Norge har oversett at islamske land har sine egne alternative menneskerettigheter | Terje Tvedt

 Kairo-erklÊringen ble vedtatt i 1990 av 56 utenriksministre pÄ en konferanse organisert av Organisasjonen for islamsk samarbeid. Den demonstrerte at det fantes en helt annen mÄte Ä forstÄ menneskerettighetene pÄ enn hva den norske universalismen forutsatte, skriver kronikkforfatteren.

Noen ganger i et lands historie er tausheten mest talende.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten stÄr for skribentens regning. Hvis du Þnsker Ä sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

I 2017 sa statsminister Erna Solberg enda en gang at Norge skal vÊre et «fyrverkeri for menneskerettigheter». Dette var et begeistret uttrykk for at menneskerettighetstenkningen, med basis i FNs menneskerettighetserklÊring, de siste tiÄrene er blitt politikkens grunnlag.

Menneskerettighetsloven kom i 1999, og samme Är kom den fÞrste av to menneskerettighetsmeldinger som la frem hvordan Norge skulle kjempe for menneskerettighetene. De skulle nÄ vÊre bÄde «mÄl og middel i utenrikspolitikken», og menneskerettighetene var universelle; de lÄ som frÞ som ventet pÄ Ä spire i alle samfunn.

Og mens de norske F16-flyene slapp bomber over Libya i 2011, stÞttet politikere og Kirkens ledelse krigen med argumenter om at den var nÞdvendig i kampen for de universelle menneskerettighetene. PÄ 2000-tallet erklÊrte regjeringene at menneskerettighetene ogsÄ skulle vÊre verdigrunnlaget for det nye multikulturelle samfunnet.

Kairo-erklĂŠringens islamske alternativ

Det oppsiktsvekkende er at i de samme Ärene som denne menneskerettighetsideologien vant dominans i det politiske Norge, oversÄ norsk offentlighet fullstendig det tydeligste alternativet til FN-erklÊringen. Norske avisjournalister skrev ikke om det. ForskningsmiljÞer sÄ bort fra det. Lederskribenter kommenterte det ikke.

Mens norske F16-fly slapp bomber over Libya i 2011,  stĂžttet politikere og Kirkens ledelse krigen med argumenter om at den var nĂždvendig i kampen for de universellle menneskerettighetene, skriver kronikkforfatteren.

Det som ble retusjert fra virkeligheten var en erklÊring vedtatt av 56 lands utenriksministre. I 1990, allerede, pÄ den nittende konferanse for utenriksministre organisert av Organisasjonen for islamsk samarbeid, hadde den berÞmte «Kairo-erklÊringen» blitt vedtatt. I Norge var det som om dette dokumentet ikke eksisterte, selv om det var det som slo fast hva som var det islamske synet pÄ menneskerettigheter.

Moderne islam og menneskerettighetene

SpÞrsmÄlet er altsÄ ikke om erklÊringen ble en del av grunnlaget for den offentlige diskusjonen om islam og menneskerettigheter, men hvorfor den ikke gjorde det, og hva dét forteller om Norge da landet fikk sitt internasjonale gjennombrudd ved Ä debutere pÄ den globale arena som fredsmegler, samtidig som den samme verden kom til Norge.

Da Stalin visket vekk Trotskij fra det berÞmte bildet av talerstolen der han sto sammen med Lenin, og da «Firerbanden» fikk fjernet bilder der Lin Biao var ved formann Maos side, ble denne plumpe retusjeringen av historien tolket som uttrykk for maktkamp i kommunistpartienes ledelse i Sovjetunionen og Kina.

Å forklare hvorfor Kairo-erkléringen aldri ble en del av det liberale Norges léring og diskusjon om islam og menneskerettigheter, til tross for at politikerne, mediene og forskerne kjente til den, er vanskeligere.

NÄ var det ikke ganske enkelt én person som ble visket ut av noen fotografier, men ett av samtidens sentrale dokument som forsvant fra det bildet nasjonen ble presentert om verden; et dokument, altsÄ, hvor intet mindre enn Organisasjonen for islamsk samarbeid slo fast hva det moderne islam mener om menneskerettighetene.

Hvorfor ble erklĂŠringen neglisjert?

Denne neglisjeringen av de islamske utenriksministernes syn pÄ menneskerettighetene skjedde enn videre mot en historisk bakgrunn hvor forholdet mellom islam og menneskerettighetene ble stadig mer debattert. Store deler av verden diskuterte spÞrsmÄlet, ikke minst pÄ grunn av USA og NATOs «krig mot terror», islamsk terrorisme og oppfordringer om jihad og krav om sharia, ikke bare i islamske land, men ogsÄ i Europa.

Brannfolk rydder opp i ruinene etter det islamistiske terrorangrepet mot World Trade Center i New York.

