Kronikk

Heffermehl, fredsprisen og bevisene som forsvant

  • Olav Njølstad
    Olav Njølstad
    Direktør, Det Norske Nobelinstitutt. Professor, internasjonal samtidshistorie.
Fredrik Heffermehl må et sted på veien ha forvekslet Alfred Nobels vilje med sin egen, skriver Olav Njølstad.

Beviskjeden rakner. Er det lov å håpe at Heffermehl snart tar inn over seg at han har misforstått Nobel?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Like sikkert som at løvet faller til bakken, kommer Fredrik S. Heffermehl hver høst med flengende kritikk av fredsprisen og Den Norske Nobelkomite. Så også i år. Tildelingen til de to modige redaktørene Maria Ressa og Dmitrij Muratov er i hans øyne bare nok en bekreftelse på Nobelkomiteens mer enn hundre år lange «svik mot Nobels fredsvisjon».

Problemet er at Heffermehl tillegger Alfred Nobel en visjon om fred som den svenske oppfinneren aldri hadde. Ifølge Heffermehl var Nobels intensjon med fredsprisen «å erstatte kapprustning og militære maktspill med et samarbeid om å befri verdens nasjoner fra våpen, krigere og militærmakt».

Heffermehl hevder videre at nedrustning var «Nobelprisens sentrale og radikale hovedgrep for en fredelig verden», og at «de Nobel ønsket å støtte, var de prinsipielle pasifistene, de som ikke ville utsette nedrustning til en gang i fremtiden». Etter hans oppfatning burde prisen derfor kalles Nobels nedrustningspris.

Aldri akseptert

Nobelkomiteen har aldri akseptert denne tolkningen av testamentet. Den kan ikke se at Alfred Nobel noe sted har gitt uttrykk for at arbeid for nedrustning skal tillegges større vekt enn de andre formene for fredsarbeid som testamentet viser til. Komiteen kan heller ikke se at Nobel på noe tidspunkt sa seg enig med de prinsipielle pasifistene, som mente at generell nedrustning er en nødvendig forutsetning for varig fred og derfor bør iverksettes straks og uten forbehold.

I boken «Medaljens bakside» (utgitt 2020), og i en rekke artikler, leserinnlegg og foredrag i kjølvannet av utgivelsen, hevder Heffermehl at han kan fremlegge nye og avgjørende bevis for at hans tolkning er riktig. Gjør han det?

Hybris for fall

Heffermehls viktigste bevis er brevvekslingen mellom Nobel og den østerrikske fredsaktivisten Bertha von Suttner. Heffermehl betegner den som «Et bevismateriale av første klasse, selve kongeveien til å forstå og tolke Nobels testament.» Ifølge Heffermehl viser brevene at Nobel mot slutten av sitt liv ønsket å fremme de prinsipielle pasifistenes program til fordel for generell nedrustning.

Dette er, mildt sagt, en oppsiktsvekkende påstand. De fleste eksperter, inklusiv to av Nobels svenske biografer, Erik Bergengren og Kenne Fant, har på bakgrunn av det samme kildematerialet trukket den stikk motsatte konklusjon: Brevvekslingen viser etter deres oppfatning at Suttner ikke lyktes å overbevise Nobel om at hennes fredsstrategi var den beste.

Går man Heffermehls utlegning av korrespondansen nærmere etter i sømmene, ser man da også hvordan han systematisk fordreier innholdet til støtte for sin høyst subjektive tolkning av Nobels vilje. Det skjer gjennom et snedig metodisk grep: Nobel slipper nesten ikke til orde!

Av en omfattende brevveksling gjengir Heffermehl kun noen korte sitater fra fire av Nobels i alt 23 bevarte brev til Suttner, mens han siterer generøst fra 11 av Suttners 70 brev til Nobel. Det er, mildt sagt, påfallende at det primært er Suttners tanker og ideer som blir løftet frem når det angivelig er Nobels vilje som skal belyses.

