Kronikk

Vår kamp for å bli hørt og for våre mødre | Knut Papendorf

  • Knut Papendorf
    Pensjonert professor, Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo

Dette sa statsminister Erna Solberg: – Behandlingen disse kvinnene fikk står seg ikke når man holder det opp mot de grunnleggende prinsippene vi har for en rettsstat. Med dette grunnlaget vil jeg i dag, på vegne av Regjeringen, si unnskyld for måten norske myndigheter gikk frem på og behandlet jenter og kvinner som hadde en relasjon til tyske soldater under 2. verdenskrig. Tore Meek, NTB scanpix

Endelig er vårt ønske om en unnskyldning for den rettsstridige behandlingen av norske kvinner med tyske relasjoner oppfylt.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Med arrangementet «Kvinners situasjon i krig» i Regjeringens representasjonsbolig 17. oktober, fikk vi både en grundig utredning om den rettsstridige behandlingen av norske kvinner med tyske relasjoner og en offisiell unnskyldning fra statsministeren.

Organiserte oss og gikk til sak

Krigsbarnforbundet Lebensborn ble stiftet i 1999. Om og om igjen har vi fortalt og dokumentert krigsbarns vanskelig oppvekst i etterkrigstiden. At vi har vært utsatt for overgrep, trakassering og stigmatisering, både fra private og fra det offentlige, som følge av at vi var krigsbarn. Men vi ble ikke hørt.

Derfor tok syv av oss ut søksmål mot den norske staten med krav om oppreising for de overgrep, trakasseringer og forsømmelser vi ble utsatt for.

Knut Papendorf

Svaret vi fikk fra domstolene, var at våre saker var foreldet og at våre erstatningskrav derfor ikke kunne behandles i retten. Etter dommernes oppfatning var dette egentlig ikke et juridisk spørsmål, men et spørsmål som burde overlates «til historikerne og politikerne».

Krigsbarna fikk sin unnskyldning i 2000

I sin nyttårstale 1. januar 2000 unnskyldte daværende statsminister Kjell Magne Bondevik den uretten mange krigsbarn har erfart i etterkrigstiden. Denne uttalelsen har gledet oss.

I 2001 klaget vi Norge inn for Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg for behandlingen av krigsbarn gjennom oppveksten vår. Vi kom lenger med saken enn vi kanskje selv hadde trodd, men til syvende og sist var svaret i juli 2007 det samme som vi allerede hadde hørt fra norske domstoler: Vår sak var foreldet. Det var nok riktig fra et juridisk ståsted, men om det også var riktig i et større rettferdighetsperspektiv, har vi våre tvil om.

Les også

Det er på tide med en unnskyldning til kvinnene som valgte kjærligheten | Trude Teige

Erstatningsordning

Parallelt med denne utviklingen fattet Stortinget den 16. desember 2002 et anmodningsvedtak hvor regjeringen ble bedt om å utrede en erstatningsordning som kompensasjon til de krigsbarn som ble påført særlige lidelser, tap og urimeligheter som følge av at de var krigsbarn.

Ordningen med billighetserstatning fikk vi i 2004. Mellom 20.000 og 200.000 kroner kunne vi forvente hvis det kunne dokumenteres at behandlingen under vår oppvekst hadde medført «varige skader». I praksis har de aller fleste som søkte, fått tildelt minstebeløpet.

Vi kunne gitt oss med det. Det lønner seg å slåss – til tross for at resultatene vi nådde, ikke på langt nær kan utligne de smertene vi som fiendens barn ble påført. Og de yngste medlemmene i vår forening er over 70 år gamle. Derfor har vi valgt å avvikle foreningen vår fra kommende nyttår (31. desember).

Våre mødre

Men det er stadig noe som plager oss og som er en stor byrde: Det gjelder våre mødre.

Nesten ingen av dem lever i dag. De ble etter frigjøringen ofre for gatens vold – noen ble tvangsklippet, uten at dette førte til noen særlige reaksjoner fra politiet eller rettsapparatet.

Reaksjonene mot kvinner som hadde hatt forhold til tyske soldater, var den samme i andre okkuperte land. Bildet er tatt utenfor polististasjonen i den franske byen Sees, 1944. Krigsarkivet, NTB scanpix

Men det var ikke bare det. Også staten Norge, representert ved politiet, justis- og helsemyndighetene, internerte flere tusen kvinner i inntil 120 dager. Interneringen betød i realiteten en fengselslignende sanksjonering i sikret interneringsleir under et strengt ordensregime, inklusive bevæpnede vaktstyrker.

Hjemlene for å internere våre mødre var de såkalte beskyttelses- og smitteanordninger.

