Jeg er rektor på en av byens minst attraktive videregående skoler. Vi har alt å vinne på tillit hos ansatte og elever. | Kathrine Reine
Jeg undres over den harde tonen i mediene om hvordan jeg som rektor driver min skole.
Klokken er 07.30 og Bozena åpner kantinen. Setter frem knekkebrød og brunost, koker kaffe, der er varmt vann på termos. Den første eleven kommer 07.31 slik han gjør hver morgen. En time før skolen begynner. Den andre eleven er der rett etter ham, te med sukker.
Så kommer stadig flere og en halvtime før skolen starter er det allerede mange elever i kantinen. Gratis knekkebrød med brunost eller gulost. Kaffe. En stille stund. Miljøarbeiderne sitter sammen med dem. Småprater. Noen vil bare sitte i fred.
– Jeg hadde mareritt, sliter med å sove, vet du.
– Det var så mye bråk i leiligheten i natt.
– Jeg har ikke penger til mat, vet du.
Og miljøarbeiderne vet. Det ringer inn. Bussen kommer et kvarter senere, elevene strømmer ut, noen løper, andre rusler innom kantinen, henter kaffe.
Time. Denne gangen er ni av femten elever til stede i første time. Normalt. I løpet av dagen kommer de ruslende, i tredje time er klassen fulltallig.
– Hvorfor har du ikke med det, det du skal til prøven spør, mattelæreren.
– Jeg glemte det, lærer. Jeg lagrer noe for en kompis under senga, lærer, klarer ikke å sove med det under senga, vet du.
– Læreren i hjemlandet skulle til å slå meg med en stokk i håndflatene da jeg kom for sent, jeg slo først, lærer.
– Jeg må flytte ut hjemmefra når jeg er 18, men jeg vet ikke hvor jeg skal bo, lærer.
– Jeg har ikke fått en eneste anmerkning, lærer. Pappa døde vet du. Jeg vil ikke snakke om det, lærer.
– Jeg er alltid på hybelen etter skolen, alltid alene, lærer.
En annen virkelighet
Jeg gråter inni meg.
For de elevene vi ikke klarer å hjelpe. For lærerne som daglig sender skolesms til elevene som minner dem på ting de må huske, for lærerne som ringer på kvelden når elevene har hatt en tøff dag og spør «hvordan går det med deg nå?»
For elevene som hver dag på tross likevel kommer på skolen, etter en natt på jobb, en natt på delt madrass i stuen sammen med seks mindre søsken, etter en natt med krigstraumer.
Jeg gråter for de av elevene våre som har det aller tyngst.
Så undres jeg over den harde tonen jeg opplever i mediene om hvordan jeg som rektor på en av de åtte skolene med lavest inntakspoeng i Oslo driver min skole.
Hvordan jeg som rektor skal være opptatt av å kneble mine ansatte fra å ytre seg, hvordan jeg skal undergrave meldinger om vold og trakassering, hvordan jeg skal være opptatt av å sminke virkeligheten slik at vi skal bli mer attraktive for nye søkere?
Mulig er jeg naiv og har fungert som rektor i altfor kort tid, og det er ting jeg ikke forstår. Jeg er rektor på en av byens minst attraktive videregående skoler. Så lite attraktiv er den at den er foreslått nedlagt. Så regnestykket er enkelt, vi har ingenting å tape, men alt å vinne. Og den kampen vinnes ikke gjennom fortielse.
Tillit og ytringsfrihet
Derfor streber vi etter å lage den beste skolen overhodet mulig for akkurat våre elever og det beste arbeidsmiljøet for akkurat våre ansatte.
For meg starter dette arbeidet med ett begrep, tillit.
For å vite hvordan vi kommer dit vi skal, må vi vite hvor vi er. Og for å vite hvor vi er, må vi være ærlige med oss selv, og da må vi tørre å snakke om det.
Derfor jobber jeg daglig for å etablere en tillit hos ansatte og elever slik at de kan føle seg frie til å snakke om det de ønsker, med meg og med hverandre. Om utfordringene vi møter i hverdagen, om følelsen av tilkortkommenhet, om nederlagene, om seierne, om gledene og om sorgene.
Alle ansatte skal ha tillit til at de kan komme til meg med sine problemer, og de skal være trygge på at jeg vil gjøre det jeg kan for å løse dem.
Undergraving av volds – og trakasseringsmeldinger vil være et klart tillitsbrudd fra min side. Alle ansatte skal oppleve at de har min tillit til at de gjør en god jobb for vår skole. Ønsker de å ytre seg i mediene, og for eksempel kritisere skolesystemet, meg eller hvordan jeg leder skolen, så kan de selvfølgelig gjøre det. Ytrer de seg om meg, vil jeg antagelig synes det er både fælt og ubehagelig, men det er ytringsfrihetens pris som vi alle må tåle.
Grunnlovens paragraf 100 står urokkelig i mitt hode. Demokratiet skal vernes.
Åpne blikk og varme smil
Malkenes-saken er bra for oss. Bra fordi den drar opp flere viktige debatter rundt skolen. Ytringsfriheten til alle ansatte i skolen, paragraf 9a-5, inntaksordning i vgs., stykkprisfinansiering og ikke minst utfordringer med ghettoisering og parallellsamfunn i Oslo.
Antagelig trenger hele Skole-Norge en Malkenes. Eller flere.
Og antagelig hadde det vært bra om jeg, i min rolle som rektor, hadde vært mer aktiv som debattant. For meg handler dette i bunn og grunn om utfordringene vi som arbeider i skolen møter på daglig basis. Dette handler om hvordan vi kan skape en Oslo-skole som er god for alle elever, også for de elevene som sliter med å komme seg gjennom dagen.
Aldri har jeg jobbet på en skole hvor regelen heller enn unntaket er at elevene åpner dørene for lærerne, tilbyr sin hjelp når vi bærer tungt, ser på deg med et åpent blikk, et godt smil og hilser god morgen.
Samtidig har jeg aldri hørt så mange grufulle fortellinger fra elevene om deres opplevelser.
Og plutselig kan det smelle, det kan smelle kraftig, oftest for bagateller. For noen av elevene våre sliter med traumer og mange har mye å lære om fag, om forventninger, om Norge og om seg selv.
Mange av dem trenger ekstra mye varme, uendelig med forståelse, en drøss med omtanke og ikke minst trenger de også svært god og tydelig veiledning.
En stor jobb å gjøre
Derfor trenger de ikke bare gode lærere, de trenger ekstra gode lærere, geniale lærere. Men selv det er ikke nok. Elevene trenger miljøarbeidere, minoritetsrådgivere, helsesøstre/brødre, skolepsykologer, skolerådgivere, voksne som støtter og følger dem opp.
Vi må styrke hele skolen, fra 1. til 13. trinn, slik at lærerne kan få lov til å drive med det de et utdannet til, å drive god undervisning for akkurat sine elever. Lærerne trenger en ledelse som kjenner elevene, som vet hvilke utfordringer de har i undervisningen og som på bakgrunn av det evner å rigge skolen slik at lærerne kan undervise og elevene lære.
Uten at lærerne har tillit til at ledelsen kan ta innspill og tåler kritikk, vil ledelsen være hjelpeløs.
Så når elevene lurer med seg fire ekstra knekkebrød om morgenen for å kunne ha mat resten av dagen, når de er på NAV fremfor å være på skolen, kommer med knust hånd og blåveis mandag morgen, når de ikke kommer tilbake fra ferie, når de har røyket hasj istedenfor å ha spist frokost, når de klager på karakteren fordi de ikke forstår begrunnelsen, når de raserer et klasserom.
Da må vi være der, og vi har en enormt stor jobb å gjøre.
Walla, jeg sverger.
Dette er en tenkt morgen på skolen, en beskrivelse av hvordan den kan se ut. Utsagnene er ikke fra konkrete elever, men kan minne om utsagn vi hører. Dette er et litterært grep for å gi innblikk i hvordan noen av våre elever opplever sin hverdag.
