Kronikk

Hvorfor sende norske helsearbeidere til Italia når vi trenger dem hjemme? | Brattebø, Christiansen, Aslaksen, Holen

  • Guttorm Brattebø
  • Carl Robert Christiansen
  • Johnny Aslaksen
  • Sigrun Holen

Her er en av de norske sykepleierne i NOR EMT på jobb på intensivavdelingen ved Bolognini Seriate sykehuset i Lombardiaregionen i Italia. Cathrine Aanensen

Selv om vi også har covid-19-sykdom i Norge, så har behovet vært mye større i Italia, og slik har vi kunnet hjelpe flere mennesker totalt sett.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Den norske regjeringen ga i oppdrag til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Helsedirektoratet å etablere Norwegian Emergency Medical Team (NOR EMT), som skal kunne rykke ut på kort varsel ved behov for medisinsk hjelp.

Erfaringene fra tsunamikatastrofen i 2004 og ebolautbruddet i Vest-Afrika i 2014, viste at verdenssamfunnet manglet kapasitet ved katastrofer og epidemier.

NOR EMT er sertifisert av EU og Verdens helseorganisasjon (WHO) og lar seg enkelt plassere blant andre aktører som en standardisert og gjenkjennbar ressurs for effektiv hjelp. NOR EMT aktiveres gjennom EUs bistandsmekanisme for sivil beredskap eller fra WHO.

Les også

Direktestudio: Koronaviruset

Hvorfor Italia?

NOR EMT skal raskt kunne rykke ut hvor som helst i verden og bistå om lokalt helsevesen er overbelastet eller satt ut av drift, ved for eksempel jordskjelv og andre naturkatastrofer.

NOR EMT har utstyr og kjøretøy og kan sette opp en teltbasert klinikk for inntil 100 polikliniske pasienter i døgnet. Utstyret står pakket for flytransport, og teamet har bager klare hjemme. Teamet består av erfarent helsepersonell og ledelsesapparat.

Julen 2019 arbeidet NOR EMT på et sykehus i Samoa i forbindelse med en meslingepidemi. Da ble telt og kjøretøy igjen hjemme, mens personellet ble effektivt integrert i sykehuset.

Dette kan man også gjøre i Norge, som da Helse Bergens team bisto Kristiansund sykehus under den nasjonale helseøvelsen i forbindelse med Natos Trident Juncture militærøvelse i 2018.

Hvorfor Italia? Fordi noen trenger det, og fordi de har bedt om hjelp!

Etter 21. mars ble landet overveldet av bølgen med covid-19-pasienter. Spesielt ble Lombardia-regionen, hvor vi nå befinner oss, rammet hardt. Dette er den rikeste delen av Italia, med avanserte sykehus, medisinsk-teknisk utstyr, medikamenter, behandlingsprotokoller og rutiner vi kjenner igjen fra Norge.

Les også

Vi observeres med frykt fra vinduene. Hvem er den neste? | Francesca Borri

Daglig dør pasienter

Sykehuset vi arbeider på, Ospedale Bolognini di Seriate, har normalt ni intensivplasser. På det verste lå 29 pasienter på respirator, og man måtte bruke både hjerteovervåkingen og operasjonsstuer som midlertidige intensivavdelinger. Slik er det fortsatt, men nå er det «bare» 22 respiratorpasienter.

Vi ser at personell bemanner andre avdelinger enn det de er vant med, og noen må jobbe med intensivpasienter uten å ha erfaring med intensivmedisin fra før.

Fortsatt står triage-teltene utenfor akuttmottaket, en trailer med ekstra CT-maskin og kjølecontainere bak sykehuset som vitner om det som er skjedd.

Daglig dør det fortsatt pasienter på sykehuset. Mer enn 100 italienske leger har dødd av covid-19.

Likevel er situasjonen i bedring. Det blir stadig flere ledige senger på sykehusene her, og snart vil man, som i Norge, igjen starte planlagt behandling.

Les også

Norsk sykepleier i Italia: - Det tøffeste jeg har stått i

Skylder dem å stille opp

Vi er takknemlige for alt våre verter har gitt oss, og vi skylder dem å stille opp.

Selv under de voldsomme belastningene i mars maktet italienske kolleger å bistå oss, som ennå hadde tid til forberedelser, med råd og veiledning.

De beskrev det kliniske forløpet, hvordan de behandlet disse pasientene og ikke minst hvordan de organiserte seg for å kunne håndtere det voldsomme antallet.

