Kronikk

Hvilken betydning hadde glassmaleriene? | Lill Heidi Opsahl

  • Lill Heidi Opsahl
    Lill Heidi Opsahl
    Kunsthistoriker

Det nordre rosevinduet i Notre-Dame-katedralen i Paris. Foto: Charles Platiau / NTB Scanpix

Skjønnheten i Notre-Dame og de gotiske katedralene gjøres fullkommen gjennom glassmaleriene.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Notre-Dame i Paris var nær ved å bli slukt av flammene 15. april.

Notre-Dame, eller Vår frue, viet til jomfru Maria, er uten tvil en av de mest kjente gotiske katedralene.

Med høye tårn og spir som strekker seg opp mot Gud, representerer bygningen det ypperste innen høymiddelalderens arkitektur.

Strebebuer, ribbevelv og spissbuer gjorde det mulig for arkitektene som tegnet de gotiske katedralene, å løse opp veggflatene i store åpninger for vinduene, og kirkene ble utsmykket med praktfulle glassmalerier.

Blant juvelene i Notre-Dame er de fantastiske rosevinduene som, til tross for senere restaureringer, kan dateres helt tilbake til 1200-tallet. Det ser ut til at de utrolig nok er bevart etter brannen, selv om kyndig vurdering av fagekspertise er nødvendig for å fastslå tilstanden.

Notre-Dame i flammer mandag 15. april. Foto: Thierry Mallet / TT NYHETSBYRÅN

Nådde sitt høydepunkt på 11- og 1200-tallet

Hvor utbredt var glassmalerier, og hvilken betydning hadde de? Et stort antall av høymiddelalderens kirker var utsmykket med glassmalerier i de vidunderligste farger.

Vinduene viste fremstillinger av skapelsen, dommedag, Kristus, jomfru Maria, helgener og mirakler. De fylte kirkerommet med lys som spredte glassets røde, blå, gule og grønne nyanser over steinvegger og gulv.

Det finnes bevarte glassmalerier fra 1000-tallet e. Kr., men glassmalerkunsten nådde sitt høydepunkt på 11- og 1200-tallet og senere, ikke minst i Frankrike, England og Tyskland, hvor byggingen av de gotiske katedralene samlet glassmalere fra hele Europa.

Les også

Slik har det gått med kunsten i Notre-Dame-brannen

De arbeidet sammen i verksteder i nærheten av kirken under ledelse av en mester. Glasset ble skåret opp i små deler med jernkniver og tenger som man i dag har bevart en rekke eksempler av. Detaljer som ansiktstrekk, hårlokker og folder i klærne ble malt med en tynn pensel, for deretter å bli brent inn i glasset. De små glassbitene ble satt sammen med tynne blyremser og loddet sammen i skjøtene.

Her jobber en restauratør med det såkalte Helena-vinduet i Mariendom i Erfort, Tyskland. Foto: Jens Meyer / AP Photo / NTB scanpix

Som en billedbibel

De store katedralene ble besøkt av skarer av pilegrimer som søkte seg til det nærmeste de kunne komme det himmelske Jerusalem på Jorden.

Et stort antall av disse har vært fattige mennesker av lav byrd.

Det må ha vært en ubeskrivelig opplevelse å komme inn i kirken, kjenne lukten av røkelse, høre vakker musikk og se rommet fylt av lys og farger.

Glassmaleriene hadde også en pedagogisk funksjon, da det store flertall av befolkningen var analfabeter og heller ikke forsto latin som var messens og kirkens språk. Vinduene var sammen med kalkmalerier og skulpturer som en billedbibel som bekreftet kirkens teologi.

Glassmaleri fra den gotiske katedralen i Reims, Frankrike. Foto: Remy de la Mauviniere / AP

Også glassmalerier i Norge

Også de norske katedralene (domkirkene) hadde glassmalerier. Men Nidarosdomens nåværende rosevindu og glassmalerier ble tegnet av arkitekten og glasskunstneren Gabriel Kielland på begynnelsen av 1900-tallet.

