Kronikk

Fortjente Kate Clanchy å bli stemplet som rasist?

  • Alex Iversen
    Alex Iversen
    Medieviter
Kate Clanchys historie viser at det er ingenting å vinne på å gi etter for mobbens vrede, skriver Alex Iversen.

En historie om kanselleringskultur.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hensikten med denne teksten er å fortelle historien om kanselleringen av den britiske læreren og poeten Kate Clanchy. Men først noen tanker om kanselleringskultur som fenomen:

I en nylig publisert debattbok jeg nettopp har lest, hevdes det at påstanden om at det eksisterer en kanselleringskultur, der aktivister på venstresiden «kansellerer» noen eller noe for ytringer som burde ligge innenfor ytringsfrihetens grenser, mangler grunnlag i virkeligheten. Den unge forfatteren ser tvert imot bruken av «k-ordet» som en retorisk brekkstang, som den ytre høyresiden bruker for å presse frem en utvidelse av grensene for hva det skal være akseptabelt å ytre seg om i offentligheten.

Manipulasjon

Dette er ikke sant. Men det er et godt eksempel på en form for «gaslighting» som er utbredt blant aktivister på den identitetspolitiske venstresiden. «Gaslighting» er en manipulasjonsstrategi der man benekter eksistensen av fenomener i den observerbare virkeligheten for å skape forvirring og for å få andre til å tvile på sin virkelighetsoppfatning og dømmekraft.

Ingen som har fulgt debatten om «cancel culture», trenger å tvile på at fenomenet eksisterer. De trenger heller ikke tvile på at denne (u-)kulturen har ødeleggende konsekvenser. Spesielt ødeleggende er kanselleringskulturen for de institusjonene som utgjør bærebjelkene i den liberale offentligheten: universitetene, kultur- og kunstinstitusjoner og mediene.

En trussel mot demokratiet

Da 140 kjente forfattere og intellektuelle sommeren 2020 publiserte det som er blitt kjent som «the Harper's Letter», var det med utgangspunkt i en berettiget bekymring over den trusselen kanselleringskulturen utgjør mot den åpne, demokratiske samtalen i vestlige demokratier.

I brevet skriver de: «Et nytt sensurklima brer seg nå i store deler av vårt kulturliv. En dømmesyke i møte med avvikende synspunkter, en iver etter offentlig utskamming og utstøtelse fra det gode selskap, og en tendens til å ville redusere kompliserte politiske spørsmål til forenklede moralske sannheter. Altfor ofte kommer det i dag krav om hurtige og hardhendte sanksjoner mot ytringer og tanker som oppleves som utfordrende. [...] Uansett hvilke vurderinger som ligger bak disse mange enkelthendelsene, blir resultatet det samme: en stadig større innsnevring av grensene for hva som kan sies uten angst for represalier. Vi betaler allerede prisen i form av en redusert risikovilje blant forfattere, kunstnere og journalister som frykter for sitt levebrød, hvis de nekter å støtte opp om konsensuslinjen eller ganske enkelt unnlater å utvise tilstrekkelig stor nidkjærhet i sin støtte.»

Dette er helt korrekt observert, og advarselen er like påtrengende aktuell i dag som da brevet ble publisert i 2020. Kanskje mer.

Farlige demagoger?

Det er verdt å minne om at alle som satte navnet sitt på Harper’s-brevet politisk tilhører venstresiden, eller befinner seg et sted i det liberale sentrum-venstre/sentrum-høyre. Blant dem som signerte brevet, finner vi navn som Anne Applebaum, Margaret Atwood, Ian Buruma, Jonathan Haidt, Fareed Zakaria, Cornel West, Gloria Steinem, Salman Rushdie, Steven Pinker, Francis Fukuyama, Noam Chomsky og J.K. Rowling. Lykke til med å overbevise oss om at dette er farlige og manipulerende demagoger fra ytterste høyre side.

Harper's-brevet alene er bevis nok til å kunne slå fast at påstanden om at advarsler mot kanselleringskultur kun er retorisk manipulering fra høyresiden, er «fake news».

