Kronikk

Kronikk: Høyrepolitikk fører ikke nødvendigvis til ekstremistiske holdninger | Nina Witoszek

  • Nina Witoszek

OPT_ee9d807c-1138-320d-e449-a18c5ea43984_doc6p6vfrjz5ibgnx4y118_doc6p6vr7dzkp11m30f3118-mEQZ6I40jC.jpg

Ekstremistiske holdninger, både på venstre- og høyresiden, har mange årsaker. Kapitalismens uhelbredelige ondskap eller høyrepolitikk er bare to av dem.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

For mange år siden hersket det en overtro i deler av Øst-Europa som gikk ut på at hvis en dame vasket seg i Coca-Cola etter samleiet, så unngikk hun graviditet. Skjult i Marte Gerhardsens kronikk om høyrepopulisme(Aftenposten 1.4. 2016) er den samme Coca-Cola-logikken: Hvis vi bekjemper høyrepartistyret som vokser i Norge, Europa og USA, så er vi beskyttet mot farlig populisme, ulikhet og nedgang.

Sant nok overdriver jeg litt av retoriske hensyn, men det er to relaterte problemer med Marte Gerhardsens tenkning: For det første vokser populisme ikke utelukkende på grunn av høyrestyre og deres «ulikhetspolitikk». Tenk bare på den bedrøvelige venstreregjeringen i Venezuela, et ektefødt barn av chavistisk venstrepopulisme, som nå har ruinert en oljeøkonomi på linje med den norske og skapt både likestilling og masse fattigdom.

For det andre finnes det ikke nødvendigvis en årsakssammenheng mellom høyrepolitikk og ekstremistiske holdninger. Tvert imot er slike toksiske holdninger, ofte både på høyre og venstresiden, et resultat av mange krefter. Kapitalismens uhelbredelige ondskap eller høyrepolitikk er bare to av dem.

Mange årsaker

For å nevne noen andre:

  1. Ulikhet i alle samfunn er delvis skapt av en fenomenal bølge av teknologiske innovasjon. Det pågår en industriell omstilling i det voksende digitale samfunnet hvor flere og flere mennesker erstattes av selvbetjente internettplattformer og robotisering. De nye overflødige massene på arbeidsmarkedet søker gjerne trøst eller forklaring på sin marginalisering ved å omfavne høyre— eller venstrepopulister som tilbyr frelse, gjenskaper det tapte fellesskapet, peker ut de skyldige og lover å løse problemet en gang for alle.
  2. Nært relatert til den teknologiske revolusjon er den økende virtualisering av verden. Jo, e-post, Twitter og Facebook binder oss sammen, men skaper også politiske gettoer hvor et fellesskap uforstyrret kan dyrke sine egne fordommer og hat. Takket være internett er det faktisk vanskeligere å kommunisere med, og forstå, folk som ikke er som meg og deg. Bare tenk på hvordan internett har hjulpet en taper til å bli Anders Behring Breivik den Store. Eller se hvordan Facebook og Twitter har forvirret og fordummet russiske og amerikanske elektorater: Noen sier at facebook-styrte russere ofte har en følelse at de våkner i diktatur, spiser lunsj i demokrati, og får middag servert av oligarker. Og det er delvis det forsøplede og tåkete informasjonslandskapet som skaper Trump-fenomenet i USA.
Hvorfor har de ikke fulgt det gamle Arne Næss-mottoet?
  1. Jeg tør påstå at mye ansvar for veksten av høyrepopulisme i dag faktisk ligger hos mennesker jeg liker og beundrer: de velmenende, liberal-tenkende kosmopolitter. De som har vært utdannet i Oxford eller Science PO, og sitter på Blindern og skriver engasjerte artikler i mediene. Det er de som konsekvent har støttet «undertrykte etniske minoriteter» og holdt dialoger om det multikulturelle samfunn med Usman Rana på Litteraturhuset. Hvorfor har de ikke fulgt det gamle Arne Næss-mottoet: Kjenn dine motstandere og snakk med alle – til og med de ofte uelskede, egoistiske, rasistiske eller kristne lavere middelklasser?

Jeg tipper at mange «hvite nordmenn» – forbannet på liberale, vakre sjeler som meg eller Marte Gerhardsen og tilsidesatt av en strukturell arbeidsløshet – lever i frykt for å miste levebrød, identitet og plass i verden. De ser på sitt liv som en kamp mellom «de anstendige innfødte» og fremmede «parasitter». Og omvendt har mange marginaliserte muslimer begynt å akseptere et verdensbilde basert på en evig kamp mellom islam og de hvite vantro. Begge grupper føder farlig populisme som underminerer den norske velferdsstaten. Det som er litt forstyrrende, er at det er en kort vei fra de ofte anti-kapitalistiske og anti-vestlig versjoner av islam til venstresidens radikale idealer.

