Hvorfor utvikles det ikke nye antibiotika?

  • Marit Otterlei
    Forfattere: Professor ved Institutt for klinisk og molekylær medisin, NTNU
  • Stener Kvinnsland
    Professor emeritus, styreleder Trond Mohn Stiftelse
Norge har et spesielt ansvar for å motvirke antibiotikaresistens, den neste store globale krisen. Forskningen krever støtte fra statlige hold, mener kronikkforfatterne.

Vi står i fare for å få tilstander vi hadde før penicillinet ble oppdaget.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Utvikling av antibiotikaresistens øker over hele verden og er en av de største truslene mot folkehelsen. Likevel utvikles det få nye antibiotika. Det er rett og slett ikke lønnsomt nok.

I 2014 kom Verdens helseorganisasjon (WHO) med en rapport som anslo at antibiotikaresistens kom til å kreve 10 millioner liv årlig i 2050.

Mange trodde dette var skremselspropaganda, men nylig kom en ny studie i det medisinske tidsskriftet The Lancet der man hadde gjennomgått antall dødsfall i 2019 og funnet at vi allerede hadde passert 5 millioner dødsfall knyttet til antibiotikaresistens.

Antibiotika som virker på nye måter

Å redusere bruken av antibiotika vil redusere utvikling av ny resistens, men eksisterende resistens er ikke så lett å bli kvitt. I Asia, Afrika og Sør-Europa er antibiotikaresistens et stort problem, og sjansen for å ta resistente bakterier med seg hjem fra ferieturen er derfor stor. Selv om problemet i Norge enda ikke har nådd et kritisk nivå, så vil det øke i fremtiden.

Vi trenger nye antibiotika som virker på nye måter. Mange bakterier er allerede resistente mot mange ulike typer antibiotika. De er det vi kaller multiresistente. Vi må derfor utvikle nye antibiotika med nye virkningsmekanismer for å være sikker på at de vil virke på multiresistente bakterier. Likevel, de siste 35 årene har det bare blitt utviklet kun ett nytt antibiotika som har en slik ny virkningsmekanisme.

Få nye antibiotika er under utvikling

Få nye antibiotika er under utvikling og dette skjer hovedsakelig i små selskaper. Store farmasøytiske selskaper har få eller ingen antibiotika under utvikling. Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) utvikles det langt færre antibiotika enn det som kreves for å møte den kommende krisen.

Å utvikle et nytt antibiotikum krever lang tid, i motsetning til for eksempel produksjon av covid-19-vaksiner. Det skyldes at grunnforskningsmiljøene allerede hadde jobbet med mRNA-vaksiner i flere år og vi kunne derfor bruke disse til å utvikle nye covid-19-vaksiner tidlig i pandemien.

Nå står vi i fare for å få tilstander vi hadde før penicillinet ble oppdaget. Det vil si at «uskyldige» infeksjoner kan bli dødelige. Dette vil være spesielt kritisk for eldre, kronisk syke, kreftpasienter og andre med nedsatt immunforsvar. I tillegg vil det være betydelig økt fare for dødelige infeksjoner ved kirurgi, og organtransplantasjoner vil bli umulig.

«Dårlig butikk» som vil lønne seg

Å utvikle antibiotika tar lang tid og er «dårlig butikk». Det som skiller antibiotika fra for eksempel kreftmedisiner, er at prisen på produktet er mye lavere.

I tillegg vil man at behandlingen skal vare så kort som mulig, og man vil også bruke nye antibiotika bare i de tilfellene der gamle og dermed billigere antibiotika ikke virker lengre. Dette gjør at både pris og salgsvolum blir lavt, noe som igjen gjør det vanskelig å tjene inn pengene brukt på utviklingen. Flere firma som har fått nye antibiotika godkjent i USA de siste 10 årene, har derfor gått konkurs.

Det er de rike landende som både kan og må gjøre noe, hvis vi skal ha en beredskap mot antibiotikaresistens.

I likhet med klimakrisen er økende antibiotikaresistens en varslet krise som det er skrevet mye om, men hvor det skjer lite konkret. Hvordan skal vi da bygge beredskap mot den krisen vi vet kommer? Skal vi ikke utvikle nye antibiotika fordi det ikke «lønner seg»? «Lønner det seg» å bli satt tilbake til før-penicillin perioden? De fleste vil mene at svaret er nei på begge disse spørsmålene. Så hvem skal ta ansvar?

Ressurssterke Norge må ta grep

Det er de rike landende som både kan og må gjøre noe, hvis vi skal ha en beredskap mot antibiotikaresistens. Derfor trenger vi en økt satsing både på forskning for å utvikle lovende kandidater til et nytt antibiotika. Covid-19-pandemien har tydelig vist at Norge som et rikt og velorganisert land har kommet bedre ut av pandemien enn de fleste, både med hensyn til økonomi og dødelighet.

Vi har betydelige ressurser, både økonomiske og forskningsmessige. Har vi ikke dermed et ansvar for å bidra til å avhjelpe den neste store globale krisen?

Forskningens kår i Norge på dette området er svakt, i forhold til alle andre land som det er naturlig å sammenligne oss med. Dette er en av grunnene til at Trond Mohn-stiftelsen sammen med Tromsø forskningsstiftelse har bevilget 106 millioner kroner siden 2019 på forskning av ulike aspekter ved antibiotikaresistensproblemer. Det hjelper, men det er ikke nok.

Trenger støtte fra statlig hold

I Norge har vi heller ingen gode støtteprogrammer for kommersialisering av lovende antibiotikakandidater, og vi mangler relevante industripartnere. Gode antibiotikakandidater står nå i fare for å ikke bli utviklet, og det kan få alvorlige konsekvenser for oss.

For å bedre situasjonen trenger vi planer og støtteordninger fra statlig hold. Dette gjelder både for forskning og utvikling, men også markedssituasjonen for nye antibiotika bør styrkes. Et eksempel på det siste kan være en abonnementsordning som garanterer et visst salg for nye antibiotika når man har utviklet medisinen. Pilotforsøk på dette blir nå gjort i Storbritannia og Sverige gjennom et EU-prosjekt. Men flere land må delta for å kunne bedre situasjonen.

I Norge har man erkjent problemet, men antibiotikaresistenskrisen kan ikke løses med politisk erkjennelse. Her må det langt mer kraftfull handling til.