Og for fÞrste gang i historien hadde dette blitt et norsk innenrikspolitisk spÞrsmÄl, fordi det i lÞpet av fÄ Är kom 250.000 mennesker fra muslimske land til Norge. Mot dette bakteppet blir paradokset enda mer slÄende: Hvorfor hÄndterte norsk offentlighet den mest offisielle og anerkjente erklÊring om islam og menneskerettigheter i tre tiÄr som om den ikke eksisterte?

De islamske verdiene fremstilles overlegne

Kairo-erklÊringen argumenterer for menneskerettighetene eller «human rights». Artikkel I lyder: «All human beings form one family» forent i «their subordination to Allah and descent from Adam». Og sÄ: «All men are equal in terms of basic human dignity» og «no one has superiority over another except on the basis of piety and good deeds». Utenriksministrene vedtok at alle mennesker har samme grunnleggende menneskelige verdighet, som jo ikke er det samme som rettigheter. Tekstens premiss er at mennesker ikke er like, siden overfor Allah mÄ troen vÊre en distinksjon.

ErklĂŠringen som sluttet seg til ideen om menneskerettighetene, sier samtidig at de islamske verdiene er overlegne menneskerettighetene slik de er utlagt i FNs variant.

Der forarbeidene til FN-erklĂŠringen viser at man helt bevisst sĂžkte Ă„ unngĂ„ Ă„ knytte dens tenkning om individets rettigheter overfor staten til vestlig idĂ©historie, starter Kairo-erklĂŠringen med Ă„ understreke at den hĂžster fruktene av islams bidrag til menneskets felleshistorie: «Reaffirming the civilizing and historical role of the Islamic Ummah which Allah made as the best community», og som beskrives som en universell sivilisasjon, og som derfor og kan «guide all humanity which is confused because of different and conflicting beliefs and ideologies ».

Sharialovgivningen er overordnet alt

Teksten slÄr utvetydig fast at sharia er overlegent alt annet. Eksempel: «Everyone shall have the right to enjoy the fruits of his scientific, literary, artistic or technical production and the right to protect the moral and material interests stemming therefrom, provided that such production is not contrary to the principles of Shari'ah.» ErklÊringens siste paragraf (para 25) slÄr fast: «The Islamic Shari'ah is the only source of reference for the explanation or clarification of any of the articles of this Declaration».

Det er ikke mulig Ä forklare denne fortielsens faktum i Norge med frykt for eller underkastelse for islam, eller med «islamhat» og islamofobi, for man kan hverken underkaste seg eller hate noe som ikke finnes.

Å anerkjenne denne erklĂŠringen innebĂŠrer heller ikke stereotypisering av muslimer, fordi alle muslimer er selvsagt ikke enige i den. Det er enn videre fullt mulig Ă„ vĂŠre muslim og samtidig slutte opp om FNs erklĂŠring om menneskerettighetene, som det var mulig Ă„ slutte opp om kommunismen og marxismen (det muslimske Sudan hadde lenge et svĂŠrt sterkt kommunistparti og de arabiske sosialistene var mer nasjonalister enn muslimer), og samtidig regne seg som muslim.

Retusjeringen skjedde derfor ikke av «hensyn» til muslimene, eller i «toleransens tegn», men av hensyn til den politiske eliten som i hele perioden bygget opp sin posisjon basert pÄ forestillinger om at de representerte det universelle.

Universalismen som maktgrunnlag

Den forstÄelse av geopolitikken og menneskerettighetene som det politiske lederskapet og den meningsbÊrende eliten hadde gjort til sin under det internasjonale gjennombruddet, kunne ikke forholde seg til denne erklÊringen i diskusjoner om islam og menneskerettigheter, fordi det ville utfordre helt grunnleggende trekk ved den ideologien de hadde bygget sin maktposisjon pÄ.

Som alle andre epokers lederskap, har det internasjonale gjennombruddets lederskap hentet legitimitet fra tidsepokens mektige idé, og en idé som det samme lederskapet har vÊrt medprodusent og bÊrere av: universalismen.

Fortellingen om at norske ideer om menneskerettigheter eller utviklingsoppfatninger er universelle, og at alle delte disse dominerende norske utviklings- og menneskerettighetsoppfatningene, eller varianter av dem, forenklet verdens mangfold og utvisket eksisterende idĂ©- og verdikonflikter. Samtidig ga selvsagt denne forestillingen om Ă„ representere det universelle – i egne og andres Ăžyne – makt av en helt spesiell kraftfull type.

FN-erklĂŠringens likhetstenkning

Kairo-erklÊringen demonstrerte at det fantes en helt annen mÄte Ä forstÄ menneskerettighetene pÄ enn hva den norske universalismen forutsatte. Utenriksministrene slo fast at de trodde pÄ menneskerettighetene, men om deres versjon av dem hadde blitt praktisk politikk, ville FN-erklÊringens likhetstenkning med mennesket i sentrum, bli historie.

