Kronikk

Kronikk: Ungdom og politisk ekstremisme i det nye Norge | Viggo Vestel

  • Viggo Vestel, forsker ved NOVA, Høgskolen i Oslo og Akershus

Mistenksomheten, frykten og negativiteten er en tung byrde å bære, særlig for mange unge muslimer, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra en Pegida demonstrasjon mot innvandring og islamisering i Amsterdam tidligere i år. Foto: PETER DEJONG / TT / NTB Scanpix

Ytterliggående, høyreorientert islamkritikk og radikalisering av unge muslimer spiller sammen og forsterker hverandre.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Høyreekstreme og høyrepopulistiske miljøer øker i dagens Europa. Det samme hevdes om radikal islam. I flere av terrorhandlingene som er blitt begått i nyere tid, går det frem at unge folk har vært involvert. Breivik planla sine grusomheter da han var i tyveårene.

Ungdom er sårbare og dermed særlig mottagelige for standpunkter og holdninger i ytterkantene av mer almene politiske, religiøse og moralske ståsteder. Hva kjennetegner veiene inn til ekstreme posisjoner? Hva hender i unge menneskers liv som motiverer dem i slike retninger? Hvilke opplevelser ligger bak?

Viggo Vestel, forsker ved NOVA-Høgskolen i Oslo og Akershus har skrevet boken «I gråsonen, Ungdom og politisk ekstremisme i det nye Norge» Foto: HiOA

Siden 2012 har jeg arbeidet med disse spørsmålene gjennom intervjuer med ungdom og voksne som er tett på ytterliggående miljøer både på høyresiden og i radikal islam. Noen av svarene finner vi i samspillet mellom ytterliggående, høyreorientert islamkritikk på den ene siden, og radikal islam på den andre, der også storpolitiske hendelser er en viktig drivkraft. Dette er sammenhenger som ofte glemmes i debatten om hvordan unge folk blir radikale, og som vil være viktige for å utvikle bredere mottiltak.

Et polariserende samspill med storpolitiske røtter

I et større perspektiv blir dette samspillet til en polariserende negativ spiral. Det er komplisert, vi kan ikke sirkle inn noen enkel «mekanikk», og det utspiller seg ikke nødvendigvis i den rekkefølgen som antydes her. Skissen nedenfor er heller ikke et forsøk på å favne et større historisk tidsspenn, men er i stedet et forslag i syv punkter til å forstå noen overordnede trekk ved samspillet mellom ytterliggående islamkritikk og ytterliggående islam i nyere tid:

1. Muslimer utsettes for ekstreme krenkelser i form av vold, drap, tortur, ødeleggelse og tilraning av deres områders naturressurser fra ulike regimer, statlige makthavere og internasjonale selskaper. Dette skjer i en rekke hendelser ute i verden: Eksempler på dette er krigene i Tsjetsjenia, Afghanistan og Irak, Myanmars behandling av rohingya muslimene, USAs bruk av drapsdroner og fangebehandlingen i fengslene Bagram, Abu Ghraib og Guantánamo – og Israel/Palestinakonflikten. Resultatene er enorme sivile tap og omfatter noen av områdene innvandrerfamiliene i Norge kommer fra.

2. Dette skaper grobunn for terrorhandlinger som særlig rammer sivile, utført av ekstremistiske muslimer som uttrykk for hat, hevn, motstand og ønske om oppmerksomhet rundt disse konfliktene.

3. Disse terrorhandlingene skaper frykt, mistenksomhet og negativitet blant mange ikke-muslimer, og blant ytterliggående islamkritikere, som rettes mot muslimer i landene hvor de befinner seg. Organisasjoner som «Defence Leagues», Pegida og «Stopp islamiseringen av …» er alle uttrykk for dette. Ytterliggående høyrekrefter ser disse terrorhandlingene som en bekreftelse på at «islam er i krig med Vesten». Noen av dem svarer på dette – i ekstreme utgaver – med terrorhandlinger rettet mot islam, og/eller innvandrere generelt.

Frykten for muslimske terrorister fører også med seg en tilsvarende radikalisering av staten i form av krigserklæringer, militær intervensjon og flere sikkerhetstiltak. Bevæpningen av norsk politi er et aktuelt eksempel. Stater skal selvsagt beskytte sine borgere, men resultatet i nyere tid blir at særlig muslimer mistenkeliggjøres ytterligere og mer systematisk.

