Kronikk

Norge har oversett at islamske land har sine egne alternative menneskerettigheter | Terje Tvedt

  • Terje Tvedt
    Professor og forfatter

Kairo-erklæringen ble vedtatt i 1990 av 56 utenriksministre på en konferanse organisert av Organisasjonen for islamsk samarbeid. Den demonstrerte at det fantes en helt annen måte å forstå menneskerettighetene på enn hva den norske universalismen forutsatte, skriver kronikkforfatteren. Murad Sezer / Reuters

Noen ganger i et lands historie er tausheten mest talende.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I 2017 sa statsminister Erna Solberg enda en gang at Norge skal være et «fyrverkeri for menneskerettigheter». Dette var et begeistret uttrykk for at menneskerettighetstenkningen, med basis i FNs menneskerettighetserklæring, de siste tiårene er blitt politikkens grunnlag.

Menneskerettighetsloven kom i 1999, og samme år kom den første av to menneskerettighetsmeldinger som la frem hvordan Norge skulle kjempe for menneskerettighetene. De skulle nå være både «mål og middel i utenrikspolitikken», og menneskerettighetene var universelle; de lå som frø som ventet på å spire i alle samfunn.

Og mens de norske F16-flyene slapp bomber over Libya i 2011, støttet politikere og Kirkens ledelse krigen med argumenter om at den var nødvendig i kampen for de universelle menneskerettighetene. På 2000-tallet erklærte regjeringene at menneskerettighetene også skulle være verdigrunnlaget for det nye multikulturelle samfunnet.

Kairo-erklæringens islamske alternativ

Det oppsiktsvekkende er at i de samme årene som denne menneskerettighetsideologien vant dominans i det politiske Norge, overså norsk offentlighet fullstendig det tydeligste alternativet til FN-erklæringen. Norske avisjournalister skrev ikke om det. Forskningsmiljøer så bort fra det. Lederskribenter kommenterte det ikke.

Mens norske F16-fly slapp bomber over Libya i 2011, støttet politikere og Kirkens ledelse krigen med argumenter om at den var nødvendig i kampen for de universellle menneskerettighetene, skriver kronikkforfatteren. Lars Magne Hovtun / Forsvaret / SCANPIX

Det som ble retusjert fra virkeligheten var en erklæring vedtatt av 56 lands utenriksministre. I 1990, allerede, på den nittende konferanse for utenriksministre organisert av Organisasjonen for islamsk samarbeid, hadde den berømte «Kairo-erklæringen» blitt vedtatt. I Norge var det som om dette dokumentet ikke eksisterte, selv om det var det som slo fast hva som var det islamske synet på menneskerettigheter.

Moderne islam og menneskerettighetene

Spørsmålet er altså ikke om erklæringen ble en del av grunnlaget for den offentlige diskusjonen om islam og menneskerettigheter, men hvorfor den ikke gjorde det, og hva dét forteller om Norge da landet fikk sitt internasjonale gjennombrudd ved å debutere på den globale arena som fredsmegler, samtidig som den samme verden kom til Norge.

Da Stalin visket vekk Trotskij fra det berømte bildet av talerstolen der han sto sammen med Lenin, og da «Firerbanden» fikk fjernet bilder der Lin Biao var ved formann Maos side, ble denne plumpe retusjeringen av historien tolket som uttrykk for maktkamp i kommunistpartienes ledelse i Sovjetunionen og Kina.

Å forklare hvorfor Kairo-erklæringen aldri ble en del av det liberale Norges læring og diskusjon om islam og menneskerettigheter, til tross for at politikerne, mediene og forskerne kjente til den, er vanskeligere.

Nå var det ikke ganske enkelt én person som ble visket ut av noen fotografier, men ett av samtidens sentrale dokument som forsvant fra det bildet nasjonen ble presentert om verden; et dokument, altså, hvor intet mindre enn Organisasjonen for islamsk samarbeid slo fast hva det moderne islam mener om menneskerettighetene.

Hvorfor ble erklæringen neglisjert?

Denne neglisjeringen av de islamske utenriksministernes syn på menneskerettighetene skjedde enn videre mot en historisk bakgrunn hvor forholdet mellom islam og menneskerettighetene ble stadig mer debattert. Store deler av verden diskuterte spørsmålet, ikke minst på grunn av USA og NATOs «krig mot terror», islamsk terrorisme og oppfordringer om jihad og krav om sharia, ikke bare i islamske land, men også i Europa.

Brannfolk rydder opp i ruinene etter det islamistiske terrorangrepet mot World Trade Center i New York. Mark Lennihan / TT / NTB Scanpix

Og for første gang i historien hadde dette blitt et norsk innenrikspolitisk spørsmål, fordi det i løpet av få år kom 250.000 mennesker fra muslimske land til Norge. Mot dette bakteppet blir paradokset enda mer slående: Hvorfor håndterte norsk offentlighet den mest offisielle og anerkjente erklæring om islam og menneskerettigheter i tre tiår som om den ikke eksisterte?