I stedet sammenfattes Nobels bidrag til korrespondansen slik: «Nobel gir støtte, bifaller, viser interesse, kommenterer, diskuterer fredsbevegelsens strategi og har ønske om at den skal vinne frem». Jo da, dette også. Men det interessante med korrespondansen er jo at Nobel gjentatte ganger kritiserer fredsbevegelsens fanesaker, ytrer tvil om realismen i dens program, og presenterer sine egne originale ideer om veien til varig fred. Nobel var en sammensatt person, full av paradokser og dristige ideer. Heffermehl frarøver ham denne kompleksiteten. Han ønsker åpenbart ikke at leseren skal lære den sanne Nobel å kjenne.

Den virkelige Alfred Nobel trodde ikke at en demilitarisert verden nødvendigvis ville bli en fredeligere verden

Den virkelige Alfred Nobel trodde ikke at en demilitarisert verden nødvendigvis ville bli en fredeligere verden. Tvert imot hevdet han at varig fred mer sannsynlig ville realiseres gjennom militær avskrekking, enn som et resultat av nedrustning, fredskongresser og voldgift. Han mente videre at den våpentekniske utvikling en dag ville frembringe våpen med så stor ødeleggelseskraft at enhver potensiell angriper måtte besinne seg. Den samme logikken lå til grunn for hans tro på ideen om kollektiv sikkerhet.

Endret Nobel syn?

Heffermehls kritikk av Nobelkomiteen har som premiss at Nobel etter hvert la disse ideene til side. Brevvekslingen med Suttner gir imidlertid intet belegg for en slik konklusjon. At Nobel i sitt siste brev til Suttner uttrykte glede over at fredsbevegelsen var på fremmarsj, kan ikke, slik Heffermehl gjør, tas til inntekt for at han mot slutten av sitt liv plutselig omfavnet synspunktene til den mest radikale del av fredsbevegelsen; synspunkter som han konsekvent hadde tatt avstand fra gjennom en årrekke.

Kanskje innser Heffermehl dette, for i «Medaljens bakside» gjør han store anstrengelser for å overbevise leseren om at han sitter på enda et avgjørende bevis – et «trumfkort i tolkningsarbeidet» som angivelig viser hva Nobel var opptatt av nettopp på den tiden han fullførte arbeidet med sitt testamente.

Det dreier seg om et brev som Nobel skrev til nevøen Hjalmar 7. desember 1895, altså halvannen uke etter at testamentet ble opprettet. I brevet ber Nobel nevøen hjelpe ham å erverve aksjemajoriteten i Aftonbladet som under Nobels liberale ledelse skulle markere seg som en «motstander av rustninger og andre levninger fra middelalderen». Heffermehl kommenterer: «Disse få ordene er et avgjørende bevis. De viser hva Nobel var opptatt av. I de avgjørende ukene var han en så sterk motstander av militær opprustning at han ville kjøpe en hel avis for å bekjempe den.»

Dette er åpenbart en kilde av største betydning for tolkningen av Nobels testamente. Hvis Heffermehls gjengivelse av innholdet er riktig, vil han med adskillig rett kunne si at brevet styrker hans tolkning av Nobels vilje med fredsprisen.

Beviskjeden rakner

Men Heffermehl jukser: han gir oss bare halve sitatet! Setningen er klippet av på midten, og ikke overraskende formidler den forsvunne halvpart et helt annerledes budskap. Den oppkjøpte avisen skulle etter planen helt riktig advare mot opprustning, men hvis opprustning «endock ske», som Nobel litt kryptisk formulerer det i brevet, ville han bruke avisen til å anbefale «att tillverkningen sker inom landet», altså i Sverige. Det var med andre ord våpenprodusenten Nobel, like mye som opprustningsmotstanderen med samme navn, som vurderte å gå til oppkjøp av en svensk avis.

