På tide å tillate legeassistert livsavslutning?

Hun var blek og mager. Klemte hånden min så det gjorde vondt. «Du må hjelpe meg!»

«Jeg aksepterer at jeg snart skal dø. Det er jævlig, ungene er ikke flyveferdige ennå. Jeg trodde vi skulle ha mange år sammen.»

Nervesykdommen hadde gradvis lammet ham de siste tre årene. Nå satt han i rullestol. Han snakket utydelig. Hendene var blitt klossete.

«Prøv selv å skrive eller spise med polvotter», sa han.

«Det neste blir vel at jeg ikke kan svelge, men må mates med slange. Og at selv kona ikke forstår det jeg sier. Hun er utslitt! Dette går ut over hele familien! Utsiktene er permanent sykehjem, mens pustemusklene gradvis lammes så jeg til slutt kveles. Jeg er så redd! Ikke for å dø, men for det jeg må igjennom først. Du må hjelpe meg!»

Intenst smertegjennombrudd

Jeg har fått en slik bønn noen ganger, antagelig i likhet med de fleste kolleger.

En annen av mine pasienter hadde langtkommen kreft med spredning og kort tid igjen. Hun hadde tatt det tappert. Fikk god hjelp med de moderate smertene. Så opplevde hun et intenst smertegjennombrudd. Det kan skje for eksempel når en svulst vokser inn i nerver. Smerten var så redselsfull at hun hylte helt til sprøyten med sterke smertestillende virket.

«Det kjentes som en evighet. Etter det er jeg livredd for å oppleve dette igjen, selv om jeg nå har smertepumpe med morfin og kan regulere dosen selv.»

Hun så opp på meg fra sengen. Blek og mager. Klemte hånden min så det gjorde vondt. «Du må hjelpe meg!».

Ikke aktiv dødshjelp

Legeassistert livsavslutning var det de ba meg om, disse to. Det innebærer at legen skriver en resept på medikamenter som pasienten selv tar, og som kombinert og i riktig dose vil føre til bevisstløshet og en smertefri, ubesværet død.

Altså ikke eutanasi, aktiv dødshjelp, der en annen person står for avslutningen. Ingen pasient skal behøve å frykte at legen eller andre gir en sprøyte som fører til døden. Det gjelder uansett om den lidende tidligere har bedt om det.

Er det på tide at også Norge aksepterer legeassistert livsavslutning – der pasienten selv tar den dødelige dosen?

Ham jeg fortalte om over, sa: «Du ville vel ikke la hunden din lide slik?»

Bør vi løfte frem debatten igjen?

Hva sier loven?

For 25 år siden meldte Christian Sandsdalen seg selv til Riksadvokaten. Legen hadde av medlidenhet hjulpet Bodil Bjerkmann til å avslutte livet. Det var hennes eget inderlige ønske.

Etter 20 år med multippel sklerose (MS) var hun fullstendig invalidisert og orket ikke mer. Han ble dømt for overlagt drap, men fikk domsutsettelse, den mildeste formen for straff.

Høyesterett ba da Stortinget om å vurdere grensene mellom det tillatte og det straffbare på dette området. Det har ikke skjedd.

Fortsatt sier Straffelovens paragraf 277 at medvirkning til at noen tar sitt eget liv, kan straffes med fengsel fra 8–21 år.

Er tiden inne for at Stortinget lytter til rettens anmodning?

Bare fem år etter at Canadas høyesterett ba parlamentet om en avklaring, ble det i 2021 vedtatt at dødshjelp i visse tilfeller er en menneskerett. (Forbudet mot legeassistert dødshjelp for mentalt friske pasienter med uhelbredelig dødelig sykdom ble opphevet.)

En rekke land tillater i dag legeassistert avslutning. Liberale Sveits opplever en «dødsturisme›. Også desperate nordmenn kan få hjelp der – forutsatt at de tåler reisen og har penger nok.

Legene på glid

Legeforeningens etiske råd har vært nølende til assistert livsavslutning. Med rette. Ingen skal behøve å frykte at lege eller annet helsepersonell skal gi dem en dødelig injeksjon. Et liv som fremstår ulevelig for andre, kan likevel oppleves som verdifullt av den det gjelder.

I debatten har det vært vist til den hippokratiske ed. Den er flere tusen år gammel og har en uklar historisk opprinnelse. Den forbyr legen å gi dødelig medisin til en som ber om det, men sier også at en lege aldri må operere eller «gi noen kvinne fosterdrivende middel». En utdatert ed som ikke lenger avlegges.

Norske leger har vært tilbakeholdende, men er på glid. I 2016 var én av tre (30, 7 prosent) av norske leger enten litt eller svært enig i at «legeassistert selvmord bør tillates for personer som har en dødelig sykdom med kort forventet levetid» (Tidsskriftet). Det var en dobling fra 1993.

Hva mener folk flest?

Flere enn tre av fire nordmenn – 77 prosent – er positive til assistert dødshjelp. Denne holdningen øker år for år. 1982 var 20 prosent for, i 1998 60 prosent.

Foreningen Retten til en verdig død skriver: «Det er ikke et spørsmål om man skal dø eller ikke, det er et spørsmål om hvordan man skal dø.»

Mange som ikke frykter døden, engster seg for avslutningsfasen.

«Hvis syke og alvorlig lidende har forsøkt alle andre utveier, og de har tatt et selvstendig og insisterende valg om å dø, så har vi ingen gode grunner til å overkjøre deres ønske», sier Ole Martin Moen, doktor i filosofi ved UiO.

Staten Oregon viser vei?

En restriktiv lov i Oregon i USA stiller strenge krav før legeassistert livsavslutning innvilges. Pasienten må:

• være voksen, over 18 år og innbygger i staten Oregon
• være mentalt i stand til å ta avgjørelsen
• lide av en dødelig sykdom som vil lede til død innen 6 måneder

Før resept på det dødelige medikament utskrives, må også følgende være oppfylt:

• Pasienten må muntlig be legen om dette to ganger, med minst 15 dagers mellomrom.
• Pasienten må så levere en skriftlig søknad til legen, signert med to vitner til stede.
• Legen som skal utstede resept og behandlende lege må bekrefte diagnosen og prognosen.

• De må vurdere om pasienten mentalt er i stand til å ta en slik beslutning.
• Hvis en av legene er i tvil om det kan foreligge en psykiatrisk eller psykologisk diagnose, skal pasientene henvises til psykologisk testing.
• Legen som skal skrive ut resepten, må informere pasientene om alternativer til assistert dødshjelp, som lindrende behandling, hospice- omsorg og smertekontroll.

Døde desperat

Min pasient med kreft og angst for smertegjennombrudd fikk god omsorg på hospice. Men hun døde desperat. Store nok doser med smertestillende gjorde henne nærmest psykotisk, med grusomme mareritt. Hun var rasende og bitter, men ønsket ikke lindrende sedering med nedsatt bevissthet.

Han som var redd for å bli kvalt av sin nervesykdom, fikk omsider tak i det han trengte. Han tok et varmt farvel med dem han var glad i. Så døde han fredelig. Hjemme, omgitt av klassisk musikk og sine halvvoksne barn – og hånd i hånd med sin livsledsager.