Motreaksjonene på Harper’s-brevet kom raskt, og de var sterke. Mange latterliggjorde det. Den vanligste innvendingen var at de som hadde signert brevet, var en gjeng hårsåre overklasseintellektuelle som ikke tålte kritikk, og som kun var ute etter å forsvare egne privilegier. Underskrivernes økonomiske og kulturelle status ble av kritikerne brukt mot dem, og som et bevis på at «cancel culture» er en myte.

Dette er å misforstå Harper's-brevets hensikt spektakulært. Sannheten er at det nettopp var de 140 underskrivernes relativt høye kulturelle status og økonomiske sikkerhet som gjorde det mulig for dem å underskrive brevet uten å risikere for mye. De 140 snakket ikke på vegne av seg selv. De snakket på vegne av journalister, forfattere, kunstnere og intellektuelle som befinner seg i en mindre privilegert posisjon, og som derfor er mer sårbare for å få livsgrunnlaget lagt i grus hvis de havner på kant med progressive aktivister.

Ikke minst snakket de ut fra en velbegrunnet bekymring for hva et mer innskrenket ytringsrom kommer til å bety for den demokratiske samtalen generelt. Som de skriver i brevet: «Denne kvelende atmosfæren kommer til slutt til å skade de mest vitale politiske kampene i vår tid. Innskrenkingen av debatten, enten den kommer fra en repressiv regjeringsmakt eller fra et intolerant sivilsamfunn, vil uvegerlig komme maktesløse mennesker til skade og gjøre alle dårligere rustet til demokratisk deltagelse.»

«Mandelformede øyne» og «sjokoladebrun hud»

Det bringer oss til Kate Clanchy.

Kate Clanchy er en 57 år gammel britisk lærer og poet. I 2019 publiserte hun boken «Some Kids I Taught and What They Taught Me». I boken deler Clanchy sine erfaringer som lærer i den britiske skolen gjennom mer enn 20 år. Boken fikk en strålende mottagelse og ble tildelt årets Orwell-pris. Prisen deles ut av The Orwell Foundation og University College London til en bok som «lever opp til George Orwells ideal om å gjøre politisk litteratur til kunst».

I dag virker det som om 2019 ligger langt tilbake i tid. 2019 var før pandemien og før bevegelsen som fulgte i kjølvannet av drapet på George Floyd.

Mellom 2019 og våren 2020 endret den kulturelle sensibiliteten seg med rekordfart, og det var da Kate Clanchy fikk problemer. Ny-våkne lesere på spesielt Twitter og Goodreads begynte plutselig å komme med rasende anklager mot Clanchy om at hun var fordomsfull og rasistisk. Det kritikerne spesielt hadde hengte seg opp i, var at Clanchy, i deres øyne, benyttet seg av stereotypiske og koloniale metaforer i boken. For eksempel skriver hun om noen av elevene at de har «mandelformede øyne» og «sjokoladebrun hud».

Først benektet Clanchy at hun hadde gjort noe galt. Men etter hvert som fordømmelsen økte i styrke og dødstrusler strømmet på, gjorde Clanchy det mange i samme situasjon gjør: Hun kom med en unnskyldning. I en uttalelse skrev hun:

«Jeg er privilegert som hver dag har kunnet lære noe av de praktfulle elevene som har vist meg verden gjennom deres øyne. Det har vært vanskelig å lytte til de mange reaksjonene som er kommet på utdrag fra min bok, særlig dem som er tatt ut av kontekst. Men jeg skylder en takk til dem som har tatt seg tid til å utfordre det jeg har skrevet, og til å vise meg andre linser som mine ord kan leses gjennom. Jeg vil fortsette å strebe etter en større selvinnsikt om min rolle i klasseværelset og de privilegier jeg nyter. Jeg vil også ta meg tid til å reflektere over de tilbakemeldingene jeg har mottatt fra fargede lesere, og omsette disse erfaringene i mitt arbeid, både som lærer og forfatter.»

Bokens forlegger varslet samtidig at de var i gang med å revidere språket i nye utgaver av boken, og de kom også med en unnskyldning for den smerte boken hadde påført så mange.