De islamske verdiene fremstilles overlegne

Kairo-erklæringen argumenterer for menneskerettighetene eller «human rights». Artikkel I lyder: «All human beings form one family» forent i «their subordination to Allah and descent from Adam». Og så: «All men are equal in terms of basic human dignity» og «no one has superiority over another except on the basis of piety and good deeds». Utenriksministrene vedtok at alle mennesker har samme grunnleggende menneskelige verdighet, som jo ikke er det samme som rettigheter. Tekstens premiss er at mennesker ikke er like, siden overfor Allah må troen være en distinksjon.

Erklæringen som sluttet seg til ideen om menneskerettighetene, sier samtidig at de islamske verdiene er overlegne menneskerettighetene slik de er utlagt i FNs variant.

Der forarbeidene til FN-erklæringen viser at man helt bevisst søkte å unngå å knytte dens tenkning om individets rettigheter overfor staten til vestlig idéhistorie, starter Kairo-erklæringen med å understreke at den høster fruktene av islams bidrag til menneskets felleshistorie: «Reaffirming the civilizing and historical role of the Islamic Ummah which Allah made as the best community», og som beskrives som en universell sivilisasjon, og som derfor og kan «guide all humanity which is confused because of different and conflicting beliefs and ideologies…».

Sharialovgivningen er overordnet alt

Teksten slår utvetydig fast at sharia er overlegent alt annet. Eksempel: «Everyone shall have the right to enjoy the fruits of his scientific, literary, artistic or technical production and the right to protect the moral and material interests stemming therefrom, provided that such production is not contrary to the principles of Shari'ah.» Erklæringens siste paragraf (para 25) slår fast: «The Islamic Shari'ah is the only source of reference for the explanation or clarification of any of the articles of this Declaration».

Les også

Fem myter om sharia

Det er ikke mulig å forklare denne fortielsens faktum i Norge med frykt for eller underkastelse for islam, eller med «islamhat» og islamofobi, for man kan hverken underkaste seg eller hate noe som ikke finnes.

Å anerkjenne denne erklæringen innebærer heller ikke stereotypisering av muslimer, fordi alle muslimer er selvsagt ikke enige i den. Det er enn videre fullt mulig å være muslim og samtidig slutte opp om FNs erklæring om menneskerettighetene, som det var mulig å slutte opp om kommunismen og marxismen (det muslimske Sudan hadde lenge et svært sterkt kommunistparti og de arabiske sosialistene var mer nasjonalister enn muslimer), og samtidig regne seg som muslim.

Retusjeringen skjedde derfor ikke av «hensyn» til muslimene, eller i «toleransens tegn», men av hensyn til den politiske eliten som i hele perioden bygget opp sin posisjon basert på forestillinger om at de representerte det universelle.

Universalismen som maktgrunnlag

Den forståelse av geopolitikken og menneskerettighetene som det politiske lederskapet og den meningsbærende eliten hadde gjort til sin under det internasjonale gjennombruddet, kunne ikke forholde seg til denne erklæringen i diskusjoner om islam og menneskerettigheter, fordi det ville utfordre helt grunnleggende trekk ved den ideologien de hadde bygget sin maktposisjon på.

Som alle andre epokers lederskap, har det internasjonale gjennombruddets lederskap hentet legitimitet fra tidsepokens mektige idé, og en idé som det samme lederskapet har vært medprodusent og bærere av: universalismen.

Fortellingen om at norske ideer om menneskerettigheter eller utviklingsoppfatninger er universelle, og at alle delte disse dominerende norske utviklings- og menneskerettighetsoppfatningene, eller varianter av dem, forenklet verdens mangfold og utvisket eksisterende idé- og verdikonflikter. Samtidig ga selvsagt denne forestillingen om å representere det universelle – i egne og andres øyne – makt av en helt spesiell kraftfull type.

FN-erklæringens likhetstenkning

Kairo-erklæringen demonstrerte at det fantes en helt annen måte å forstå menneskerettighetene på enn hva den norske universalismen forutsatte. Utenriksministrene slo fast at de trodde på menneskerettighetene, men om deres versjon av dem hadde blitt praktisk politikk, ville FN-erklæringens likhetstenkning med mennesket i sentrum, bli historie.

Det offisielle dogmet om at den norske versjonen av menneskerettighetene er universelle verdier vil derfor ikke kunne opprettholdes i det øyeblikk teksten i Kairo-erklæringen blir erkjent som dypt ment, og de som står bak den blir tatt på alvor som tenkende mennesker med sine egne overbevisninger og prosjekter.

Skal man forstå den nasjonale fortrengningen av en så viktig kilde til tenkning om menneskerettighetene i vår tid, må man derfor forstå det internasjonale gjennombruddets sentrale tankemodell i Norge. Det politiske lederskapet har insistert på at de verdiene Norge målbærer er universelle i historisk forstand, og at menneskerettighetene, slik Norge forstår dem, derfor er ideer som de store religionene deler.

