Kronikk

På Island knebles akademikere og journalister | Dora Gudjonsdottir

  • Dora Gudjonsdottir
Islands president, Ólafur Ragnar Grímsson måtte håndtere mer enn innenlandsk presse da Panama Paper-saken sprakk på Island.

Uten pressefrihet er ikke allmennheten rustet til å yte sunt demokratisk press overfor politikerne og tror ukritisk på hva de sier.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

En tredjedel av Islands regjering eide eller har eid selskap i skatteparadis, blant andre den avgåtte statsministeren Sigmundur Davíð Gunnlaugsson.

Men dette er kun toppen av isfjellet, og Islands gode rykte som et sterkt demokrati, er betydelig overdrevet.

Et godt demokrati avhenger blant annet av en kritisk presse og frihet i akademia. At Sigmundur Davíð Gunnlaugsson inntil nylig slapp billig unna, kan blant annet skyldes at disse demokratiske mekanismene ikke fungerer godt nok på sagaøya.

Dora Gudjonsdottir

Etter å ha flyttet fra Island til Norge i 2009, begynte jeg å interessere meg for kulturforskjellene mellom de to landene. Jeg kommer fra et land der alle kjenner alle, og der mye av det som anses som korrupt i Norge, har vært vanlig praksis. Historisk har det vært mye å tjene på å ha gode venner eller slektninger i viktige posisjoner.Jeg opplevde demokratiet på Island som mangelfullt, og for å belyse temaet gjorde jeg flere intervjuer med aktører som kunne gi meg innsyn i viktige sider knyttet til ytrings— og forskningsfrihet. Jeg gjorde det klart for dem jeg intervjuet at jeg ville forsøke å få stoffet publisert i en norsk avis.

Svekket omdømme for islandsk presse

I 2007 ble Island plassert nest øverst på Reportere uten grensers listeover pressefrihet i verden. Nå har Island falt ned til 21. plass.

Björg Eva Erlendsdóttir har jobbet for NRK og Stavanger Aftenblad og sitter nå i rådet til Islands rikskringkasting, RUV. Hun mener at årsaken til fallet er at den problematiske praksisen innen mediebransjen på Island nå er blitt mer synlig for offentligheten enn tidligere, også for Reportere uten grenser.

I årene før finanskrisenkjøpte pengesterke aktører opp mediene og avisene. Den siste tiden har det vært noen offentlige oppgjør i mediebransjen der journalister som har opplevd at de ikke kunne skrive uten innblanding fra eierne, har sluttet og stiftet nye og ferske medier.

Den islandske journalistprisen i 2015 gikk til to reportere som hadde arbeidet med en omfattende skandale der en statsråd var involvert. I kjølvannet ble deres avis, DV, kjøpt opp av personer tilknyttet regjeringen, som så sparket redaktøren. Prisvinnerne sa opp sine stillinger i avisen etter flere konflikter med den nye redaktøren.

Usikre arbeidsforhold

Det hadde store konsekvenser da RUV ble gjort om til et offentlig aksjeselskap som begrenset rettighetene til de ansatte. Nå gikk de ansatte fra å være trygge offentlige ansatte som i teorien kunne si hva de ville uten store problemer, til å ha like begrensede rettigheter som ansatte på det private markedet.

En nåværende ansatt i RUV forteller hvordan dette har hatt konsekvenser for arbeidsomgivelsene:

– Vi arbeider under usikkerhet. Hvert år er det usikkert hvor mye penger RUV får innvilget. Det er en klassisk hersketeknikk: Hvis du vil at noen skal oppføre seg slik du vil, gjør du dem utrygge.

Det er nesten slik at du ville vært flau hvis du ikke hadde fått sparken noen gang

– Slik som det er nå, er det vanskeligere enn tidligere å planlegge arbeidet langsiktig fordi en ikke vet hvor lenge en beholder jobben. De ansatte har ofte ikke tid til dybdejournalistikk fordi institusjonen ikke har nok penger. Sakene som berører finanssektoren, og korrupsjon i politikken, er de det tar lengst tid å arbeide med, og som det ikke finnes nok ressurser til å ta godt nok tak i.

Videre forteller vedkommende at når du skriver kritisk om enkelte politikere, er representanter for disse politikerne på banen med én gang for å klage. Flere journalister er blitt dratt for retten for ærekrenkelser.

Björg Eva Erlendsdóttir hevder at alle skikkelige journalister på Island har fått sparken.

– Det er nesten slik at du ville vært flau hvis du ikke hadde fått sparken noen gang, sier hun.

