Kloden har feber fordi så mange av oss er drevet av grådighet | Thomas Hylland Eriksen

Vi må skalere ned, senke tempoet og kjøle ned en overopphetet verden. Farvel til kong Kapitalocen.

Det er på tide å legge kapitalismen bak seg, om ikke av de samme grunnene som Marx og hans tilhengere gikk inn for. Men problemet er stadig at kapitalismen vet hva alt koster, men ikke hva noe er verdt.

Nyordet ‘antropocen’ er blitt vanlig for å beskrive vår tid: Det er menneskets tidsalder, men ikke i positiv forstand. Vi Homo sapiens har nå etterlatt oss vårt økologiske fotavtrykk over hele planeten, selv der ingen mennesker har satt sin fot. Tenk bare på plasten i havet og smeltende isbreer.

Det er mulig at et annet begrep ville ha vært mer presist, nemlig kapitalocen.

Hensynsløst verdenssystem

Planetens plager og problemer skyldes ikke strengt tatt anthropos, altså mennesket som sådant, men et verdenssystem som får oss til å oppføre oss på en bestemt måte.

Kloden har feber fordi så mange av oss er drevet av grådighet, oppmuntret av en samfunnsform som krever kontinuerlig vekst i produksjon og forbruk, som er støttet av teknologiske fremskritt basert på vitenskapelige funn som i sin tur er finansiert av det samme systemet.

Et globalt system som stiller seg likegyldig til de miljømessige kostnadene, som er blindt overfor de langsiktige virkningene av hensynsløs ressursutnyttelse, et maskineri på høygir som strør om seg med både rikdom og ulikhet.

For å parafrasere Oscar Wilde: Det er et system som vet hva alt koster, men ikke hva noe er verdt.

Kapitalismen er destruktiv

Når det nå er nødvendig å finne alternativer til kapitalismen, er det av andre grunner enn de Karl Marx og hans tilhengere baserte sin ideologi på.

Selv om ulikhet stadig er et globalt problem, og arbeidsforhold som grenser til slaveri er utbredte mange steder i verden, har kapitalismen vist seg å være både fleksibel og populær. Sett i fugleperspektiv går det temmelig bra for tiden.

De globale middelklassene vokser raskt. Siden Marx ble født i 1818 er levealderen blitt doblet, ernæring, sanitetsforhold og livsmuligheter generelt er blitt forbedret. Folk har mer fritid, færre går sultne til sengs, barnearbeid og barnedødelighet peker nedover.

Det største problemet ved kapitalismen i antropocen består ikke i at den kynisk utnytter mennesker, eller at den skaper økonomisk ulikhet. I så henseende presterer kapitalismen ofte bedre enn sine alternativer. Problemet er at kapitalismen i sitt vesen er destruktiv fordi den bygger sin eksistens og suksess på økonomisk vekst som betingelse og billig energi som drivstoff.

Økt fortjeneste og velstand

Ekteskapet mellom dampmaskinen og kullet markerte starten på antropocen i en markedsøkonomi som ble hjulpet til verdensherredømme av liberale teoretikere som David Ricardo, som viste hvordan komparative fortrinn bidrar til økt fortjeneste og velstand. Hvis det var billigere for britene å få bananene sine fra Dominica enn fra Madeira, burde de gjøre det.

Denne logikken stimulerer konkurranse og økt effektivitet. Den gjør hele verden til ett sted og innbyggerne til løpere på en tredemølle.

La oss hoppe frem til vår egen tid.

I den nye samtaleboken Gå inn i din tid, skrevet av Dag Herbjørnsrud, spår jeg at det kommende tiåret vil handle om Kina og klima. Containerskipet har en hovedrolle. Siden den spede begynnelsen på 1960-tallet har containeriseringen av sjøtransporten økt effektiviteten og redusert kostnadene enormt. Uten containerskipet ville det kinesiske økonomiske mirakelet ha vært umulig.

Billig, behagelig og ødeleggende

Verdenshandelen er blitt tidoblet på førti år, fra to trillioner dollar i 1980 til 20 trillioner i 2019. Dermed kan afrikanere kan komme seg online med billige smartmobiler, og søramerikanere får råd til mer enn ett par sneakers. Men i det lange løp er det dyrt å ha det billig. Vi blir stadig oftere minnet om allegorien fra syttitallet om at vi står på kanten av et stup og er i ferd med å ta et langt skritt fremover.

I to hundre år var det fossile brennstoffet en velsignelse for menneskeheten. Nå fremstår det som en forbannelse. I løpet av få generasjoner spiser vi opp såkornet.

Biologen Dag O. Hessen har nylig omtalt vår tids vekstkapitalisme som et pyramidespill. Vi undergraver betingelsene for vår egen eksistens ved å utrydde planter og dyr, fylle havene med plast, jevne regnskoger med jorden for å gi plass til soyaplantasjer og beitemarker, spise oppdrettsfisk og kjøtt til det tyter ut av ørene på oss, fly på helgeturer for å bekjempe kjedsomheten, vegetere foran Netflix av lignende grunner, og så videre.

Det som gjør livet i det 21. århundret så komfortabelt for så mange av oss er, ironisk nok, det samme som ødelegger planetens økologi.

Berettiget moralsk harme

Vår velstand, vekst og levestandard, som føres som bevis på at vi er på rett spor, baserer seg på ødeleggelsen av økosystemer. Det er dette klimaungdommen har forstått og reagerer mot, mens altfor mange voksne later som om de har glemt det. Kullgruven er nemlig full av døende kanarifugler.

Insekter forsvinner, døde hvaler fylt med plast skylles opp på strender, regnskogene brenner, og vi har mistet seksti prosent av verdens ville pattedyr siden 1970.

Da den 23 år gamle Friedrich Engels i 1845 skrev sitt mest lidenskapelige angrep på kapitalismen, hentet han moralsk harme fra sin førstehånds kjennskap til den nye arbeiderklassens elendige levekår i Manchester, hvor hans far eide en fabrikk.

I dag er det ikke mindre å være opprørt over, for den som gidder å se etter.

Farvel til kapitalocen

Nye samfunnsmodeller er nødvendige. Vi bør bevege seg bort fra de innebygde motsigelsene i kapitalocen, men vi må gjøre dette uten å gi avkall på det moderne samfunnets fineste prestasjoner. Dette er kanskje en tid for å lære av urfolk slik at vi kan komme nærmere naturen (som filosofen Arne Johan Vetlesen anbefaler i sin siste bok), men det er ikke en tid for irrasjonalitet og tro på magiske løsninger.

For å kunne bevege oss i riktig retning trenger vi en alternativ fremskrittstro, basert på en moderne tenkemåte som har lært av sine feil, og der begrepet utvikling ikke kasseres, men omdefineres.

Økonomien bør betraktes ikke som et middel til å gjøre allerede absurd rike mennesker enda rikere, men som en måte å tilfredsstille menneskelige behov på.

Det handler ikke om dingser, turer og statussymboler, men om meningsfylt arbeid og tilfredsstillende, varige relasjoner til andre mennesker og våre omgivelser.

Vi vil lære å se oss selv ikke som universets herrer, men som små knutepunkter i en økologi vi ikke bare er avhengige av, men inngår i. Vi må skalere ned, senke tempoet og kjøle ned en overopphetet verden. Da vil vi ha klart å legge begrensningene og de katastrofale konsekvensene av kapitalocen bak oss uten å miste vår sunne fornuft på veien.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter