Kronikk

Økningen i kjønnsforskjellen i sykefravær er hverken forstått eller forsvunnet

  • Arnstein Mykletun
Noen burde minne Ebba Wergeland, Solveig Ose og Marte Michelet om at det er mulig å være tilhenger av sykefraværsinstituttet uten å være for høyest mulig sykefravær, skriver Arnstein Mykletun.

Hvorfor bidrar enkelte forskere og samfunnsdebattanter bare med å bortforklare, bagatellisere og latterliggjøre kjønnsforskjellene?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er nå tre uker siden Aftenposten startet debatten om økende kjønnsforskjell i sykefravær. Forsker Solveig Ose publiserte onsdag en kommentar i Dagens Næringsliv der hun hevder at kjønnsforskjellene i sykefravær i Norge er stabile, og at debatten derfor er oppkonstruert. Hun mente også å kunne forklare både kjønnsforskjell i sykefravær og økningen i denne.

Jeg hevdet i kronikk i Aftenposten 3. oktober at forsøk på å debattere mulige årsaker til (og konsekvenser av) stadig økende kjønnsforskjell i sykefravær blir møtt med bagatellisering og bortforklaring fra enkelte forskere og samfunnsdebattanter. Det slo til igjen:

Tilhengere av høyt sykefravær

Journalist Ellen Kongsnes i Aftenbladet skrev at «Høyt sykefravær er kjempebra!» og fikk støtte av Ebba Wergeland i Arbeidstilsynet, som på NRK sa at vi burde øke sykefraværet. Marte Michelet i Dagbladet brukte lørdagskommentaren til å kritisere karikerte varianter av mine uttalelser og advarte mot høyrekrefter.

Det burde være unødvendig å presisere at det er mulig å være tilhenger av sykefraværsinstituttet, uten å være tilhenger av høyest mulig sykefravær. Altså slik leger er for antibiotika, men ikke for mest mulig bruk av den. Politisk redaktør i Aftenposten Trine Eilertsen påpekte da også at nordmenn har et like vanskelig forhold til å debattere sykefravær som svenskene har til innvandringsdebatten.

I Oses innlegg i DN får vi nok en «forklaring» på kjønnsforskjell i sykefravær og økning i denne. Det handler om kvinners byrde ved reproduksjon. Den skal anerkjennes, men kan den forklare økningen i kjønnsforskjell i sykefravær? Hva enn økningen i sykefravær under graviditet skyldes, utgjør den bare 25 prosent av økningen i kjønnsforskjell i sykefravær siden 1993.

Vitenskapelig tilbakevist

Videre henviste hun til det kjønnsdelt arbeidsmarked. Både Ose, Wergeland og andre tror på sykefraværsskapende «trøste-og-bæreyrker». Disse ser altså helt bort fra omforent og solid forskning som dokumenterer at kvinner har høyere sykefravær enn menn i alle store yrkes— og næringsgrupper. Hypotesen om «trøste-og-bæreyrker» er appellerende, men altså vitenskapelig tilbakevist.

Hvis jeg har forstått Ose rett, mener hun dessuten også at hele økningen er et matematisk artefakt eller regnefeil: Dersom sykefraværsprosenten for menn og kvinner faller parallelt, vil kjønnsforskjellen øke. Og hvis begges stiger parallelt, vil kjønnsforskjellen synke. La oss bruke figuren til å se om Oses hypotese er riktig:

Oses matematiske poeng er relevant, men hennes konklusjon er feil. Vi ser en større økning i kjønnsforskjell når sykefraværet samlet sett faller, men vi ser jo også noe økning i kjønnsforskjellen når sykefraværet stiger . Det ville selvsagt vært ypperlig om hun hadde rett, da var gåten løst. Men det var altså ikke så enkelt. Økningen i kjønnsforskjell er reell og blir betydelig over tid. I 2000 hadde kvinner 1,51 ganger høyere sykefravær enn menn, mot 1,77 ganger høyere sykefravær i 2014. Langt sterkere økning i kjønnsforskjell ser vi blant unge og høyt utdannede.

Neppe medisinske årsaker til svingningene

Men om vi ser bort fra økningen i kjønnsforskjell, hva kan vi lære av den tilsynelatende parallelle utvikling i menn og kvinners sykefravær? Sykefravær skyldes selvsagt ofte sykdom og symptomer. Muskel- og skjelettlidelser og lettere psykiske lidelser står for mesteparten av sykefraværsårsakene, skal vi tro diagnoser i legeerklæringene. Men andelen av befolkningen med slike plager er forholdsvis stabil over tid. Det er derfor vanskelig å se for seg medisinske årsaker til både økning og fall i sykefraværstall.