Brevet har vært kjent i årtier. At Heffermehl skulle være ukjent med dets rette innhold, er vanskelig å tro. Om det er snakk om bevisst sitatfusk eller kildekritisk inkompetanse, er her av underordnet betydning. Poenget er uansett: Hadde Heffermehl gjengitt brevets innhold korrekt, ville enhver selvstendig tenkende leser ha innsett at det som fremlegges som et «avgjørende bevis» til fordel for Heffermehls tolkning av testamentet, i virkeligheten river grunnen bort under den. I brevet forklarer nemlig Nobel også hvorfor han ønsker å kunne agitere for at all fremtidig våpenproduksjon bør skje innenlands. Han skriver: «ty om det finnes någon industribranch, som bör vara alldeles oberoende av tillförsel från utlandet, så är det påtagligen forsvarsbranchen. Och eftersom vapenfabriker finnas inom Sverige, så är det både ynkligt och löjligt att ej uppretthålla dem

Ville en mann med global nedrustning som sin overordnede fredsvisjon, ordlegge seg slik?

Det hører ellers med til historien at Nobel aldri kjøpte et svensk avishus. Derimot beholdt han Bofors våpenfabrikk til sin død, og la store planer for den.

Et nytt indisium mot Heffermehls tolkning

Vi kommer kanskje ikke nærmere sannheten om Nobels tanker omkring nedrustning, militærmakt og fred høsten 1895?

Jo så men!

Ingrid Carlberg, forfatter av den kritikerroste biografien «Nobel. Den gåtefulle Alfred, hans värld och hans pris» (2019), har gjort meg oppmerksom på en hittil ukjent kilde som, sammen med en korrekt gjengivelse av Nobels brev til nevøen Hjalmar, gir oss et vesentlig sikrere grunnlag enn før for å forstå Nobels tanker om nedrustning og fred i ukene like før og etter at han skrev sitt endelige testamente.

Det dreier seg om noe så sjeldent som et intervju med hovedpersonen publisert 8. oktober 1895 i det danske nyhetsbladet Avisen. Under overskriften «Dynamitens Opfinder i Kjøbenhavn» opplyses det at Nobel er på gjennomreise i den danske hovedstad.

Uttalelsene til Avisen bør være spikeren i kista for Heffermehls tolkning av Nobels testamente

Intervjuet starter med at Nobel svarer unnvikende på hvor mye han har tjent på oppfinnelsen av dynamitten. Journalisten viser deretter til de mange attentatene som europeiske anarkister har begått ved hjelp av Nobels dynamitt, og spør om oppfinneren ikke har dårlig samvittighet. Nei, det har Nobel ikke. Uten dynamitten ville anarkistene bare ha brukt et farligere sprengstoff, poengterer han. Men er det ikke i det minste et paradoks, vil intervjueren vite; underforstått at en så samfunnsnyttig oppfinnelse kan brukes til å fremme et så destruktivt formål?

Hvorpå Nobel svarer:

Jo, men mit Liv er Paradoxer. Jeg har nu paa mine gamle Dage anlagt en Kanonfabrik i Sverrig. Den er den største, vi har, og dog er jeg Medlem av Fredsforeningen. Hvorfor? Fordi jeg seet den eneste Mulighed for Fred deri, at Vaabnene udvikles til en saadan høide, at der er umuligt at føre Krig mere. Den Dag vil komme, da den, der faaer Loov at skyde først, er Seierherren. Det er Asien, vi skulle vogte os for; der ligger en saa stor Fare, at vi ikke tør afvæbne. Men indbyrdes, maa vi udrydde Krigen.

På den tid Nobel formulerte den endelige versjonen av sitt testamente, gikk hans tanker altså ikke i retning av generell nedrustning og støtte til de prinsipielle pasifistene, slik Heffermehl hardnakket påstår. Nobel ser i stedet ut til å ha villet bevare freden i Europa gjennom kollektiv sikkerhet og freden mellom Europa og Asia (les: Japan) ved hjelp av militær avskrekking.

Er det lov å håpe at Heffermehl snart tar inn over seg at han har misforstått Nobel?

Uttalelsene til Avisen bør være spikeren i kista for Heffermehls tolkning av Nobels testamente. De er samtidig helt i overensstemmelse med alt vi ellers vet om hva Nobel uttrykte om disse spørsmålene fra begynnelsen av 1890-tallet og frem til sin død 10. desember 1896. Er det lov å håpe at Heffermehl snart tar inn over seg at han har misforstått Nobel?

