Kronikk

Hvorfor snakker ikke fremmede sammen på Tjuvholmen (annet enn i fylla)?

  • Sverre Bjerkeset
    Sverre Bjerkeset
    Byforsker, tilknyttet Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo
Grønlikaia, en tidligere kaiflate mellom Ekebergskråningen og fjorden, er med sine over 200.000 kvadratmeter det neste store utviklingsområdet i Bjørvika. Forhåpentlig vil man ha lært av tidligere feil og finne en balanse mellom attraksjon og sosial interaksjon, mener kronikkforfatteren.

Prestisjefylte havneområder er blitt attraktive, men strenge, med lite spontan sosial omgang. Kan Grønlikaia bli annerledes?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Byer er møtesteder. Steder der et mangfold av mennesker kommer sammen for et mangfold av gjøremål og utvekslinger. Eller?

Slik liker vi i hvert fall å forestille oss det. I nye, prestisjefylte bystrøk som langs havnefronten i Oslo, finner man lite spontant sosialt samkvem. Forhold som utløser slik kontakt, mangler.

Tilfeldig kontakt mellom fremmede fremheves som et viktig, fellesskapsfremmende aspekt ved bylivet. Veksten i privateide byrom har derfor vekket internasjonal bekymring: Mennesker, aktiviteter og kontaktsøkende adferd som ikke passer inn og kan true næringsinteresser, blir gjerne forsøkt fjernet eller tøylet.

Hvordan skiller slike byrom seg fra mer hverdagspregede byrom med hensyn til spontan interaksjon mellom fremmede? Det har jeg undersøkt i en doktorgrad basert på mangeårig feltarbeid på torg og plasser og tilliggende byrom i det sentrale Oslo.

«Alle Aker bryggers mor»

Fra rundt 1980 ble det et skifte innen bypolitikk og planlegging. Det gikk fra en keynesiansk velferdsmodell til et nyliberalt styringsregime: Mer forretningsorienterte måter å styre byene på vant frem.

Helhetlig langtidsplanlegging ble erstattet av prosjektbaserte og eiendomsstyrte varianter. Postindustrielle byer jaktet etter nytt livsgrunnlag. Konkurransen gjorde at betydningen av attraktive fysiske og sosiale omgivelser økte.

De mest tidstypiske byutviklingsprosjektene fra denne perioden er de privat utviklede, eide og driftede sjøfrontområdene man nå finner i mang en havneby.

Transformasjonen av den amerikanske byen Baltimores indre havn avfødte en utviklingsmodell som ble kopiert verden over. Kontor, handel og bolig ble mikset med kultur, rekreasjon og events. «Alle Aker bryggers mor», kalte forfatteren Kjartan Fløgstad byen.

Hverdagsbyrommet på Grønland

I forlengelsen av Aker brygge ligger arvtageren Tjuvholmen. Lenger øst, i en mer mangslungen og problemutsatt del av byen, finner vi Grønlands torg – Smalgangen.

De to områdene er ytterpunkter som tydeliggjør viktige forskjeller mellom prestisjebyrom og hverdagsbyrom.

Grønland sett fra luften.

På Tjuvholmen forekommer interaksjon mellom fremmede kun sporadisk. På Grønland skjer det mer regelmessig og gjentagende. Forskjellen skyldes store ulikheter i hva man kan kalle kontaktskapende omstendigheter. Det vil si forhold som:

  • Får folk til å henvende seg til andre («åpningspersoner»)
  • Eksponerer folk for kontakt («eksponerte personer»)
  • Eller åpner for gjensidig kontakt («gjensidig åpenhet»)

På Grønland har mange noe de ønsker å selge eller be om, eller et budskap de ønsker å formidle. Selgere og markedsførere. Tiggere. Gateartister. Politiske og religiøse aktivister. Streikende. Ymse frivillighetsaktører.

En gang var havneområder byens røffeste strøk. Nå er de de mest eksklusive og striglede. En slags hverdagspreget mellomvariant bør være ledetråden fremover.