Ble forsvart av elevene

De eneste som uforbeholdent forsvarte Clanchy, var hennes gamle elever. De var ikke det miste krenket over måten Clanchy hadde beskrevet dem på. I en rørende tekst i The Times, sto jenta med mandeløynene frem, under overskriften: «I do have ‘almond-shaped eyes’. My teacher Kate Clanchy described me beautifully».

Jenta var Shukria Rezaei, 23 år gammel, med bakgrunn fra Afghanistan. Rezaei fraber seg at andre skal føle seg krenket på hennes vegne. Hun forteller om en lærer som ikke har hatt annet enn kjærlighet og omtanke for henne, og om hvordan Clanchys hjelp var avgjørende for hennes akademiske suksess. «Kate helped me find scholarships and helped me with my university applications. I went on to study politics, philosophy and economics in London, and I am now studying for an MSC in human rights and politics. I owe all of it to Kate, and I am sure she has done the same for many of her students. I feel very privileged to have met her.»

En annen elev skrev dette om sin gamle lærer i en tweet:

«Kate gave us platforms we never expected. She fought for us to be in rooms and places we had never been welcomed in before and made sure people heard what we had to say. I know first-hand how cruel and completely unacceptable racism is in any form, and from my experiences it’s not something I’ve ever associated with Kate. I just want people to know and hear from a student who has worked with Kate for almost ten years that my experience with her has impacted my life in so many positive ways it’s unimaginable.»

Har avsluttet samarbeidet

Ingenting av dette var godt nok. Angrepene på Clanchy har fortsatt til denne dag, og sist uke fikk historien sin foreløpige avslutning. Da ble det kjent at Clanchys forlegger, Pan Macmillan, har skrinlagt alle planer om å utgi «Some Kids I Taught and What They Taught Me» i en revidert utgave, og at de har avsluttet alt samarbeid med sin tidligere, prisbelønnede forfatter.

Det hører med til historien at også The Orwell Foundation har distansert seg fra Clanchy. En forfatter de bare for et par år siden mente fortjente en pris med, av alle ting, George Orwells navn på.

I en kort tekst i siste nummer av Prospect Magazine forteller Clanchy om hvordan denne tiden har vært for henne. Det som overrasket henne mest, skriver hun, var styrken og klarheten i selvmordstankene som kom over henne.

For den som mener at fenomenet ikke finnes: Dette er kanselleringskultur.

Det avgjørende spørsmålet

Det kan godt være at Clanchy fortjener saklig kritikk både for å ha brukt utdaterte metaforer, og for måten hun håndterte rasismeanklagene mot seg selv i starten av prosessen mot henne. Det er ikke kanselleringskultur.

Det avgjørende spørsmålet i denne historien er ikke om Kate Clanchy kanskje har begått feil. Det avgjørende spørsmålet er om hun fortjente alt det andre? Fortjente hun å bli stemplet som rasist? Fortjente hun å miste forlaget sitt? Fortjente hun å bli drevet så langt at hun fikk selvmordstanker? Var straffen hun ble tildelt, proporsjonal med den overskridelsen hun kanskje hadde begått?

Det mest deprimerende med denne historien er ikke at det finnes nyvåkne tastaturkrigere på Twitter som tar sitater ut av kontekst og går på skalpejakt i den sosiale rettferdighetens navn. Selv om det er ille nok.

Det virkelig foruroligende er forlagets håndtering av saken

Det virkelig foruroligende er forlagets håndtering av saken da det skjedde. De kunne valgt å overse Twitter-aktivistene og stått opp for Clanchy. De valgte det motsatte.

Dette forteller oss at angsten for å krenke feil grupper, og dermed havne i de identitetspolitiske aktivistenes kritiske søkelys, er blitt, for å bruke et ord aktivistene vil forstå, systemisk. Når selv ikke veletablerte forlag tørr å stå opp for det frie ord, hvem skal da gjøre det?

Det var nøyaktig dette det ble advart mot i Harper’s-brevet.