Det er heller ikke plausibelt at endringene fra år til år skyldes endringer i hvor slitsomt det er å jobbe i henholdsvis kvinne- og mannsdominerte yrker. Hvorfor skulle i så fall utviklingen i sykefravær være så parallell når arbeidsmarkedet er så kjønnsdelt? Hvilke arbeidsmiljøtiltak var supereffektive – på tvers av næringer – fra 2003 til 2005? Hva gikk galt i 2009?

Det er her vi må huske at noe av det høyere sykefraværet i Norge ikke kan forklares med enkelt skille mellom «syk eller frisk». Det handler om gråsoner. Norge har ifølge OECD nemlig verdens høyeste sykefravær, omtrent dobbelt så høyt som Sverige. Men den norske folkehelsen står ikke tilbake fra søta brors, og ikke har vi høyere sysselsetting av menn og kvinner, heller.

Gradert sykmelding slo ut

De store svingningene i sykefravær skyldes etter alt å dømme svingninger i holdninger til hvor grensen skal gå for når man skal ta sykmelding, og hvor lenge man skal være borte. Denne forklaringen støttes av at de to tydelige fallene i sykefravær vi så fra 2003 og fra 2009 sammenfaller med økt bruk av gradert sykmelding. Gradert sykmelding passer jo godt for dem som er fullt sykmeldte og som lurer på hvor grensen skal gå. Satsning på gradert sykefravær er nemlig den desidert største suksess i norsk sykefraværspolitikk siden første IA-avtale. Arbeidsministeren kan redusere sykefraværet betydelig ved å satse på sterkere virkemidler for økt bruk av gradert sykmelding.

Men er det da noe å bry seg om at kjønnsforskjellen i sykefravær stadig øker? Selv er jeg bekymret. Vil min yngste datter på tre år kunne få jobb om 30 år dersom kjønnsforskjellen i sykefravær fortsetter å øke i samme takt som siste 10 år?

En bredt sammensatt forskergruppe, hvor blant annet ti professorer fra både samfunnsfag, medisin og psykologi deltok, konkluderte med at vi ikke forstår årsaker til kjønnsforskjell i sykefravær eller hvorfor denne øker. Ose, Wergeland og enkelte andre utgjør et mindretall av forskere som mener å forstå dette bedre. De får imidlertid lite gehør blant nevnte forskerkollegaer, men langt mer i offentligheten og sosiale medier.

Ulike holdninger?

Som forsker er jeg nysgjerrig på om økningen i kjønnsforskjellen i sykefravær kan skyldes ulik utvikling i holdninger til sykefravær mellom menn og kvinner. Jeg mener ikke arbeidsmoral. Kan det hende at kvinner møter sykmeldte kvinner med mindre stigma og mer forståelse enn det menn møter menn med? Ser kvinner og menn ulikt på hvorvidt man kan forebygge sykdom ved sykefravær? Eller hvorvidt man bør skjerme seg fra ubehagelig arbeidsmiljø ved sykmelding? Er et høyt og økende sykefravær mer til gavn og mindre skadelig for kvinner enn menn? Er det økende belastninger på kvinner i omsorgsroller, arbeidslivet eller utenom disse arenaene (den såkalte «trippeltbyrdehypotesen»)?

Hva skal nedprioriteres?

Det reduserte sykefraværet siden 2009 har fristilt enorme summer til andre velferdsområder. Opp med hånden den som har et forslag til hvilket velferdsområde som bør nedprioriteres til fordel for finansiering av økt sykefravær!

Det er pussig at enkelte gjør det suspekt å arbeide for redusert sykefravær i Norge. Skal høyt sykefravær og økende kjønnsforskjell være noe positivt? Vi må tvert imot forsøke å forstå hvorfor kjønnsforskjellen i sykefravær øker. Men uansett forklaring kan vi ikke avfeie bekymringen: Fortsatt økning vil bli en likestillingsutfordring.

Twitter @A_Mykletun

Les også:

Politisk redaktør Trine Eilertsen:

Les også

Flinke piker blir syke. Dyktige damer lærer seg å prioritere.

Ulla-Britt Lilleaas, professor i helsevitenskap:

Les også

«Hvorfor skal kvinner da kopiere menns helseadferd?»

Jenny Jordahl om sykt flinke piker:

Les også

  1. «Flink er ikke synonymt med svak og syk, selv om media har gjort en god jobb med å få det til å virke slik»

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Sykefravær