Verdensmestere i selvknebling

Konklusjon 1: Dagens kriser er like mye et resultat av den konservative Mr. Jekylls ugjerninger, som den sosialdemokratiske Dr. Hydes ett-øyde dyder. Paradoksalt nok er det beste eksemplet mot Marte Gerhardsens argument Sverige. Et land med en sosialdemokratisk regjering som i dag produserer mer radikale høyrepopulister enn Høyre-Norge. Mange av mine akademiske kolleger i Stockholm hvisker (de tør ikke ennå å snakke høyt) at den nåværende svenske flyktningkrisen ikke bare er forårsaket av et astronomisk antall immigranter; den er i stor grad en frukt av de kulturelle elitenes svikt og selvbedrag.

En av dem sa: «Vi er blitt verdensmestere i selvknebling; de som turde å si noe kritisk om minoritetene, er blitt utfrosset av sine fagkretser og sosiale miljøer. Den pågående selvsensur i debatten om aktuelle kriser har ført til mange overoptimistiske eller feilslåtte løsninger i Sverige». For ham er Norge et forholdsvis «sunt samfunn»: Her fortsetter mediene å trykke ubehagelige sannheter og si det usagte. Det er nok å nevne det siste multietniske oppropet som forlanger slutt på den liberale politiske korrekthet og stiller krav om selvkritikk i alle religioner, inkludert Islam (Aftenposten 23.3. 2016).

Det som slår meg er en voksende avstand mellom folket og eliter

Konklusjon 2: Den norske modellen – det vil si den unike syntese av økonomisk produktivitet og kooperative etos, relativ likestilling og høy livskvalitet, individualisme og den kollektive ånden – er i dag utfordret av mange krefter, ikke bare høyrepartienes politikk. Forskjeller mellom sosialdemokratiets gullalder i det 20. århundre og dagens velferdsstaten er mange, men det som slår meg er en voksende avstand mellom folket og eliter.

Den gamle generasjon av Norges arkitekter – Odvar Nordli, Einar Gerhardsen eller Thorbjørn Berntsen(som kalte en britisk miljøminister for «Mr. Shitbag» for avfallsdumping i Nordsjøen) – var ærverdige populister: De snakket alle et språk som folk forsto. Paradoksalt nok har dagens nasjonale strategers høyere utdannelse og anti-populisme også økt deres avstand til folket.

Håpet ligger i det norske velferdssamfunnet forbausende evne til å fornye seg selv. Det har vært skrevet mange tidligere nekrologer som annonserte døden for velferdsidyllen. Men den norske modellens selvfornyende evne har vært robust til stede på tross av kriser og uansett hvem som har vært pilot: høyresiden, venstresiden eller den allmektige Gud. Å stoppe å tenke nytt og beskylde den sittende høyreregjering for populismens fremvekst, er en billig «Coca-Cola-løsing» som tåkelegger Arbeiderpartiets egen mangel på dristige og mobiliserende visjoner om velferdssamfunnets fremtid.


Her er Marte Gerhardsens kronikk:

Les også

Kronikk: Tradisjonell høyrepolitikk skyver velgerne langt ut til høyre | Marte Gerhardsen

Mathilde Fasting og Torstein Ulserød i Civita og s tatsråd Vidar Helgesen har også svart på Marte Gerhardsens kronikk:

Les også

Lite nyansert argumentasjon om populisme

Les også

Populisme kan ikke møtes med lettvintheter | Vidar Helgesen

Les mer om populisme på fremmarsj:

Les også

Dette blir mitt utmeldingsbrev fra venstrebevegelsen

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Politikk
  3. Høyrepopulisme

Flere artikler

  1. DEBATT
    Publisert:

    Støres analyse av høyrepopulismen holder ikke mål | Kristin Clemet

  2. DEBATT
    Publisert:

    Senterpartiet er ikke Norges mest høyrepopulistiske parti

  3. KRONIKK
    Publisert:

    Kronikk: Dialog i populismens tid | Inga Bostad

  4. KRONIKK
    Publisert:

    Nederlands frykt for Eurabia | Ketil Raknes

  5. KRONIKK
    Publisert:

    En stagnert venstreside opptrer i dag som islamistenes nyttige idioter i Europa | Maajid Nawaz

  6. KOMMENTAR
    Publisert:

    Clemets omskriving av historien | Marte Gerhardsen