Kronikk

Den europeiske sikkerhetsorden vi ser vokse frem, er farligere og mer ustabil enn på 70 år

  • Iver B. Neumann
    Iver B. Neumann
    Direktør, Fridjof Nansens Institutt
Norge har mye å tape på en russisk isolasjonistisk linje, skriver kronikkforfatteren. Bildet av Russlands president Vladimir Putin er fra april i år.

Nå betaler vi prisen for de 30 årene med avventende terping på at «norsk utenrikspolitikk ligger fast».

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Russland styrer rett mot isolasjon. Hva betyr det for fremtidens europeiske sikkerhetsorden og for Norge?

I drøye to måneder nå har Russland svart på militære, økonomiske og politiske nederlag med å intensivere angrepene på stadig nye fronter. Militært ser vi stadig tyngre bombing, med flere døde og skadede sivile ukrainere.

Resultatet er at Russland har ødelagt relasjonen til den nasjonen som for bare noen få år siden sto dem aller nærmest.

I internasjonal økonomi ser vi avvikling av energieksporten vestover. Når Russland skrur helt av, begynner de igjen med det europeiske landet som vel står Russland aller nærmest, nemlig Bulgaria. Resultatet er at Russland nå står uten sin tradisjonelle kilde til informasjon og støtte i EU.

Politisk insisterer Russland stadig sterkere på at «alle» er ute etter dem. Landet forsøker i stadig sterkere grad å begrense ikke bare Ukrainas suverenitet, men også Finland og Sveriges. Resultatet er at Nato-ekspansjonen kommer kanskje allerede neste måned.

En villet utvikling

Russlands styring mot isolasjon i Europa er en villet utvikling. Det ser vi på alle de offisielle utsagnene om at Russland vil og skal greie seg selv.

Senest i forrige uke var Nikolaj Patrusjev, lederen av president Vladimir Putins krigsråd, ute og argumenterte for at Russland måtte legge seg på en konsekvent selvbergingslinje. Den tanken faller nok i god jord hos Putin selv. Han skrev i sin tid doktorgrad om hvordan en russisk selvbergingsøkonomi kunne se ut.

Russlands styring mot isolasjon stopper ikke med Europa og Vesten. I forrige uke trappet for sikkerhets skyld Russland også opp konflikten med Japan.

Norge har mye å tape på en russisk isolasjonistisk linje, blant annet i fiskeripolitikken.

For Norge er det spesielt bekymringsfullt at Russland sannsynligvis nå vil nekte Japan å drive sitt tradisjonelle fiske i det som frem til annen verdenskrig var japansk farvann.

Dårlig nytt for Russland og Europa

Et isolasjonistisk Russland er dårlig nytt for landet selv, for det betyr mindre produktivitet og mer hjerneflukt.

Det betyr også enda mer kontroll med landets befolkning. Dette er allerede verre enn noen gang siden 1950-tallet, som også var forrige gang Russland valgte isolasjon.

En tilbakevending til 1950-tallets kontroll og isolasjon er også dårlig nytt for Europa. For å holde oppe sin isolasjon trenger Russland en sterkt militarisert grense. Ikke bare for å holde andre ute, men først og fremst for å holde egen befolkning inne.

Denne grensen vil denne gang ikke gå frem til en buffersone, slik den gjorde på 1950-tallet. Fra Kirkenes i nord til Svartehavet i sør vil den tvert imot være en knivskarp grense mellom Russland i øst og Nato i vest – med unntak av Hviterussland, eventuelle «folkerepublikker» i Donbas og muligens et nøytralt Ungarn.

Vanskeligere å løse fremtidige kriser

Det militære brennpunktet langs en slik grense vil være den såkalte Suwalki-korridoren. Det er grensen mellom Litauen og Polen der Russland lettest vil kunne slå en kile inn i Natos territorium. Men spenningen vil nødvendigvis måtte bli høy over hele linjen.

Om linjen går tvers gjennom et delt Ukraina, hvilket nå ser sannsynlig ut, vil et revansjesugent Ukraina garantert sørge for at spenningen forblir høy. Små hendelser vil svært lett kunne føre til store kriser.

Det vil ikke finnes mange institusjoner som står klare til å løse slike kriser.

Russland har for lengst innstilt den institusjonaliserte dialogen med Nato. Russland nekter også å forholde seg til et samlet EU. Russland er suspendert fra Europarådet på ubestemt tid.

Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), som tradisjonelt har vært Russlands fortrukne rammeverk for dialog, ligger nede.

Alt dette vil styrke Russlands isolasjon og gjøre det vanskeligere å løse de fremtidige krisene som garantert vil oppstå.

USAs hovedfokus er Kina, ikke Russland

Under den kalde krigen var konfrontasjonen mellom de to supermaktene Sovjetunionen og USA så altoverskyggende viktig at den ga denne verdenshistoriske epoken sitt navn.

USAs fokus var solid festet på Europa. Det som skjedde i Europa, var dermed uten videre av verdenshistorisk betydning.

Slik er det ikke i dag. Konflikten som er verdenshistorisk dominerende, står, og vil fortsette å stå, mellom USA og Kina.

USA er selvsagt involvert i Europa fordi USA er Natos viktigste medlem. Men USA har gjennom hele denne krigen konsekvent understreket at USAs hovedfokus er Kina, ikke Russland.

Det betyr at den europeiske orden som nå vokser frem, har klart preg av å være en regional orden.

Regionens land må selv ordne opp i mye høyere grad enn det de gjorde under den kalde krigen, eller for den saks skyld har gjort de siste tiårene.

Norge kan og bør melde seg inn i EU

Den gode nyheten for Norge er at finsk og svensk Nato-medlemskap vil gjøre vår landegrense mot Russland mindre spesiell. Den blir en kort stripe før den mye lengre grensen mot Finland tar over.

Den dårlige nyheten er at et isolasjonistisk Russland blir en svært vanskelig bilateral utfordring for Norge.

Hvordan hindrer man at Russland simpelthen tar seg til rette i norske farvann, i farvann der Russland og Norge så langt har samarbeidet i fiskeripolitikken, og på Svalbard?

Norge kan og bør melde seg inn i EU. Men det vil ta tid å få en søknad det er konsensus om, på plass. Og det vil ta mer tid å avslutte forhandlingene som skal til.

Et like åpenbart trekk er å øke vår suverenitetshåndhevelse i nord, til lands, til vanns og i luften. Det har vi da også begynt med.

For å nå et tilfredsstillende nivå på dette må militærutgiftene betydelig opp. Også her gjenstår det en viktig debatt.

Nå betaler vi prisen

Uansett hvordan det går videre med krigføringen i Ukraina, er den europeiske sikkerhetsorden vi ser vokse frem, mer ustabil og dermed farligere enn noe vi har sett på 70 år.

Nå betaler vi prisen for de 30 årene med avventende terping på at «norsk utenrikspolitikk ligger fast».

Det haster med å ta den prinsipielle debatten om hvilke grep som må tas for at Norge skal kunne forbli et fullt ut vestlig land.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Krigen i Ukraina
  2. Sikkerhetspolitikk
  3. EU
  4. Internasjonal politikk
  5. Russland
  6. Ukraina
  7. Norge