Suttner som sannhetsvitne

Som om dette ikke skulle være nok, finnes det en utvetydig, autoritativ kilde som bekrefter at Heffermehl har feiltolket Nobel: Bertha von Suttners Nobelforedrag. Det er påfallende at Heffermehl, som legger avgjørende vekt på Suttners innflytelse på Nobel, verken i boken «Nobels vilje» (2008) eller i «Medaljens bakside» gjør leseren kjent med hva Suttner hadde å si om Nobels holdning i nedrustningsspørsmålet.

Temaet for Suttners Nobelforedrag i april 1906 var fredsbevegelsens utvikling, fra de tidlige idealistiske visjoner til et modent, realistisk handlingsprogram. Ifølge Suttner viste Nobels testamente at han gradvis var blitt overbevist om realismen i fredsbevegelsens ideer, og at han høsten 1895 støttet opp om fredskongressenes viktigste mål: «oppnåelse av internasjonal rettferdighet og den derav følgende forminskning av armeer». Dette var vel å merke den moderate del av fredsbevegelsens program: altså internasjonal rettsorden først, dernest reduksjon av stående armeer. Generell nedrustning hørte, kort sagt, fremtiden til.

Men, tilføyer Suttner, «Nobel så også en kortere og mer direkte vei foran seg.» Så gjengir hun hva Nobel skrev til henne i januar 1893, i en uhyre interessant passasje som Heffermehl typisk nok ikke lar sine lesere få innblikk i. Etter først å ha understreket at nedrustning bare ville kunne skje forsiktig og langsomt, fortsetter Nobel:

Men man kan og burde snart komme til det resultat at alle stater forplikter seg solidarisk til å angripe den som angriper først.

Dette vil gjøre krig til en umulighet og tvinge selv den mest brutale og uforstandige makt til å akseptere voldgift eller holde seg i ro.

Suttners Nobelforedrag beskriver hvordan Nobel ville fremme fred mellom landene ved hjelp av en todelt strategi: På kort sikt gjennom kollektiv sikkerhet og avskrekking, på lengre sikt gjennom den moderate del av fredsbevegelsens arbeid for å etablere en internasjonal rettsorden som i sin tur ville legge grunnlaget for en gradvis reduksjon eller avskaffelse av stående armeer. Det er også slik Suttner beskriver Nobels syn på nedrustning i sine memoarer.

Hvis Nobel virkelig hadde endret standpunkt og mot slutten av sitt liv var blitt en uforbeholden tilhenger av generell nedrustning, ville det ha vært en enorm triumf for de prinsipielle pasifistene. Det er så godt som utenkelig at Suttner ikke ville ha påpekt dette i sitt Nobelforedrag om fredsbevegelsens utvikling eller i sin selvbiografi, der hun vier et helt kapittel til vennskapet og samarbeidet med Nobel.

Konklusjonen er klar

Heffermehls fremstilling av Nobels syn på sammenhengen mellom nedrustning og fred mangler empirisk støtte i de dokumenter som er bevart fra Nobels egen hånd, strider mot innholdet i to sentrale kilder fra tiden like før og etter at Nobel skrev sitt testamente, og motsies av hvordan Bertha von Suttner gjengir sin nære venn Alfred Nobels syn på saken.

At Heffermehl likevel insisterer på å ha rett, må skyldes at han et sted på veien har forvekslet Nobels vilje med sin egen. Slik Heffermehl også forveksler Nobels pris til fredsforkjempere med den prisen til forkjempere for generell nedrustning som han så gjerne skulle ha sett at Nobel hadde opprettet.

Les også

  1. Fredrik S. Heffermehl: Dette flombelyser hvor fjernt de folkevalgte står fra sitt oppdrag fra Nobel og hans idé

  2. Fredrik S. Heffermehl: Nobelkomiteen – fortsatt hån mot Nobels idé?

  3. Fredrik S. Heffermehl: Nobels lojale sabotør

Les mer om

  1. Nobels fredspris
  2. Nobels Fredspris