Det offisielle dogmet om at den norske versjonen av menneskerettighetene er universelle verdier vil derfor ikke kunne opprettholdes i det Þyeblikk teksten i Kairo-erklÊringen blir erkjent som dypt ment, og de som stÄr bak den blir tatt pÄ alvor som tenkende mennesker med sine egne overbevisninger og prosjekter.

Skal man forstÄ den nasjonale fortrengningen av en sÄ viktig kilde til tenkning om menneskerettighetene i vÄr tid, mÄ man derfor forstÄ det internasjonale gjennombruddets sentrale tankemodell i Norge. Det politiske lederskapet har insistert pÄ at de verdiene Norge mÄlbÊrer er universelle i historisk forstand, og at menneskerettighetene, slik Norge forstÄr dem, derfor er ideer som de store religionene deler.

Et mĂžnster ved norsk offentlighet

Retusjering av Kairo-erklÊringen er nemlig ikke enestÄende, men uttrykker snarere et mÞnster ved norsk offentlighet stilt overfor bevisst forskjellighet i den perioden da Norge dro ut i verden som dens rettleder, og da verden kom til Norge som del av en global migrasjonsbevegelse. De to stortingsmeldingene om menneskerettigheter, lagt frem av regjeringene Bondevik I i 1999 og Solberg I i 2015, er talende kilder i sÄ mÄte. Begge insisterte pÄ at disse verdiene er universelle, og at man finner de samme verdiene i de store verdensreligionene.

Stortingsmeldingene nevnte sĂ„ vidt Kairo-erklĂŠringen, men kun i forbifarten, som om den var uten betydning, og som om dens vektlegging av sharia var kompatibelt med FN-erklĂŠringen. Som Solberg-regjeringen konkluderte: «Menneskerettighetenes universelle status er et godt grunnlag som kan bidra til Ă„ avpolitisere debatten »(s. 46-47), og det skal «fremkomme tydelig at det er de universelle menneskerettighetene som fremmes».

OversÄ uenighet med milliarder

Begge meldingene mÄtte fÞlgelig overse de milliarder av mennesker som faktisk var uenige med de norske politikerne i at de verdiene de insisterte pÄ at var universelle faktisk var universelle, eller sÄ mÄtte uenigheten oppfattes som helt midlertidig, som en rest av et problem Historien selv ville lÞse.

Ayatollah Khomeini taler til tilhĂžrere i Teheran i 1979, etter Ă„ ha returnert fra 14 Ă„r i eksil.

Bondevik-regjeringens melding mÄtte derfor ogsÄ overse konsekvensene av den islamske revolusjonen i Iran og Khomeini i 1979 for sin fortelling om menneskerettighetenes universalisme, og av Mullah Omars proklamasjon i 1996 av det nye kalifatet i Kandahar og at Taliban hengte kassettspillere i lyktestolpene, som den mÄtte se bort fra hinduismens bÊrende idé om at mennesket er fÞdt ulikt, og et Kina, som hver dag motbeviste regjeringens doktrine om at utvikling var umulig uten Ä styrke menneskerettighetene.

Blinde for virkelighetens verden

Meldingen fra 2015 oversÄ pÄ samme mÄte spekulantene som stjal milliarder av dollar fra fattige amerikanere under finanskrisen i 2008, og alle de som uttrykte sympati med IS og andre radikale islamisters prosjekt, som jo oppfatter ideen om menneskerettigheter som nÊrmest djevelens verk.

IS-leder Abu Bakr al-Baghdadi og hans tilhengere oppfatter ideen om menneskerettigheter nĂŠrmest som djevelens verk, skriver kronikkforfatteren.

Begge meldingene, blinde for virkelighetens verden, insisterte like fullt pÄ at menneskerettighetene var universelle i den bestemte historiske mening at det var ideer som egentlig allerede var delt av alle. Det gjorde dem ogsÄ ute av stand til Ä argumentere, pÄ et politisk-moralsk grunnlag, for at det fantes visse ideer om menneskets rettigheter som var sÄ attraktive at de burde bli universalisert, eller spredt til hele verden.

Konsekvensen ble at norsk offentlighet; mediene, forskningsmiljĂžene og det politiske lederskap, i disse tiĂ„rene gjorde seg selv sprĂ„klĂžs og i realiteten prinsipielt holdningslĂžs stilt overfor ideologier og religiĂžse og kulturelle oppfatninger som forkastet de norske oppfatningene om at de representerte det universelle. Historikeren Jens Arup Seip felte, som han skrev, «tĂžrre tĂ„rer» over sin samtid pĂ„ 1960-tallet, fordi den var i ferd med Ă„ forsvinne fĂžr «den var forstĂ„tt». VĂ„r samtid gjĂžr seg selv uforstĂ„elig, fordi dens dominerende perspektiver blinder for virkeligheten; den ser verden gjennom det mektigste av alle slĂžr – universalismens.

FÞlg og delta i debattene hos Aftenposten meninger pÄ Facebook og Twitter.