Stavanger domkirke skal ha hatt bevarte glassmalerier også etter reformasjonen, men disse er dessverre ikke bevart.

Hallvardskatedralen i Oslo ble revet på 1660-tallet. Også mindre kirker og klostre var utsmykket med glassmalerier, men vi har ingen intakte vinduer bevart. Trekirkene, som det var flest av, hadde ikke glassmalerier. Og middelalderske steinkirker er det bare bevart 160 av.

Vinduene med middelalderske glassmalerier var de mest sårbare delene av disse kirkene. Mye har gått tapt pga. ulykker, krig eller handlingene til mennesker som ikke har sett verdien av disse historiske kunstverkene.

De fleste glassmaleriene i Nidarosdomen er utført av Gabriel Kielland. Foto: Rolf M. Aagaard

Offer for brann

Middelaldervinduene i de fleste av sognekirkene ble erstattet med store vinduer uten dekorasjoner etter reformasjonen, på 15- og 1600-tallet og senere. Det skulle komme lys inn i kirkene, blant annet for at de av menigheten som kunne lese, kunne følge med i salmebøker og katekismer. Mange vinduer ble offer for brann.

Husene i byen fikk som regel dagslys gjennom åpningen i taket, men i rom hvor det ikke var ildsted, fantes ofte åpninger i veggen som ble lukket med treluker eller rammer med en gjennomsiktig hinne.

Første gang vindusglass nevnes i et privathus i Oslo er i 1343, hvor det står skrevet at sira Brynulfar («herren Brynulfar» red.anm.) satt ved glassgluggen i et malt loft. Ved enkelte av privathusene er det funnet glassbiter i ulike farger.

En mulighet kan ha vært at disse stammer fra andre steder og er blitt plukket opp av barn som har forelsket seg i fargen og måten glasset skinner i lyset på, og har innlemmet det i leketøyssamlingen.

For det er funnet glassmalerier i Norge, men det er av arkeologer under utgravninger. Det er fragmenter, små glassbiter med dype, intense blåtoner, varm rubinrød, nyanser av rosa, gul og grønn.

Navnene på glassmestrene er, i likhet med de fleste av middelalderens håndverkere, sjelden kjent.

Les også

Dette vet vi om katastrofebrannen i Notre-Dame

Fullkommen skjønnhet

Spor av inskripsjoner kjenner vi fra Hovedøya kloster med majuskler og minuskler, dvs. store og små bokstaver. Det er også funnet et stort antall fragmenter av «grisaille»-glass farget i ulike valører av grått.

Fra Hovedøya finnes også en samling fragmenter med rosetter og stilisert bladverk med klare fellestrekk til glassmalerier fra 1200-tallet fra Lincoln-katedralen i England.

La oss håpe at Notre-Dames glassmalerier, både de enorme rosevinduene og vinduene i skipet og koret, kan bevares etter brannen. Riktignok er mye av det originale glasset tapt for lenge siden.

Vinduene er siden blitt restaurert og motivene supplert av kompetente kunsthistorikere, arkitekter og håndverkere på 18- og 1900-tallet. Nå står kirken igjen foran mange år med rehabilitering utført av dyktige fagfolk.

Skjønnheten i Notre-Dame og de gotiske katedralene gjøres fullkommen gjennom glassmaleriene som gjennom de vakre, intense fargene gir kirkerommet et skjær av mystikk. La oss håpe kirken reiser seg som fugl Fønix av asken.

  • Flere meninger om Notre-Dame-brannen:
Les også

Aftenposten mener: Et europeisk symbol i flammer

Les også

Adrian Gran von Hall: Det er trist at Notre-Dame begynte å brenne. Men er det virkelig dette som vekker engasjement?

Les også

Joacim Lund: Norske kirker kan brenne ned når som helst


Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Notre-Dame
  2. Arkitektur
  3. Middelalderen