Ingen tilgivelse etter unnskyldningen

Kate Clanchys historie viser også at det er ingenting å vinne på å gi etter for mobbens vrede. Clancy forsøkte å unnskylde seg, men noen tilgivelse kom aldri. Hun hadde syndet, og mobben ønsket å se henne lide. De som burde forsvart henne, vendte ryggen til. Det er akkurat disse sosiale mekanismene musikeren Nick Cave peker på, når han beskriver politisk korrekthet som verdens mest ulykkelige religion:

«As far as I can see, cancel culture is mercy’s antithesis. Political correctness has grown to become the unhappiest religion in the world. Its once honorable attempt to reimagine our society in a more equitable way now embodies all the worst aspects that religion has to offer (and none of the beauty) – moral certainty and self-righteousness shorn even of the capacity for redemption. It has become quite literally, bad religion run amuck.»

Clanchy avslutter sin tekst i The Prospect slik:

«The culture wars are only just getting going in British publishing. As they progress, someone will certainly die, because writers are susceptible types who live by their word. When this happens, it will be because many people acted with passion and sincerity from their deeply held beliefs.»

Satt på spissen er sannheten om kanselleringskulturen at den drives frem av en radikal politisk bevegelse som søker å erstatte meningsmangfold og helt normale politiske og kulturelle uenigheter med sinnelagskontroll og moralisme.

I denne bevegelsens verden er mobbing galt, med mindre man mobber de riktige menneskene. Da er det godt.

I denne bevegelsens verden er mobbing galt, med mindre man mobber de riktige menneskene. Da er det godt.

Ytringsfriheten innskrenkes. Meningsmotstandere demoniseres. Debatt erstattes av scenenekt. Karakterdrap foretrekkes foran åpen samtale. Ideer erstattes av identitet. Tilgivelse erstattes av evig fordømmelse. Moralsk kompleksitet erstattes av moralsk skråsikkerhet.

At dette skjer kamuflert som respekt og anerkjennelse, inkludering og mangfold, rettferdiggjør ingenting.

Det som rammet Kate Clanchy er ikke et enkelttilfelle. Det er ett tilfelle blant mange, og det er ingenting som tyder på at denne kulturen er på retrett i Vesten. Man kan lese om nye saker nesten hver eneste dag i amerikanske, britiske, canadiske og australske medier.

Fremdeles ganske høyt under taket, men ...

Så skal vi ikke fristes til å overdrive hvor utbredt kanselleringskulturen er i norsk offentlighet. Så langt. Vi har det fremdeles ganske høyt under taket, og vi har mange gode debatter, men tendensen går åpenbart i feil retning.

Spesielt kulturfeltet ser ut til å være sårbar for disse tendensene. Det er nok å minne om bråket rundt Sløseriombudsmannen, Ytringsfrihetskommisjonen og konfliktene på Kunsthøgskolen i Oslo sist år. Debatten som fulgte etter Cecilie Hellestveit utspill om utenlandske forskere i norsk akademia, lærte oss at ikke alt er som det skal på universitetene heller.

Derfor er det gode grunner til å følge nøye med på det som skjer i britisk og amerikansk offentlighet. Historien har lært oss at kultur- og idéimporten fra disse landene er betydelig, på godt og vondt. Det meste har en tendens til før eller siden skylle opp på våre bredder.

Alle politiske ideologier som krever renhet av sine tilhengere, skal vi passe oss for. Gjerne som pesten. De vil med lovmessighet feile. Men før det skjer, har de et kolossalt potensial til å krenke friheten til alle individer som ikke lever opp til ideologiens umulige idealer. Det vil til slutt bli oss alle.

For vi er alle urene. Ufullkomne. Feilbarlige. I tillegg til alt det andre som er så mye viktigere og mer spennende med oss enn alle svakhetene.

Det å anerkjenne dette som et grunnpremiss er en bedre vei til et humant og tolerant samfunn enn alternativet. Aksepter vi dette premisset, ligger det et rom åpen for ekte frihet, toleranse, raushet, tilgivelse, kreativitet og kompromisser.

Akkurat nå er jeg bekymret for at vi er på vei i feil retning.

Denne teksten ble først publisert på Iversens Facebook-side.

Les også

  1. Frank Rossavik: Ikke lenger så in å kreve at noen må holde kjeft

  2. Folk vil flytte statuer, fjerne kunstverk og «kansellere» forelesere. Hvor har den nye oppvåkningen tatt oss?

Les mer om

  1. Ytringsfrihet