Fremstøtene lykkes ikke alltid. Men rett som det er, stopper folk opp for å lytte eller ta en prat. Andre tar selv kontakt, for å kjøpe, diskutere eller bare snakke. For her er det mange som søker kontakt, alt fra den gamle og skrøpelige til den drikkfeldige, den mentalt ustabile og den sosialt marginaliserte.

Stamgjesten som har gjort en kafé, en uteservering eller en benk til «sitt» sted, henvender seg gjerne ubesværet til ukjente. Det gjør også en del med bakgrunn fra sørligere land. Andre igjen ber om og mottar små tjenester som en røyk, fyr, vekslepenger eller hjelp til å krysse gaten.

Torgmøter, opptog, protester, gateprekener, aksjonister og legfolk i diskusjon eller en eksentriker i fri utfoldelse byr tilskuerne på et felles fokus, som så utløser sosiale utvekslinger.

Prestigebyrommet på Tjuvholmen

Tjuvholmens strengere byromsregime reduserer kontakt og forstyrrelser fra uønskede andre, som tiggere, bladselgere, ververe, gatemusikanter, aktivister og demonstranter, sosiale kasus med flere.

Velferdsstatens og sivilsamfunnets fravær betyr i tillegg at det mangler institusjoner som huser og betjener svakerestilte grupper. Også gjengangeren mangler.

Tjuvholmen, Aker Brygge og Rådhuset i Oslo.

Siden området i stor grad orienterer seg mot besøkende, er det et markant fravær av lavprofilerte, uformelle stam- og treffsteder. Høyt nivå på priser og velstand virker også i deres disfavør. Det gir i sum få omstendigheter som utløser kontakt mellom fremmede – med unntak av alkohol, hunder, barn og veldig varme sommerdager.

Beliggenheten i utkanten av sentrum bidrar riktignok også til det.

«Zombie-urbanisme»

Hangen til attraktive, komfortable og friksjonsfrie bymiljøer er ikke begrenset til privateide områder. Det reflekterer bredere bykulturelle trender. Spesielt vises det i Bjørvika, nasjonens nye utstillingsvindu mot omverdenen.

Som på Aker brygge og Tjuvholmen er det mye bra: Tilgang til sjøen. Badeplasser. Folkebiblioteket. Operaen. Bebyggelse og byrom av til dels høy kvalitet.

Men som lenger vest i byen, forblir det et strøk for ressurssterke beboere og leietagere der allmennheten i varierende grad inviteres inn.

Bjørvika i Oslo.

Professor Jonny Aspen mener planene for området er basert på konvensjonelle oppfatninger av urbane omgivelser og byliv. Det mangler en forestilling om hverdagsliv, en åpenhet mot og dialog med eksisterende mangfold.

Aspen kaller det «zombie-urbanisme»: Et bymiljø som er iscenesatt som levende, men som i praksis fremstår som relativt sjablongpreget og begrenset. I hovedsak innrettet mot en kulturinteressert middelklasse, turister og kjøpesterke for øvrig.

Bydelen må få tid til å sette seg. Salget av mye av «bygulvet», altså førsteetasjer og tilhørende uterom, til et amerikansk eiendomsselskap i 2019, sier likevel sitt. Det samme gjør den påfølgende kurateringen og brandingen av området: «Oslobukta» som et sofistikert konsum-, kultur- og rekreasjonsmekka.

Nye vinder over havnen?

Planene for Grønlikaia i øst, er annerledes.

Man vil lære av tidligere feil. Det skal knyttes an til byen bak, Gamle Oslo. Prosesser for medvirkning er blitt gjennomført.

Forhåpentlig mener man alvor. Da bør man også undersøke hva som gjør at dette tidvis utskjelte baklandet byr på variert og pulserende byliv og viktige møteplasser.

En gang var havneområder byens røffeste strøk. Nå er de de mest eksklusive og striglede. En slags hverdagspreget mellomvariant bør være ledetråden fremover.

Les også

  1. Er medvirkning den nye grønnvaskingen?

  2. Fjordbyens dilemma: Hvor skal utenriksfergene plasseres?

Les mer om

  1. Byutvikling
  2. Oslo-byutvikling
  3. Bjørvika
  4. Aker Brygge
  5. Indre by