Fakkeltog for laksemilliardærer

Regjeringens ønskede narrativ var oppgjør mellom kapitaleiere og vanlige folk, men det druknet i laksenæringens lett forståelige «distriktsopprør», skriver kronikkforfatterne.

Når du får vanlige folk til å gå i fakkeltog for Norges rikeste, har du lykkes som lobbyist.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Nå får regjeringen merke hva det koster å sette seg opp mot lakseindustrien. Da lakseskatten ble varslet 28. september, hadde den faglig støtte, politisk flertall, og var populær blant folk.

Siden har lakselobbyistene gradvis klart å endre bildet. Ordførere har rast mot egen regjering, folk i oppdrettskommuner har gått i fakkeltog.

Nå kommer dystre meldinger om 1300 permitteringer. Det skapes inntrykk av opprør på kysten.

Regjeringen har krisemålinger, noen knytter det til den «upopulære» lakseskatten.

Hva har skjedd på disse ukene?

Lobbyistene fikk politikerne til å snu

I boken «Den nye fisken» studerer vi lakselobbyen i arbeid. Vårt case er lakseskatten, forrige gang den ble foreslått.

Da regjeringen Solberg ville innføre den i 2018, var det støtte på Stortinget for en eller annen lakseskatt. Mens utvalget ledet av Karen Helene Ulltveit-Moe utredet skatten, fikk lobbyistene politikerne til å snu.

Politikerne skrotet et forslag før det var utredet, et brudd med norsk tradisjon. VG kalte kampanjen den «drøyeste lobbyaksjonen mot skatt for en næring».

Den gang som nå ble arbeidet ledet fra Sjømat Norge. Administrerende direktør Geir Ove Ystmark fortalte at målet var å «vekke kysten» og ville bruke «store ressurser og mye tid» på saken.

Næringen leide inn PR-rådgivere fra Zynk og First House – blant andre Erna Solbergs tidligere rådgiver Sigbjørn Aanes.

Denne gang har Sjømat Norge ansatt en annen av Solbergs rådgivere, Peder W. Egseth.

Hvorvidt de bruker PR-byråer, er ikke næringen åpne om. Schjødts advokater, de tidligere statsråder Monica Mæland og Iselin Nybø, har invitert til seminar om hvordan skatten kan stoppes. First House-topp Jon Georg Dale har vært i lignende diskusjoner, men det er uklart hvilken rolle den tidligere ministeren spiller.

Et «grasrotopprør» regissert ovenfra

I lobbyarbeid ønsker man å få andre til å tale sin sak. I statsvitenskap snakker man om astroturfing, et «grasrotopprør» regissert ovenfra.

I Norge ligger en latent sentrum-periferi-konflikt, et agg mot Oslo. «Vi starter aldri i Oslo», forteller en oljelobbyist i Ketil Raknes’ doktorgrad om lobbyisme, «vi starter i Hammerfest og jobber oss nedover kysten og møter alle lokalt. Disse tar da igjen kontakt med sine politikere på Stortinget».

Oppdrettsindustrien følger dette etter boken.

Samme dag som regjeringen foreslo lakseskatt, kom uttrykkene vi kjenner fra sist: «ran av kysten», «rasering av kysten», «lysene slukkes på kysten», «kysten tappes for kapital og folk», «en hån mot Distrikts-Norge», «kroken på døren», «arbeidsfolk tvinges til å henge arbeidsdressen på kroken», «kniv i ryggen mot småbedrifter»

Snart satt Frp-politikere i møter med Mowis ledelse for å planlegge hvordan skatten skulle stoppes.

«Nøkkelen er kystordførere», fastslo Fremskrittspartiets Helge André Njåstad, selv eier av oppdrettsaksjer, til IntraFish. Mowi har virksomhet i 58 kystkommuner, disse skulle mobiliseres. Njåstad og Mowi ønsket særlig å få ordførere fra Sp og Ap til å gå ut mot eget parti.

Laksemilliardærer har makt i sine småsamfunn

Norges største oppdrettseier er kyprioten John Fredriksen, men du vil aldri se ham i debatt mot lakseskatt. En ordfører som taler mot egen regjering, har derimot påvirkningskraft.

I laksenæringen finnes et nettverk for dette – Nettverk for fjord og kystkommuner (NFKK) har 78 kommuner som medlemmer. De lever i symbiose med laksenæringen.

Laksemilliardærer har makt i sine småsamfunn, og ordførerne er avhengige av dem. Lojaliteten til næringslivslederne er ofte sterkere enn til egne partiledere.

Lakseordførere som mobiliserer egne samfunn, er slagferdige. Og snart kommer fakkeltogene.

Regjeringens ønskede narrativ druknet

Regjeringens forslag er rettet mot fem store, børsnoterte lakseselskaper. De er 48 prosent utenlandsk eid og tok 2,78 milliarder kroner i utbytte i fjor.

Enkelt sagt ønsket de å få John Fredriksen til å skatte mer for bruken av havet, så han tar færre av pengene med til Kypros.

Men Fredriksen var taus, og i stedet støtte regjeringen på Fredriksens ansatte, de tillitsvalgte i Mowi.

Regjeringens ønskede narrativ var oppgjør mellom kapitaleiere og vanlige folk, men det druknet i laksenæringens lett forståelige «distriktsopprør».

Overskrifter om permitteringer forsterker dette narrativet.

Ansatte på lakseslakteri og -foredling vet ikke mer enn hva arbeidsgiver forteller dem. Nå får de vite at de kan miste jobben sin på grunn av regjeringens skatteforslag. Selvsagt blir de redde.

Permitteringer er utbredt

Oppdretterne vil ikke tegne nye kontrakter på grunn av usikkerhet rundt hvilken pris det skal skattes av – men de ønsker også å skape krisestemning.

Permitteringer er bekymringsfullt, men samtidig så utbredt at lakse- og fiskerinæringen har egne regler for det.

Tall fra Nav viser at 2300 lakseansatte fikk permitteringsvarsel de første ni månedene i år, altså før grunnrenteskatt ble varslet. Tallet for 2021 var 2700 permitteringsvarsler.

Næringen bruker stadig mer korte kontrakter og vikarbyråer, rundt halvparten av arbeiderne er arbeidsmigranter fra Øst-Europa.

Dette har gitt litt færre permitteringer enn før, men Salmar permitterte 600 også i fjor.

Da har vi frykt for jobber, et «distriktsopprør», en ønsket «krise» og opposisjonspolitikere som jager regjeringen i flokk.

Grunnleggende mistillit til staten

Under dette lurer noe annet og kanskje skumlere. Deler av oppdrettsnæringen har en grunnleggende mistillit til staten.

Den siver frem i rettssaker, oppdrett mot stat. Den røper seg når sjømatmilliardær Helge Møgster sier at «vi har bodd i en krigssone siden Erna kom til makten». Den merkes når laksemilliardæren Gerhard Alsaker sier politikken er full av «tullinger» og man burde hatt en «ettpartistat».

Sosialdemokratiet bygger på overenskomst mellom politikk og næring. Idealet er den samfunnsbyggende kapitalist, men enkelte oppdrettere ønsker i stedet å se regjeringen mislykkes. Samtidig blir de sterkt mislikt, for lus, skader på villaks i elvene, syk fisk i merdene og forurensing i fjordene.

Laksenæringen har vokst raskt, men sliter med å finne harmonien med miljøet og samfunnet rundt seg.