Kronikk

Kriminalomsorgen er bare sorgen

  • Nina og Maiken
    Programledere i Røverradion og domsinnsatte ved Bredtveit fengsel og forvaringsanstalt
Justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) har sagt at at målet må være å «lage gode naboer» av eksfanger. Da er det fortvilende at soningsinnholdet blir utarmet og forsvinner, skriver kronikkforfatterne.

Soningsinnholdet som skulle lage gode naboer, blir utarmet og forsvinner.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Vi som skriver dette, er innsatte ved Bredtveit fengsel. Etter endt soning skal vi ut av fengselsboblen og bli en del av storsamfunnet igjen. Den overgangen kan bli røff.

Soningsinnholdet utarmes

Innsatte i landets fengsler møter stadig flere innskrenkninger og kutt i soningsinnholdet, spesielt i rehabiliterende tiltak.

Den ferske justisministeren Emilie Enger Mehl (Sp) sa til Aftenposten 23. oktober at kriminalomsorgen er et stort og viktig felt for henne, og at målet må være å «lage gode naboer» av eksfanger.

Det er et mål vi er hjertens enige i. Da er det fortvilende at nettopp det soningsinnholdet som skulle lage gode naboer, blir utarmet og forsvinner.

7. november publiserte Røverradion en sending på NRK P2. Der slår fengselsdirektørene ved Bredtveit, Oslo og Halden fengsel alarm om konsekvensene av store budsjettkutt.

Visste du at voldsdømte ikke nødvendigvis får så mye som et sinnemestringskurs i løpet av soningen? Det blir noe av innholdet som ofres når budsjettmålene skal nås.

Innsatte med inngrodde mønstre for voldelig konflikthåndtering, innsatte som har følt seg på utsiden av samfunnet lenge før de begikk kriminalitet, innsatte som følger gjengmiljøenes moralkodeks, de som løslates til gammel gjeld og trusler fra gamle miljøer – de får ikke nødvendigvis nye mestringsstrategier med seg i verktøykassen når de skal ut etter endt soning.

Mister viktig kompetanse

Alle som har prøvd å slanke seg, vet at det i lengden ikke holder bare å vite hva som er usunt for å greie å legge om livsstilen. Å passivisere folk i en institusjon gjør oss ikke mer i stand til å ta aktive valg. Vi blir mindre i stand til å gjøre endringer og bryte vante mønstre når vi kommer ut.

Engasjerte ansatte med kursing i sentrale temaer for rehabilitering er frustrerte over ikke å få gjort jobben sin slik de ønsker. Mange slutter. Slik slår effektiviseringstiltakene barnet ut med badevannet.

Kriminalomsorgen mister viktig kompetanse, og kvaliteten på soningen til de innsatte forringes. I stedet brukes det i økende grad penger på eksterne leverandører.

Kriminalomsorgen mister viktig kompetanse, og kvaliteten på soningen til de innsatte forringes

Bredtveit er landets største kvinnefengsel, men har ikke noe programtilbud for kvinner som er dømt for vold. Eksterne aktørers tilbud i fengsel er rettet mot voldsutsatte, ikke utøvere.

På en annen side har bruken av sikkerhetscelle økt kraftig. Erfarne ansatte husker en tid da tvangsbruk mot innsatte for å hindre utagering eller selvskading var sjelden på Bredtveit. Nå skjer det ukentlig.

Alle taper

Den kriminalomsorgen vi sitter igjen med, har mye av statiske sikkerhetstiltak og lite dynamiske sikkerhetstiltak. I stedet for observasjoner, aktive vurderinger og ivaretagelse blir det innlåsing, isolasjon og avlysning av det lille som er igjen av aktiviteter, fordi personalmangel gjør det umulig å opprettholde ønsket sikkerhetsnivå.

Du visste kanskje heller ikke at fengselsbetjenter pleide å øve på helt hverdagslige sysler med innsatte? Det vi alle kan kalle A4-kunnskap som innsatte har manglet, eller som de har mistet i løpet av soningen: som å ta T-banen eller å handle. Men den type trening – som kan være avgjørende for å fikse livet som noens gode nabo – er det ikke lenger kapasitet til.

Alle taper på at det ikke er innhold i soningen

Dermed havner man i en negativ spiral både for de innsatte og de ansatte. For slik er det: Det er et slags symbiotisk forhold mellom ansatte og innsatte. Når ansatte har det bra på jobb, skaper de en bedre kriminalomsorg for de innsatte, som igjen gjør at jobben deres oppleves meningsfull.

Alle taper på at det ikke er innhold i soningen. Vi innsatte blir i mindre grad rehabilitert, de ansatte får ikke brukt kompetansen sin slik de ønsker, og samfunnet får færre gode naboer.

Ineffektivt og kjempedyrt

Effektiviseringsmantraet som har ridd forvaltningen under forrige regjering, kan høres besnærende ut. Klart vi må spare der vi kan! Klart det kan effektiviseres! Disse ostehøvelkuttene som kom med ABE-reformen, har barbert budsjettene år for år i en blind tro på at det skal oppstå kreative og kjempesmarte måter å drifte billig på.

Men budsjetter som er skåret til beinet, gir ikke rom for sunne, økonomiske valg. Det vet alle som har hatt dårlig råd. Det er dyrere å kjøpe enkeltbilletter fordi man ikke har råd til månedskort. Har du ikke råd til å gå til tannlegen, faller til slutt tennene ut.

Det koster å drive fengsler. Å spare seg til en ineffektiv, men likevel kjempedyr kriminalomsorg har menneskelige og samfunnsmessige omkostninger som Norge ikke har råd til.
Å kutte i fengselsbudsjettene er like fremtidsrettet som å pisse i buksen for å holde varmen. Det varmer en kort stund, men raskt blir det kaldt og klamt – og det stinker.

Aftenposten kjenner innleggsforfatternes identitet.

  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

  1. Emilie Enger Mehl: – Jeg så noe fint i alt alvoret

  2. Maria Kjos Fonn: Forbrytelse og hevn

Les mer om

  1. Kriminalomsorgen
  2. Kriminalpolitikk
  3. Fengsel
  4. Emilie Enger Mehl (Sp)