Dette var viktig slik at vi i Norge kunne forberede oss da covid-19-pasientene begynte å dukke opp.

Vise samhold

Noen spør hvorfor vi skal bistå i Italia, når også Norge har behov for helsepersonell?

Det er to svar til dette:

For det første å yte bistand der det trengs mest, når det trengs.

For det andre å vise bilateral og internasjonal solidaritet.

Som helsepersonell gjør vi prioriteringer hver dag for å hjelpe dem som trenger det mest. Vi ønsker å gi hjelp slik at vi gjør mest mulig for flest mulig.

Selv om vi også har covid-19-sykdom i Norge, så har behovet vært mye større i Italia, og slik har vi kunnet hjelpe flere mennesker totalt sett.

Det å bistå et annet land handler om å vise samhold mellom mennesker og å kunne gi hjelp utover egeninteresse. Dette koster noe ved at det i en periode blir litt færre helsepersonell hjemme, men på lang sikt er det likevel verdifullt for Norge, Italia og det europeiske fellesskap. I tillegg til dette vil personellet få erfaringer som vil kunne komme norsk helsetjeneste og kriseberedskap til gode.

Midt i en fryktelig situasjon

Hvordan var det så å komme inn i et italiensk sykehus? Våre verter har gitt oss en varm mottagelse og legger til rette for at vi skal fungere best mulig.

Samarbeidet mellom leger og sykepleiere er nok annerledes enn hva vi er vant med, og antallet pasienter pr. sykepleier er høyere enn hjemme. Språkbarrieren er den største utfordringen, men det er stor vilje til å gjøre seg forstått, og vi plukker også opp litt italiensk.

Det som slår oss, er hvor preget våre kolleger her er. De får tårer i øynene når situasjonen for noen uker siden dukker opp i samtaler.

De har vært midt i en fryktelig situasjon der det som er den beste behandling, ble erstattet av strenge prioriteringsretningslinjer, hvor eldre og pasienter med kroniske sykdommer ikke fikk tilbud om respiratorbehandling fordi det ikke var kapasitet.

Dette er noe vi nesten ikke kan forestille oss.

De fleste har også familiemedlemmer som enten er eller har vært syke, eller som også har mistet livet.

Noen lyspunkt finnes likevel i det vi ser flere pasienter som etter hvert friskner til, og som for eksempel for første gang på ukevis får anledning til å snakke med pårørende via video og mobil.

Et økende antall pasienter skrives også ut fra sykehusene her.

Påkjenningen for vårt team

Hva er så påkjenningen for oss og vårt team? Det er krevende å jobbe i tett verneutstyr, men det opplever man jo på sykehus i Norge også. Det er videre en reell, men forholdsvis liten fare for å bli virussmittet. Dette er likevel arbeidsforhold vi er trent for og vant til. Ingen av oss har mindre enn ti års arbeidserfaring.

Overraskende nok er det andre forhold som oppleves belastende i hverdagen, som fysisk distansering hvor det er vanskelig å få de gode samtalene, manglende matvariasjon og strengt portforbud. Det er på fritiden vi skal hente overskudd til å prestere på arbeid. Lunken cateringmat fra plastservice og lite areal for fysisk utfoldelse på hotellet er jo ikke forhold som vi normalt forbinder med Italia.

Vi er takknemlige overfor våre italienske kolleger. Da nøden var størst, delte de sine erfaringer, slik at kolleger i andre land kunne forberede seg.

Vi er stolte over Norge, som ser at denne dugnaden ikke bare gjelder vår egen bakgård, men handler om det å kunne hjelpe og lære av andre – gjennom et beskjedent bidrag som gir effekt der vi befinner oss.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Koronaviruset
  3. Italia

Koronaviruset

  1. KRONIKK

    Slik bremset norsksomalierne i Oslo koronaspredningen

  2. NORGE

    Helseminister: Svært bekymret for situasjonen i Oslo

  3. NORGE

    Vil starte forsøk med blodplasmabehandling mot covid-19 i Norge

  4. OSLOBY

    Raymond Johansen er skuffet over Oslo-folk i kollektivtrafikken. – Jeg kan ikke begripe at de ikke bruker munnbind

  5. NORGE

    Klarer Oslo det Europas storbyer ikke makter? Nå flater smitteveksten ut også i Oslo.

  6. NORGE

    Regjeringen vraket ekspertenes råd. Hytteeiere fortviler: – Provoserende.