På bekostning av rettsstatens prinsipper

Politiet sto for praktiseringen av beskyttelsesanordningen. Den ble i realiteten, i flertallet av sakene, brukt som en strafferettslig regel med straffebegrunnende vilkår fordi mødrene hadde hatt «tysk omgang» og/eller «tyskerarbeid».

Fordi den ble administrert av politiet, manglet den de straffeprosessuelle beskyttelsesmekanismer en domsavgjørelse krever. Også når det gjaldt smitteanordningen spilte intensjonen om å straffe «tyskerjentene» ved siden av det egentlige behandlingsformålet en ikke uvesentlig rolle.

Dermed ble kravet fra store deler av det norske samfunn om å straffe tyskerjentene, innfridd, men på bekostning av en nærmest forsvarsløs gruppe og tunge rettsstatlige prinsipper. Tidligere nestkommanderende på Hovedøya interneringsleir karakteriserte senere leiren som en konsentrasjonsleir.

Les også

Da det var lov for norske menn å ha to koner | Elisabeth Wille

Endelig en unnskyldning

Nå har våre mødre endelig fått en unnskyldning fra statsministeren for denne lovstridige frihetsberøvelsen, en unnskyldning vi har kjempet så lenge for. Det er vi glade for.

Kronikkforfatterens foreldre Privat

Det var Karin Andersen (SV) som med sitt spørsmål til statsminister Erna Solberg 24. mai 2016 – om ikke tiden var inne for en offisiell unnskyldning for denne rettsstridige behandling som våre mødre ble utsatt for, som fikk regjeringen til å reagere.

I sitt svar skrev statsministeren at Regjeringen «vil ta et initiativ til å se nærmere på det historiske grunnlaget for å rette en unnskyldning til kvinner som hadde kontakt med tyske soldater. Det blir også viktig å se hvilke handlinger eller unnlatelser det er riktig at Norge som stat eventuelt beklager, og å forstå alle sider av det som skjedde.»

Med arrangementet «Kvinners situasjon i krig» i Regjeringens representasjonsbolig onsdag 17. oktober, fikk vi både en grundig utredning om den rettsstridige behandlingen av norske kvinner med tyske relasjoner, og vårt ønske om en unnskyldning ble også endelig oppfylt.

Våre mødres livsbetingelser

En kompensasjon for den tiden våre mødre satt innesperret i interneringsleirene, kommer av naturlige årsaker altfor sent – mer enn 70 år etter hendelsene. Vi har derfor ønsket en finansiering av et større forskningsprosjekt med fokus på livsbetingelsene for våre mødre etter frigjøringen.

  • Blant annet vet vi ikke hvor mange av våre mødre som ble internert.
  • Vi vet ingenting om den gruppen av kvinner som reiste til Tyskland etter krigen.
  • Praktiseringen av internering, dens lengde og henleggelsespraksis vet vi også lite om.
  • Hjemmefrontens rolle i identifiseringen og arrestasjonene av «tyskertøsene» er andre spørsmål det finnes lite kunnskap om.

Listen av de åpne spørsmål vi her nevner, er naturligvis ikke uttømmende. Vi håper at forskningsmidlene som skal utlyses, er tiltenkt nettopp en kunnskapsinnhenting på de her skisserte områdene.

Til sist vil vi minnes vår avdøde, tidligere formann Kikki Skjermo og vårt langvarige styremedlem Bjørn Drivdal.

For styret i Krigsbarnforbundet Lebensborn: Thorleif Blatt (formann), Einar Bangsund, Vera Eigebrekk, Siss Oustad, Knut Papendorf og Knut Strengelsrud

Les mer om

  1. Andre verdenskrig
  2. Rettsstaten
  3. Debatt

Relevante artikler

  1. NORGE

    De ble satt i leirer, fratatt statsborgerskap og sendt ut av landet. Nå gir Erna Solberg tyskerjentene en unnskyldning.

  2. KOMMENTAR

    Arvesynden fulgte tyskerbarna, hånd i hånd med høy selvmordsrate, dårlig helse og lav inntekt. IS-barna forsvinner ikke selv om vi ser bort.

  3. NORGE

    Statsminister Solberg: Tyskerjentene behandlet i strid med Grunnloven

  4. NORGE

    – Det forfulgte oss helt til 90-tallet. Også sønnen min ble kalt tyskerunge og nazist.

  5. A-MAGASINET

    – Hun ville rømme fra fordømmelsen mot «tyskertøsene», og fikk det bare til på denne måten

  6. KRONIKK

    Får IS-kvinnene og deres barn regjeringens neste unnskyldning?