4. Denne mistenksomheten, frykten og negativiteten – til tider også manifestert som rasisme – er en tung byrde å bære, særlig for mange unge muslimer som har vokst opp i fredelige samfunn fjernt fra disse konfliktområdene. Som en av informantene sa: «Unge muslimer føler seg som samfunnets søppelkasser». Dette medvirker – sammen med krenkelsene på transnasjonalt nivå – til:

5. Ulike former for radikaliseringsprosesser blant noen unge muslimer der enkelte miljøer utvikler seg i retning av nyfundamentalisme, hvor svært provoserende korantolkninger kommuniseres. I noen tilfeller finnes også ekstremistiske grupperinger som eksplisitt støtter vold og terroraksjoner, og som handler ut fra en forestilling om at «Vesten er i krig med islam».

6. Dette fører til at mange ikke-muslimer, politikere, myndigheter, og de ytterliggående islamkritikerne, blir enda mer kritiske, mistenksomme og redde. Dette kan innebære en ytterligere radikalisering blant islamkritikerne, og igjen føre til terroraksjoner rettet mot islam – som Breiviks handlinger – og også mot dem som sees som «tilretteleggerne for det flerkulturelle samfunnet». Samtidig kan en sterkere radikalisering av staten føre til ytterligere mistenkeliggjøring og stigmatisering av islam og muslimer.

7. Dette vil igjen forsterker radikaliseringsprosessene blant de unge muslimene, og så videre og så videre.

Problemer knyttet til utenforskap og marginalisering

Disse syv punktene skisserer noen hovedtrekk i de mer politiserte og ideologisk-emosjonelle drivkreftene henimot radikale standpunkter.
I tillegg vil motivasjon for tiltrekning til slike grupperinger suppleres med flere sosiale kjennetegn som ikke har noen tydelig forbindelse til dette innholdet. I NOVAs spørreundersøkelse Ung i Oslo – tidligere omtalt i Aftenposten 15. juni – var de som gikk lengst i ytterliggående retninger unge gutter med innvandrerbakgrunn som mangler venner, de har vært utsatt for vold eller mobbing, de var i klinsj med skolen, har et pessimistisk syn på fremtiden og de har opplevd krenkelser av deres religion eller etnisitet.

Vi ser altså grovt sett to karakteristiske veier inn: Den ene reflekterer klassiske problemer knyttet til utenforskap og marginalisering, og kan møtes med kjent og utprøvd sosialt arbeid. I den andre finner vi ideologisk-politiske motivasjoner, til tider forankret til religion, rettet mot sosial urettferdighet, globale storpolitiske spørsmål, diskriminering, utsatthet for politisk vold, eller opplevde trusler mot nasjonale verdier med mer. Det forebyggende arbeidet må dermed møte begge disse dimensjonene mer frontalt og arbeide frem depolariserende dialoger og refleksjoner rundt de ulike ståstedene, slik de fremstår for ungdommene selv.

Og: Norske soldater er i ferd med å bli direkte involvert i krigen i Syria. Norske selskaper eksporterer våpen til land i krig, og driver handel med høyst problematiske regimer. Den norske staten støtter USA-ledede allianser. Dette er bare noen eksempler som må møtes adskillig mer frontalt – ikke minst i skolen, og av våre politikere – om arbeidet mot ekstreme holdninger blant unge folk skal vinne frem.

Her finnes ingen «quick fix».


Les også:

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Radikalisering
  2. Islamsk fundamentalisme
  3. Høyreekstremisme

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Mange veier til ekstremisme

  2. KRONIKK

    Ser vi oss blinde på islam, vil vi aldri vinne kampen mot ekstremisme | Usman Rana

  3. LEDER

    Aftenposten mener: Terroren har flere ansikter

  4. KRONIKK

    Vi hører for lite om den rollen Allah spiller i radikaliseringsprosessen.

  5. KRONIKK

    Ti punkter for å motarbeide muslimhat

  6. DEBATT

    Hanau-terroristen sank dypt ned i mørk og paranoid konspirasjonskultur. Den må vi vite mer om.