo Nye Teater med kontroversiell komedie om æresdrap

Gisle Bjørneby

Les mer om

  1. Shabana Rehman Gaarder
  2. Religion
  3. Vold
  4. Teater

Relevante artikler

  1. BYLIV

    Setter opp komedie om æresdrap: – Vi oppfører oss som strutser og stikker hodet i sanden, sier regissøren.

  2. DEBATT

    Vold mot kvinner og sosial kontroll har ingen hudfarge

  3. KULTUR

    «Hvem har æren» på Oslo Nye: Småmorsomt om æresdrap

  4. DEBATT

    Vi trenger en kraftig vekker om æresvold | Jan Bøhler

  5. KOMMENTAR

    «Han banet vei for den drøye politiske satiren. Men hvor ble det av etterfølgerne?»

  6. KULTUR

    «Komedie og fri latter er ut. Selvsensur og alvorlig satire er inn.»