Medienes rolle må diskuteres etter Harry og Meghan-dokumentaren

Se Harry og Meghan-dokumentaren og fortell meg så at de ikke var ofre for medienes intoleranse. Kunne BBC og kvalitetsavisene gjort noe annerledes?

Artikkelen ble først publisert i den britiske avisen The Guardian.

Hvorfor laget Harry og Meghan Netflix-dokumentaren? Det er nesten tre år siden det som ble kalt «Megxit»: Paret trakk seg fra sine kongelige plikter, flyttet delvis til USA, og ble økonomisk uavhengige.

Omdømmekamp på liv og død

Oprah Winfrey-intervjuet, der de tok for seg den åpenbare offentlige og private rasismen som gjorde situasjonen deres uholdbar, ble sendt i 2021. De er ute. De har forlatt firmaet.

Ville det ikke vært fantastisk bare å gå videre? Dette er et spørsmål en ikke-deltagende intervjuer stiller rett ut i «Harry & Meghan». Meghan sier: «Det ble skrevet bøker om historien vår av folk jeg ikke kjenner. Gir det ikke mer mening å høre historien vår fra oss?» Harry er mer indignert, og for en tilfeldig seer lyder han klagende: «Vi har aldri fått lov til å fortelle vår historie.»

Men hvis du har sett dokumentaren, vil du vite at det foregår en omdømmekamp på liv og død: William mot Harry; Kate mot Meghan; de kongelige mot de utstøtte; tabloidavisene mot Sussex-paret.

«Woko Ono»

Hvis de går sin vei i taushet, etterlater de et bilde av seg selv, i særdeleshet av Meghan, som forblir uimotsagt. Dette bildet ble greit oppsummert av The Sun om morgenen den dagen dokumentaren ble sendt (Meghan ble for øvrig ble kalt Woko Ono – den skal tittelskriverne ha ...). På Twitter var det Telegraph-spaltisten Allison Pearson: «Dronningen holder juleselskap for uhelbredelig syke barn og foreldrene deres. De pynter treet. Imens får Sussex-paret pris for «moralsk mot» i New York. Absurditeten i det hele grenser til det motbydelige».

Daily Mails Sarah Vine, også på Twitter: «Stakkars Meghan som ble tvunget til å bære alle disse smykkene som den kongelige familien hadde gitt henne ... Jeg skjønner ærlig talt ikke hvordan hun klarer det.»

Meghan er blitt tiltalt og dømt i mediene. Deres dom er at hun er en gold-digger som klarte å stjele Harry, hun er selvopptatt der de kongelige er pliktoppfyllende, hun er grisk, oppmerksomhetssøkende, bortskjemt, uhemmet.

Det bunner i rasisme og kvinnehat

En venn av paret, Lucy Fraser, sier i dokumentaren: «De britiske mediene er beryktet for å gjøre hva de kan for å få tak i en historie ... De vil gjøre hva som helst for å få en eksklusiv historie og tjene penger.»

Det gjentas ofte at tabloidavisene er pengegriske. Men det dreier seg ikke først og fremst om penger, det dreier seg om gjentagelse og utbredelse av verdier. Den harde sannheten som kommer til syne i denne historien, er at det bunner i rasisme og kvinnehat.

Alle disse negative personlighetstrekkene som er blitt Meghan til del – denne overlegne, narsissistiske, krevende figuren – uttrykte bare at de mente hun ikke passet inn. Den rasistiske insinuasjonen i dette får deg til å miste munn og mæle når du får det i klarspråk – «Harrys jente kommer (nesten) rett fra Compton (kjent for fattigdom og kriminalitet, red.anm.)»; «En er blitt gangstER» (ER er forkortelse for Elisabeth Regina, altså dronning Elisabeth, red.anm.).

Historier som ikke eksplisitt dreide seg om etnisiteten hennes – i små drypp fra en utstøtt halvsøster, fra folk på slottet – ble brukt som fikenblad for budskapet om at hun ikke passet inn.

Kanskje litt svulstig, men ...

Det første som var nødvendig i dokumentaren, var at paret måtte vise at de er helt spesielle, men likevel helt vanlige folk som elsker hverandre og barna sine. Meghan var lidenskapelig feminist helt fra hun var liten, Harry var helt fortapt etter tapet av moren Diana. Kanskje er noe av det litt for selvsentrert og svulstig, men hvem av oss ville klart å unngå slikt noe når vi blir avkrevd bevis for påstanden «jeg er et hyggelig menneske».

Poenget er at det ble ført krig mot dem helt fra starten av. Harrys språk er iskaldt når han minnes tabloidenes opprinnelige forbrytelse mot ham: De jaget hans mor i døden. «Jeg var livredd for at M skulle bli drevet vekk av mediene. De samme mediene som hadde drevet så mange vekk fra meg. Ethvert forhold jeg hadde, ble spredt utover i avisene innen uker eller måneder.»

Så det var allerede en mørk side ved det som dokumentarforfatter Afua Hirsch så elegant beskriver som «ideen om at du kan bli født inn i et kontraktsforhold med de briske mediene». Men ved offentliggjøringen av forlovelsen deres ble denne agendaen til de hvites overherredømme.

Rasistiske undertoner i de etablerte mediene

Kanskje det høres ut som en overdrivelse, men jeg vet ærlig talt ikke hva du ellers kan kalle det, det å være så imot at en prins gifter seg med en kvinne som er halvt svart. Doria, Meghans mor, minnes følgende: «Jeg sa til henne at dette dreier seg om rase. Du vil kanskje helst ikke høre det, men det er det det er når vi setter det på spissen.» Som Harry sa i en uttalelse svært tidlig i forholdet, så var det de rasistiske undertonene i de etablerte mediene som ga næring og respektabilitet til den åpne rasismen i de sosiale mediene.

Før jeg så dokumentaren lengtet jeg etter en tid da du ikke måtte velge side, da du kunne få lov til å synes at hele familien var litt tåpelig, en sløsing med penger og hovedoppslag. Men nå tror jeg dette er en samtale vi er nødt til å ta: Er det ok å ha denne veldig dominerende næringen som bruker tiden på å opprettholde en åpenbar, ubestridelig intoleranse? Finnes det en respons som de progressive mediene kunne hatt, annet enn fornem nøytralitet? Kunne BBC eller kvalitetsavisene vært mer robuste? Hvor mange svarte kvinner må ofres på dette alteret mens vi diskuterer om medienes adferd var del av problemet eller ikke?

Oversatt fra engelsk av Bjørg Hellum