Kronikk

Det er nå det virkelig vanskelige starter for Støre

  • Kristoffer Kolltveit
    Kristoffer Kolltveit
    Førsteamanuensis, Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo
Jonas Gahr Støres regjering vil måtte søke flertall i Stortinget. Det blir en dobbelt forhandlingssituasjon, noe som kan være krevende, mener kronikkforfatteren.

Lederstil og parlamentarisk grunnlag vil bety mye for hverdagen i regjeringen. I tillegg spiller personlig kjemi trolig inn.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Krevende sonderinger endte med at Sosialistisk Venstreparti ikke ville gå i regjering. Tøffe forhandlinger med Senterpartiet innebar kompliserte politiske kompromisser. Så en personkabal som betød at noens ministerdrømmer brast.

Likevel er det nå det virkelig vanskelige for statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) starter: Hverdagen i regjering.

Reelle beslutningsarenaer

Sammen med kolleger ved Universitetet i Oslo har jeg undersøkt arbeidsformene i de siste norske koalisjonsregjeringene. Det er basert på spørreundersøkelser fra 2015, 2018 og 2020 til tidligere statssekretærer og politiske rådigvere, samt over 50 intervjuer med departementsråder og ministre.

Vår konklusjon er at regjeringens parlamentariske basis er meget viktig for hverdagen i regjering. Men også statsministerens lederstil har avgjørende betydning.

I det norske systemet presses uenighet ofte oppover til regjeringsnivå, ettersom mange saker ikke blir avklart av byråkrater eller mellom statssekretærer. I motsetning til mange andre land er de ukentlige regjeringskonferansene i Norge derfor reelle beslutningsarenaer, selv om det ikke alltid er enkelt å bli enig.

Underutvalgets utfordringer

Mye er sagt og skrevet om det såkalte underutvalget i Jens Stoltenbergs (Ap) andre regjering. Vanskelige politiske saker som ikke fant sin løsning på regjeringskonferansene, ble løftet over i underutvalget. Der meislet statsminister Stoltenberg og partilederne Kristin Halvorsen (SV) og Åslaug Haga (Sp) ut vanskelige kompromisser.

Underutvalget vokste frem til en arena for hvor blanke seire og nederlag ble fordelt. Innstramminger i innvandringspolitikken kunne for eksempel aksepteres så lenge det norske styrkebidraget i Afghanistan ble redusert.

En slik prosess lar tankene fort fly til Otto von Bismarcks bemerkninger om at ingen egentlig vil vite hvordan pølser og politikk blir laget.

Underutvalgets omfattende rolle gjorde at beslutningsprosessen i Stoltenberg 2-regjeringen ble meget tidkrevende

Systemet var imidlertid ikke Stoltenbergs oppfinnelse. Underutvalget har vært en del av norske koalisjonsregjeringer siden Willoch II-regjeringen (1983). Også i Bondeviks regjeringer var underutvalget en viktig arena for å løse konflikter hvor regjeringskollegiet ikke kom til enighet.

Kompromisser og hestehandler

Statsminister Stoltenberg hadde fra begynnelsen av en ambisjon om å avklare saker i regjeringen. Likevel ble underutvalget raskt et organ hvor mange sensitive saker og problematiske saker av en viss størrelse havnet.

Underutvalgets omfattende rolle gjorde at beslutningsprosessen i Stoltenberg 2-regjeringen ble meget tidkrevende. Man fikk knapt fattet beslutninger og systemet brøt nesten sammen.

Utnevningen av Karl Eirik Schjøtt-Pedersen som ny stabssjef i 2006 bidro imidlertid til at underutvalget gradvis ble avlastet. I denne arbeidsdelingen ble underutvalget arenaen for å finne politiske kompromisser og gjøre hestehandler som ikke var mulig i regjeringskollektivet.

Støre får en dobbel utfordring

En helt avgjørende grunn til at underutvalget ble så viktig, var at Stoltenberg 2-regjeringen hadde flertall.

Med flertall skjer de avgjørende slagene innad i regjering. Man trenger da i utgangspunktet ikke å forhandle videre. Selv om det skal sies at det var flere høyprofilerte hendelser hvor regjeringen ikke hadde konsultert stortingsgruppene grundig nok og dermed møtte offentlig motstand fra egne representanter.

Det er krevende å komme til enighet med over 20 mennesker rundt regjeringsbordet. I koalisjoner vil det alltid behov for indre kretser, et behov som altså blir ytterligere forsterket i en flertallskoalisjon.

Men det blir ikke nødvendigvis lett i en mindretallsregjering.

Nå som Støres regjering må søke flertall i Stortinget, blir det en dobbelt forhandlingssituasjon. Det kan være krevende.

Man må først komme til enighet innad, så finne alliansepartnere i det som er blitt kalt slalåm-metoden. Å sikre flertall i ulike konstellasjoner er for så vidt en god, norsk tradisjon for norske mindretallsregjeringer, både i ulike saker og fra ett statsbudsjett til et annet.

Betydningen av lederstil

Samtidig kan beslutninger i regjeringen gli ganske greit, mer uavhengig av regjerings parlamentariske basis. Mye handler nemlig også om lederstil.

Etter den sterke kritikken mot bruken av underutvalget i Stoltenberg 2 ønsket Erna Solberg (H) i større grad å bruke regjeringskollegiet som beslutningsarena. Det selv om også hun hadde behov for indre kretser.

Ifølge våre intervjuobjekter kunne saker i Stoltenberg-regjeringen «leve og leve» i regjeringsapparatet før de ble avgjort. Etter sigende var de avklarende prosessene i Solberg-regjeringen bedre, og de på toppen var bedre til å fatte beslutninger. Mens noen regjeringsledere ønsker å bruke tid på grundige prosesser for å finne konsensus dersom det er uenighet, ønsker andre å konkludere raskere.

Innledende entusiasme kan blekne eller nølende samarbeid kan vokse seg sterkt

Lederstil kan også knyttes til hva som tillates av utspill og markeringer. Mye er også skrevet om den Solbergske parlamentarisme: En stille aksept eller bevisst resignasjon når egenmarkeringer og viktige partistandpunkter ble formidlet, mens de skjøre kompromissene i regjeringen ble stående mer uforsvart.

I en koalisjonsregjering vil det alltid være en balanse mellom regjeringsprosjektet og det kollegiale på den ene siden og ministrenes og partienes markeringsbehov på den andre siden. De siste koalisjonene har vist at denne balansen kan variere ganske mye.

Læring over tid

Lederstil og parlamentarisk grunnlag får altså betydning for hverdagen i regjeringen. I tillegg spiller personlig kjemi trolig inn. Forholdet mellom partilederne (og hva som er sagt i valgkampens hete) former hvordan relasjonene blir internt og hvordan man klarer å samarbeide i hverdagen.

Endelig er det i en regjering også læring over tid. Innledende entusiasme kan blekne, eller nølende samarbeid kan vokse seg sterkt. Enhver statsminister velger sin vei, og arbeidsformen i regjeringen vokser frem over tid.

Som regjeringssjef må Støre finne sin form, skape samhold i regjeringen og sikre en arbeidsform som gjør at beslutninger kan fattes. Det kan bli en spennende og krevende hverdag.

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Den nye regjeringen
  2. Støre-regjeringen