Et mønster ved norsk offentlighet

Retusjering av Kairo-erklæringen er nemlig ikke enestående, men uttrykker snarere et mønster ved norsk offentlighet stilt overfor bevisst forskjellighet i den perioden da Norge dro ut i verden som dens rettleder, og da verden kom til Norge som del av en global migrasjonsbevegelse. De to stortingsmeldingene om menneskerettigheter, lagt frem av regjeringene Bondevik I i 1999 og Solberg I i 2015, er talende kilder i så måte. Begge insisterte på at disse verdiene er universelle, og at man finner de samme verdiene i de store verdensreligionene.

Stortingsmeldingene nevnte så vidt Kairo-erklæringen, men kun i forbifarten, som om den var uten betydning, og som om dens vektlegging av sharia var kompatibelt med FN-erklæringen. Som Solberg-regjeringen konkluderte: «Menneskerettighetenes universelle status er et godt grunnlag som kan bidra til å avpolitisere debatten…»(s. 46-47), og det skal «fremkomme tydelig at det er de universelle menneskerettighetene som fremmes».

Overså uenighet med milliarder

Begge meldingene måtte følgelig overse de milliarder av mennesker som faktisk var uenige med de norske politikerne i at de verdiene de insisterte på at var universelle faktisk var universelle, eller så måtte uenigheten oppfattes som helt midlertidig, som en rest av et problem Historien selv ville løse.

Ayatollah Khomeini taler til tilhørere i Teheran i 1979, etter å ha returnert fra 14 år i eksil. FY / TT / NTB Scanpix

Bondevik-regjeringens melding måtte derfor også overse konsekvensene av den islamske revolusjonen i Iran og Khomeini i 1979 for sin fortelling om menneskerettighetenes universalisme, og av Mullah Omars proklamasjon i 1996 av det nye kalifatet i Kandahar og at Taliban hengte kassettspillere i lyktestolpene, som den måtte se bort fra hinduismens bærende idé om at mennesket er født ulikt, og et Kina, som hver dag motbeviste regjeringens doktrine om at utvikling var umulig uten å styrke menneskerettighetene.

Blinde for virkelighetens verden

Meldingen fra 2015 overså på samme måte spekulantene som stjal milliarder av dollar fra fattige amerikanere under finanskrisen i 2008, og alle de som uttrykte sympati med IS og andre radikale islamisters prosjekt, som jo oppfatter ideen om menneskerettigheter som nærmest djevelens verk.

IS-leder Abu Bakr al-Baghdadi og hans tilhengere oppfatter ideen om menneskerettigheter nærmest som djevelens verk, skriver kronikkforfatteren. TT / NTB Scanpix

Begge meldingene, blinde for virkelighetens verden, insisterte like fullt på at menneskerettighetene var universelle i den bestemte historiske mening at det var ideer som egentlig allerede var delt av alle. Det gjorde dem også ute av stand til å argumentere, på et politisk-moralsk grunnlag, for at det fantes visse ideer om menneskets rettigheter som var så attraktive at de burde bli universalisert, eller spredt til hele verden.

Konsekvensen ble at norsk offentlighet; mediene, forskningsmiljøene og det politiske lederskap, i disse tiårene gjorde seg selv språkløs og i realiteten prinsipielt holdningsløs stilt overfor ideologier og religiøse og kulturelle oppfatninger som forkastet de norske oppfatningene om at de representerte det universelle. Historikeren Jens Arup Seip felte, som han skrev, «tørre tårer» over sin samtid på 1960-tallet, fordi den var i ferd med å forsvinne før «den var forstått». Vår samtid gjør seg selv uforståelig, fordi dens dominerende perspektiver blinder for virkeligheten; den ser verden gjennom det mektigste av alle slør – universalismens.

Les også

Tvilsom utvikling av menneskerettighetene i FN | Michael Tetzschner

Les også

Slik bryter Saudi-Arabia menneskerettighetene

Les også

Norske medier bør ta en titt på dagens FN og spørre seg om de vil at det skal fortsette slik? | Nina Hjerpset-Østlie

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Utenrikspolitikk
  2. Islam
  3. Terje Tvedt
  4. Erna Solberg
  5. Menneskerettigheter

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 29. november

  2. KRONIKK

    Terje Tvedt svarer Jonas Gahr Støre: – Støres egen karriere er typisk for den nye eliten

  3. A-MAGASINET

    Nå vet vi hva norske muslimer sier om terror, velferdsstaten og likestilling. Svarene vil overraske mange.

  4. KRONIKK

    Ytringsfridommen er ikkje universell, og har aldri vore det

  5. DEBATT

    Hun forsøker å endre islam fra innsiden

  6. KULTUR

    Jonas Gahr Støre: «Det er noe storslagent over Terje Tvedts siste bok. Men det er noe grunnleggende som skurrer.»