Flere personer fra regjeringspartiet Fremskrittspartiet gikk ut offentlig i 2013 og truet RUV med at dersom de ikke sluttet å kritisere regjeringen, ville de kutte den økonomiske støtten. Trusselen materialiserte seg, og RUV ble nødt til å sparke 60 ansatte. Noe lignende skjedde igjen i 2015.

Manglende kontroll

Nå avdøde professor, spesialist i politisk filosofi og tidligere rektor ved Islands Universitet,Páll Skúlason, fortalte undertegnede i sitt siste intervju påsken 2015 om sitt syn på Islands demokrati og manglene ved det.

Jeg ble truet mer enn én gang med at hvis jeg ikke sørget for å kneble den eller den forskeren, så ville universitetet lide.

– Det er bare tull! svarte han da han ble spurt hva han tenkte om at Island gang på gang havner veldig høyt på lister over verdens beste demokratier.

Skúlason mente det har vært mangel på kritisk tenkning blant borgerne, og at målrettet undervisning i den forbindelse har vært fraværende. Dette danner ikke et bra grunnlag for å gi politikerne og mennesker i maktposisjoner den nødvendige oppfølgingen et bra demokrati krever.

Et godt demokrati er avhengig av sterke kontrollinstanser. Island ble selvstendig i 1944. Før dette var det danske embetsmenn som rådet på vegne av kongen av Danmark. Statens embetsmann representerte noe negativt i folkets øyne. Hvis man leser politiske diskusjoner fra tidlig på 1900-tallet, finner man mye om at embetsmennene bare var parasitter på samfunnet. Denne tankegangen danner ikke noe bra grunnlag for å bygge et sterkt og profesjonalisert statssystem.

På grunn av denne negative innstillingen til staten har offentlige styrings— og kontrollinstanser blitt oversett og nedprioritert, og de holdt ikke mål på noe felt i årene før finanskrisen.

Akademias fryktkultur

Heller ikke forskerne synes å få kritisere fritt. Skúlason påsto i intervjuet at mange ikke tør kritisere det som skjer i det islandske samfunn på grunn av frykt for konsekvensene. Det er mange problemer med nære forbindelser i et lite land hvor alle kjenner alle.

Tidligere rektor Skúlason har selv vært under politisk press:

– Jeg ble truet mer enn én gang med at hvis jeg ikke sørget for å kneble den eller den forskeren, så ville universitetet lide for det, konstaterte Skúlason.

Journalister og forskere knebles

En professor ved Islands Universitet har bekreftet dette via e-post:

Hensikten var å frata meg noen verv fordi jeg hadde uttalt meg offentlig på en måte som var uheldig for regjeringen

– Jeg hadde tett samarbeid med Skúlason da han var rektor, og var vitne til at sånt skjedde, mer enn én gang.

Professoren skriver at han selv er blitt presset og truet av personer som hadde en sterk tilknytning til regjeringen. Han forteller om et møte Skúlason hadde med tre personer en gang rundt 2002.

– Hensikten med møtet var å frata meg noen verv fordi jeg hadde uttalt meg offentlig på en måte som var uheldig for regjeringen. Mennene ba om at det ikke ble skrevet noe referat fra møtet. Da rektor Skúlason fortalte meg om møtet, bestemte jeg meg for selv for å trekke meg fra disse vervene for å unngå at universitetet ble skadet.

Mye grums

Mange i Norge tror at Island kun var offer for ytre omstendigheter da det ble det landet som ble hardest rammet av finanskrisen i 2008.

I tiden før finanskrisen latterliggjorde mange islendinger utenlandske økonomers spådommer om kollaps, rett og slett fordi mange av de islandske politikerne sa spådommene ikke hang på greip.

En kultur der journalister og forskere knebles, allmennheten ikke er rustet til å yte sunt demokratisk press overfor sine politiske representanter og tror ukritisk på hva de sier, vitner om at saken dessverre ikke er så enkel. Det er mye grums å finne hvis du først begynner å lete, mye du ikke ville trodd hørte hjemme i ett av verdens mest demokratiske land.

Panama Papers på Island:

Les også

  1. NÅ: Over 6000 i ny massedemonstrasjon på Island

  2. Islands regjering overlevde mistillitsvotering

  3. Jeg hadde aldri noen agenda om at statsministeren skulle gå. Jeg ville bare fortelle hele historien.

  4. Islands avgåtte statsminister: Ingen forskjell på meg og finansministeren

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Panama Papers
  2. Kronikk
  3. Ytringsfrihet