Når hver setning er viktig

Språk er en syntese av menneskets kropp, sjel og ånd. Hvordan kan du delta aktivt i samfunnet når ingen snakker ditt språk?

Da jeg kom til Norge var jeg full av følelser, og jeg tenkte på så mange ting. De ulike følelser som en som flyktning har. Etter at jeg kom til landet gikk jeg igjennom mange prosesser.

De første intervjuene er veldig viktig for en asylsøker som kommer til landet. Hver setning er viktig.

Tolk

Først og fremst trenger man en tolk. Oversettingen mellom oss krever tid: Først en runde med intervjuobjektet og så en runde med intervjueren. Dette blir veldig slitsomt, og bryter konsentrasjonen. Dessuten vet man ikke hvor mye som er viktig for tolken å oversette, om hun vil tolke meninger og følelser.

Etter intervjuet blir asylsøkeren transportert til et asylmottak, der man må ta ansvar for seg selv, mat og alt det dagligdags praktiske. Man må være aktiv i samfunnet – uten å ha lært språket!

God og riktig kommunikasjon er viktig for å komme inn i samfunnet, og språket er naturligvis et helt avgjørende redskap for denne dialogen.

Her må jeg påpeke at den engelskopplæringen vi hadde på skolen bare var grammatikk, og ubrukelig i det praktiske livet.

Språket er som pusten

Da jeg reiste fra Kurdistan til nabolandene kunne jeg alltid bruke mitt eget språk. Folk i deler av Irak og Tyrkia snakker kurdisk. Språket er som pusten, man tenker ikke på det. Da jeg begynte å skrive dikt eller en tekst på persisk eller kurdisk, prøvde jeg å bruke vakre ord i teksten.

Da jeg leste bøker fra Europa, var de alltid på mitt eget språk. Språket var for meg en kunst som jeg kunne leke med og forme som jeg ville. Jeg bygget setningene ut fra min følelse og skapte noe.

Ordene var som strålende briljanter, pene, med spesielle egenskaper som jeg kunne bearbeide som en billedhugger. Jeg brukte uttrykk og ironi som en pause og jeg nøt min skriving.

Kollisjon

Men reisen til Norge var ikke en turistreise. Jeg valgte det ikke, og jeg var ikke klar for det. Det var en stor risiko for meg å reise til utlandet, og det var spesielle årsaker til at jeg gjorde det. En som må søke asyl i et annet land har ingen vei tilbake til sitt hjemland. Det gjør meg svært ukomfortabel.

Som alle som kommer fra Midtøsten til Europa opplevde jeg en kulturkollisjon. Også når det gjelder språket. Vi skriver fra høyre mot venstre. Det er mange nye og forskjellige ting som oppleves. Dette må fordøyes.

Situasjonen i Iran var veldig spesiell. Vi var bare avhengig av vårt eget morsmål. Det var liten kontakt med Vesten etter revolusjonen. De første 15 årene var det vanskelig å reise til Europa. Og hvis man kommer hit og ikke har noen familie å snakke med, blir det veldig tungt. Man blir stresset og ensom. Jeg var ikke noe unntak.

Ny by

I de første ukene måtte jeg skaffe månedskort for å reise til byen, og handle noe som jeg trengte.

Stilt overfor språkproblemene ble jeg anbefalt å lære engelsk til bruk i det daglige, også fordi man bare kan bruke norsk i dette ene landet.Men jeg ville lære norsk for å komme i kontakt med folk, for å kunne utføre daglige gjøremål på egenhånd og klare meg selv.

I byen var det mange nye lukter. Det var kjempespennende. Nye folk, husene, gatene, lydene, støyen, alle tingene ga nye inntrykk. Først følte jeg ingen problemer og det var kjempespennende.

Med godt humør gikk jeg til busstasjonen for å kjøpe månedskort. Da jeg skulle uttale de første norske ordene rødmet jeg fra øre til øre. Jeg ble kjempevarm og følte at blodet strømmet til ansiktet mitt. Jeg klarte ikke å bevege tungen. Jeg var redd for å bruke feil ord. Damen som satt der så på meg og hun forsto, og spurte på engelsk og jeg kunne svare.

Da jeg fikk kortet og skulle gå ut, så jeg mange som sto i kø bak meg. De så utålmodige ut. Så gikk jeg til en matbutikk. Å handle varer var heller ikke lett.

Tolk gir avstand

Neste dag hadde jeg et møte med min lege, med tolk. Jeg følte meg trygg med en tolk over telefon. Men tolken bruker mer tid enn oss. Jeg ble mer opptatt av tolken enn av legen. Til slutt følte jeg at det var tolken som var legen. Det skapte en avstand til legen min som gjorde meg sliten.

Noen dager senere begynte det å komme post fra UDI. Brevene handlet om min situasjon, intervjuer, min saksbehandlers mening og en introduksjonsperm om det å være flyktning. Det var stressende fordi jeg ikke forsto hva som sto i brevene. For å forstå hva brevene handlet om måtte jeg bruke ordbok.

