Kronikk

Et kosmisk ansvar

  • Forfatter
  • Av Jostein Gaarder

MILJØKRISEN. Vi har ikke lov til å gi fra oss en jordklode som er mindre verd enn den vi har fått leve på selv. Det er ikke bare et globalt ansvar å bevare livsmiljøet. Det er et kosmisk ansvar.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

DEN GYLNE REGEL. Et viktig fundament for all etikk har vært "den gylne regel" eller gjensidighetsprinsippet: Du skal gjøre mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg. Og vi har lært å utvide vår etiske horisont. Et vendepunkt var den sosialetiske bevegelse på 60— og 70-tallet. Gjensidighetsprinsippet må selvsagt gjelde på tvers av landegrenser og på tvers av nord og sør.

Neste generasjon teller.

Men "den gylne regel" kan ikke lenger bare ha en horisontal dimensjon - altså et "vi" og "de andre". Det må gå opp for stadig flere av oss at gjensidighetsprinsippet også har en vertikal eller diakron dimensjon: Du skal gjøre mot neste generasjon slik du hadde ønsket at forrige generasjon hadde gjort mot deg. Så enkelt er det. Du skal elske din neste som deg selv. Det må selvfølgelig inkludere neste generasjon. Det må inkludere absolutt alle som skal leve på Jorden etter oss.

Noen skal leve etter oss.

Menneskene på Jorden lever nemlig ikke samtidig. Hele menneskeheten lever ikke på én gang. Det er ikke plass eller jordsmonn til at alle mennesker kan leve på én gang. Noen har levd før oss, noen lever nå, og noen skal leve etter oss.Men også de som lever etter oss er våre medmennesker. Vi skal gjøre mot dem slik vi hadde ønsket at de ville ha gjort mot oss hvis det var de som hadde levd på denne planeten før oss. Så enkel er koden. Altså har vi ikke lov til å gi fra oss en jordklode som er mindre verd enn den vi har fått leve på selv. Mindre fisk i havet. Mindre drikkevann. Mindre mat. Mindre regnskog. Mindre fjellnatur. Mindre plante- og dyrearter. Mindre isbreer og skiløyper. . . Mindre skjønnhet! Mindre vidunder! Mindre herlighet og glede!

Største triumf så langt.

En milepæl i det 20. århundres politiske historie var opprettelsen av FN og Den universelle erklæring om menneskets rettigheter fra 1948. Kanskje snakker vi om filosofiens og det skrevne ords aller største triumf så langt. For menneskerettighetene ble ikke gitt oss av høyere makter. Ikke ble de tatt ut av løse luften heller. De representerte selve oppsummeringen av en årtusen lang modningsprosess.Spørsmålet ved begynnelsen av det 21. århundre blir hvor lenge vi kan snakke om "rettigheter" uten samtidig å fokusere på den enkelte stats og den enkelte borgers forpliktelser. For ikke å glemme kunstens og kunstnerens forpliktelser. Kanskje trenger vi en ny universell erklæring. Tiden er moden for en Universal Declaration of Human Obligations.

Større enn meg selv.

Hvor vid er vår etiske horisont? Til syvende og sist blir dette et spørsmål om identitet. Hva er et menneske? Og hvem er jeg? Hvis jeg bare var meg selv, ville jeg være en skapning uten håp. Altså i det lange løp. Men jeg har en dypere identitet enn min egen kropp og min egen korte stund på jorden. Jeg er en del av - og jeg tar del i - noe som er større og mektigere enn meg selv. Vi må gjenreise den gamle bondeetikken. Det var en uskreven regel at bonden skulle overlate gården i en bedre og mer utviklet tilstand enn han arvet den. Når den gamle bonden lå for døden, var det naturligvis både vemodig og trist. Men det ville ha vært en større og mer ubotelig ulykke om selve driftsbygningen brant ned.

Truer eksistensgrunnlaget.

Det blir ofte sagt at ideologiene er døde. Men er ikke også forbrukerideologien en ideologi? Og er den virkelig det eneste alternativet? Hvis den vestlige kultur skulle lykkes i å eksportere sin forbrukerideologi - for eksempel til Afrika, India, Kina og Sørøst-Asia - vil vi ganske uunngåelig gå mot en global katastrofe.Ja, katastrofen er mange steder et faktum allerede. Som art har mennesket vært så vellykket at vi truer vårt eget eksistensgrunnlag.

Enorme kulturelle tap.

