Bre ut dine vinger!

  • Sara Azmehz Rasmussen

Muslimske kvinne: I morgen, 8. mars, jeg tenker på deg og meg, vår virkelighet og kamp. Har du tid til en samtale?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Stolthet og glede.

Muslimske kvinne, i morgen feirer frie kvinner verden over sin kvinnelighet og sin frihet. Det fyller meg med stolthet og glede å tenke hvor fort det gikk; å rive ned gamle murer og gjøre menn til venner og partnere. Når vi står her og ser tilbake på historien; kvinnekampen, feilene, ytterpunktene, nederlagene og seirene, virker alt så enkelt, så opplagt. Det var meningen, tenker vi, at kvinner, som var systematisk ekskludert fra maktsenteret og det offentlige liv, skulle erobre sin plass i samfunnet og komme hit. Men var det virkelig så enkelt? Var det så opplagt?

Snakke med deg.

Jeg er også tankefull. Jeg tenker på deg og meg, vår virkelighet og vår kamp. Har du tid til en samtale? For jeg vil ikke skrive om deg, men snakke med deg. Dine tanker, behov og drømmer er ikke et tema for en avisartikkel eller en tabloiddebatt. Din og min fremtid avhenger av vår samtale. Vi har mye å snakke om; visjoner og virkelighet, frivillighet og tvang, broer og barrièrer. Hvordan skal vi innlede? Skal vi ta det helt fra starten?

Kjønn ingen sosial skjebne.

På den sjette dagen skapte Gud et kjønnet par. Da ble ditt og mitt kjønn skapt, men ikke forseglet. Etter tidenes morgen ble det natt, dag, og atter natt. Livets hjul har siden rullet uten stans og kjønn er blitt skapt og gjenskapt gjennom menneskenes valg, handlinger og forhandlinger. Derfor er vår samtale viktig, ser du. For selv om kjønn ikke er noe som kan tas av og på som man skifter klær, er det heller ikke en sosial skjebne.

Kvinnelige drakter.

Og apropos klær, la oss stanse litt ved det. Dette er et tema som fortjener refleksjon på en dag som denne. Har du tenkt på hvilken viktig informasjon som er lagret i tøyet vi dekker våre kropper med? Det har jeg, og jeg er blitt forundret og fascinert av den tette koblingen mellom kvinnelige drakter, og sosiale strukturer, normer og verdier.

Korsett.

I tider da korsetter med stram snøring, silhuetter, skjørtestativ og titalls underplagg dominerte, var kvinnen et pynteobjekt med oppgaven å føre slekten videre. De fleste levde opp til dette idealet. Så blåste nye vinder. Korsettsnøringen ble løsnet, skjørtene ble kortere, og klærne ga friere bevegelighet. Dette løp parallelt med et forbedret kvinnesyn og økt kvinnelig deltagelse i arbeidslivet. Var det tilfeldig?

BH-brenning.

For snart førti år siden, tente kvinner på sine brystholdere, fordi de hadde skjønt at plaggene på kroppen ikke bare var formet av og bekreftet samfunnets strukturer, men også formet og vedlikeholdt deres egen selvforståelse, deres psyke og deres adferd. For oss to virker BH-brenning altfor radikalt, men vi er her i dag takket være slike radikale steg. Vi lever i et åpent, tolerant og likestilt samfunn, hvor det er mulig både å vise kroppen eller skjule den. Vi har et valg. Tenk så herlig! Du og jeg har et valg. Men vår samtale slutter ikke her. Tvert imot. Samtalen starter egentlig nå.

Kvinners vinger.

Min mormor brukte milaya, en svart niqab uten en åpning for øyne, i likhet med alle kvinner i Damaskus på den tiden. Hun fikk sitt første barn da hun var fjorten og holdt seg hjemme. Hun pleide å si til meg at kvinnens vinger var klippet. Som jeg hatet å høre dette arabiske ordtaket! For meg ble det selve kanoniseringen av kvinnerollen, det «naturgitte» familieorienterte livet, den fastlåste tilværelsen, hvor målet med min utdanning var å kunne føre en meningsfull samtale med min avislesende ektemann og hjelpe mine barn med hjemmelekser.

Født til frihet.

Først nå har jeg skjønt hvilken sprengkraft som ligger i dette hundreårige gamle ordtaket. Hvilket befriende potensial som er skjult i en tilsynelatende misogyn, kvinnehatende kulturarv. Har du tenkt på det? Vi vet at vi kvinner er født med vinger. Vi vet at vi er født til frihet. Vi vet det! Alt vi trenger å gjøre er å la våre vinger vokse igjen. Men da må vi tåle voksesmertene, smertene som følger med kulturell modning.

Middelalderens tunge gods.

Jeg hører deg protestere og si at du allerede er frigjort. Tillat meg å være helt ærlig nå. Du er ikke overbevisende når du taler om din fullbyrdede frihet fra ditt historiske bur. Unnskyld meg, men det oppstår dissonans når din visuelle ytring kombineres med din tale. For er det egentlig mulig å frigjøre sinnet uten å frigjøre kroppen? Er ikke disse sammenflettede prosesser? Tror du virkelig du kan lette, fly og oppdage nye himler samtidig som du bærer middelalderens tunge gods på hodet og skuldrene?

Paradokser.

Jeg skjønner at bildet er komplekst. Jeg forstår at det er vevd inn mange paradokser i dette kontroversielle tøystykket, ditt slør, din hijab. Sløret er både din frihet og ditt fengsel, din stolthet og din skam, ditt valg og din skjebne, ditt opprør og din søken etter konformitet, ditt høye rop om anerkjennelse og din tause erklæring om underkastelse. Fra dette paradokset kan det fødes en morgengryning eller en mørk natt. Hvilken vei nå, muslimske kvinne? Hva velger du for deg og meg?

Eget valg.

Du har et valg. Hva du velger er opp til deg, ikke til tradisjoner, årtusengamle påbud eller patriarker. Definisjonsmakten hviler ikke lenger i deres hender. I det tjueførsteårhundret ligger denne makten hovedsakelig i den uavbrutte samtalen hvor du selv er en aktiv deltager. Her skaper og gjenskaper du deg selv hele tiden. Hvem du er og blir avhenger av denne samtalen, av måten du tolker verdier med opphav i et stammesamfunn fra en fjern tid, og av måten du forholder deg til din samtid.

Mormors tid forbi.

Vi to har et valg. På en dag som denne velger jeg å vise deg den respekten du fortjener gjennom å utfordre deg, dine tolkninger og perspektiver. Jeg gjør det fordi jeg stoler på din evne til å ta utfordringen imot. Jeg tillater meg selv å drømme fordi jeg vet at du er i stand til å oppdage din villskap og kreativitet og skape deg selv i ditt opprinnelige bilde, åpen, fri og stolt.

Min mormor sa ofte at vi kvinner måtte smyge oss fra vegg til vegg og be Gud om et dekke. Min mormors tid er forbi. Nå er det vår tid.

PS. Jeg skal holde en appell og tenne på et slør etter det offisielle programmet på Youngstorget i morgen. Den dansksyriske politikeren Naser Khader støtter aksjonen.