Når vi for tiden snakker om globalisering, tenker vi gjerne både på økonomi og kultur. Og vi kjenner til mennesker i små og fattige, men tradisjonsrike samfunn som har uttrykt dyp sorg over de enorme kulturelle tap det lokale miljøet har lidd som en følge av det mange oppfatter som kolonialisme eller nykolonialisme.Men det er ikke bare kulturlivet som rammes av denne "globaliseringen". Enda mer alvorlig og irreversibel har følgene vært for miljøet, for eksempel en helt eller delvis utryddelse av stedbundne plante- og dyrearter. Noen av disse artene eksisterer fortsatt i tradisjonelle folkesanger og folklore, altså i kulturen. De er bare fjernet fra jordens overflate.

Kulturens basis er natur.

En trussel mot gamle biotoper er selvfølgelig også en trussel mot kunst og kultur. Selv et angrep på tradisjonell økonomi kan være et angrep på den tradisjonelle kultur. Kulturens basis er natur.Dette kan det være lett å glemme i et internasjonalt konsumsamfunn hvor avstanden mellom produsent og konsument kan føles enorm. Vi kjøper våre møbler i den lokale møbelforretning og tenker ikke alltid på regnskogen råvarene er hentet fra.Men å frarøve et folk dets natur er samtidig å underslå det samme folkets kultur og sjel. Det er ikke nødvendig å diskutere hva som utgjør det største tapet. Det ville være som å spørre hva man aller minst vil miste: Kropp eller sjel.

På kollisjonskurs med naturen.

Dette "kropp og sjel"-perspektivet - eller natur og kultur - er selvfølgelig relevant for hele planeten vi lever på. Hvis selve vårt økonomiske system er på kollisjonskurs med naturens tåleevne, er det også en trussel mot alt kulturliv.For en leken, oppfinnsom og forfengelig primat kan det være lett å glemme at vi til syvende og sist er natur. Men er vi så lekne, oppfinnsomme og forfengelige at selve leken og oppfinnelsene stilles foran ansvaret for planetens fremtid?

Kunsten i første rekke.

Mange i dag har en høy grad av forståelse for denne klodens utfordringer. Men vi føler oss lammet av selve det politiske og økonomiske systemet. Også politikere innser langt mer enn det som synes i praksis. Og det er selve paradokset: Vi har den tilstrekkelige innsikt - og vi vet at vi har dårlig tid - men vi klarer ikke å snu før det er for sent. Hvis vi likevel klarer det, er det åpenbart at kunsten, litteraturen og filosofien vil komme til å spille en avgjørende rolle. Slik forfattere og kunstnere ofte har utgjort en avantgarde i kampen for menneskelige rettigheter, kan de komme til å måtte danne en fortropp også i kampen for menneskelige forpliktelser.

Vi tilhører jorden.

Mennesker er i høy grad sosiale vesener. Fra naturens side er vi dessuten relativt selvopptatte og forfengelige. Men vi kan ikke lenger bare forholde oss til hverandre. Vi tilhører dessuten den jorden vi lever på. Også den er en vesentlig del av vår identitet. Om så vår egen art ikke skulle være bærekraftig, er vi like fullt ansvarlige for den planeten og den naturen vi etterlater oss. Langt på vei er det moderne mennesket formet av vår kulturhistoriske bakgrunn, av selve sivilisasjonen som har fostret oss. Vi sier at vi bærer på en kulturell arv. Men vi er dessuten formet av denne planetens biologiske historie.Vi forvalter også en genetisk arv. Vi er primater. Vi er hvirveldyr. Det tok noen milliarder år å skape oss. Det tar faktisk noen milliarder år å skape et menneske. Men vil vi overleve det tredje årtusen? Det velger vi å tro på. Det må vi velge å satse på. Men det skjer ikke av seg selv.

Et kosmisk ansvar.

Intellektuell og kunstnerisk virksomhet er intet mindre enn en feiring av menneskets bevissthet. Skulle ikke kunstneren og den intellektuelle derfor være den første til å forsvare menneskets bevissthet mot tilintetgjørelse?Mennesket er kanskje det eneste levende vesen i hele universet som har en universell bevissthet. Da er det ikke bare et globalt ansvar å bevare livsmiljøet på denne planeten.Det er et kosmisk ansvar.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Psykolog advarer: Skamløshet og ondskap er en giftig kombinasjon

  2. KRONIKK

    Jul skal det bli. Ja, i år skal vi ha det koselig. Nei, det skal ikke bli som i fjor. Så smeller det.

  3. KRONIKK

    Farvel til den liberale idealdebatten

  4. KRONIKK

    Menneskers ondskap har særtrekk vi ikke finner hos dyrene

  5. KRONIKK

    Tidsvitnene fra andre verdenskrig blir færre. Derfor deler jeg fra min dagbok fra da jeg var 11 år.

  6. KRONIKK

    Jeg, som et sinnssykt menneske, har en stor fordel