Les også

- Dårlig språk er en fare for demokratiet

Det var kjempevanskelig, nesten umulig å oversette brevene på denne måten, fordi det var henvist til mange lovparagrafer, og et vanskelig formelt språk. Samtidig ville jeg ikke be andre om hjelp og la dem lese mine private brev. Jeg var hele tiden urolig på grunn av disse brevene.

Forfattermøte

I denne perioden ble jeg også invitert av en venn til Norsk PENs møte for å bli kjent med norske forfattere og norsk litteratur. Selv store norske forfattere, som Ibsen, blir nesten aldri oversatt til persisk. Men jeg hadde lest noen få utsnitt fra «Et dukkehjem».

Mine første møter med medlemmer i Norsk PEN var veldig spennende for meg, og vi var nysgjerrige på hverandres oppfatninger om litteratur og kultur. En av mine nye venner ble med meg for å oversette. Han er også forfatter. Han oversatte det jeg sa til de norske, og for hvert møte ville jeg snakke mer og mer. Jeg visste ikke hvor slitsom det var for ham.

Noen uker senere ble jeg via noen iranske forfatter invitert til et årsmøte i forfatterforeningen hvor de ville presentere meg. Min venn oversatte til meg det de norske forfatterne sa. Jeg var veldig ivrig på å forstå hva de sa, og derfor presset jeg vennen min til å oversette fort for å følge med i diskusjonene.

Plutselig merket jeg at han ble veldig sliten. Da jeg så det trøtte ansiktet hans, trakk jeg meg tilbake og tenkte: «Han har rett til ikke å orke mer». Jeg ble redd for å ha fornærmet min venn. Derfor gikk jeg og satt meg alene.

Skuffelsen

Jeg kunne høre lyden av alle gjestene som spiste og drakk og hygget seg og snakket sammen. Det var som å miste alle farger og sitte igjen med kun hvitt og svart. Slik virketmin mangel på mulighet for å kommunisere om annet enn helt enkle ting. Plutselig befant jeg meg i en verden uten bevegelse.

Jeg følte at jeg ikke kunne snakke om vakre ting eller om ting som opptok meg. Skuffelse angrep mine tanker. Jeg hørte bare mumling og så på gjestene som om de var i en stumfilm. Etter hvert ble følelsen av avstand større og større.

Den kvelden, da jeg kom tilbake til rommet mitt, følte jeg at kroppen min ble veldig tung, kanskje av alle de følelser som et menneske kan oppleve på én gang.

Tomt liv

Selv om jeg har alle rettigheter i dette landet og nyter respekt i gruppen, følte jeg meg som en som alltid er avhengig av andre mennesker. «Uten språk blir livet tomt.» Det var første gang jeg oppdaget dette.

Det gikk mange dager uten at jeg turte å bruke de få ordene jeg hadde lært. Men etter hvert ble jeg kjent med en dame på en fødselsdagsfest, som jeg snakket litt engelsk sammen med. Hun foreslo at vi skulle treffes på biblioteket.

Jeg var nervøs for å treffe henne fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle snakke med henne uten tolk. Jeg tenkte at det ville bli det første og siste møtet mellom oss, fordi vil ville bli slitne av å forsøke å forstå hverandre. Ved det første møtet vet jeg ikke hvordan vi begynte å snakke, men jeg husker godt at jeg nesten ikke snakket – min selvtillitsank, og jeg mistet motet.

Plutselig ba hun meg om å lære henne noen ord på mitt eget morsmål. Hun gjentok ordene jeg sa til henne, og det liknet ikke på mitt språk, men det ble veldig morsomt og jeg begynte å le høyt. Da ble hun helt stille og stirret på meg, og hun gjentok de få norske ordene som jeg hadde sagt, med utenlandsk aksent. Etterpå lo vi av hverandre, og den tiden vi var sammen koste vi oss med språket.

Motivasjon

Nå følte jeg meg mye bedre, og jeg skjønte at selv om hun ikke forsto alt jeg sa, var hun tålmodig og snakket veldig sakte til meg. Hun motiverte meg mer, og mine øyne ble åpnet for det gode i det norske samfunnet.Jeg kunne oppleve samfunnet i virkeligheten, ansikt til ansikt med et annet menneske, ikke bare slik jeg leste om den eller så den på TV.

Da begynte jeg på norskundervisning. Det var gøy å lære et nytt språk. Men én del var vanskelig for meg: Da læreren ba oss skrive om et tema med enkle setninger, og med bruk av de nye ordene som vi hadde lært. Det var vanskelig for meg som voksen person å fortelle om noe kun med enkle ord.

Når man begynner å skrive er det mange tunge ord på eget morsmål som dukker opp, angriper tankegangen og gjør det vanskelig å formulere kompliserte tanker med enkle ord. Slik mister man muligheten til å uttrykke seg fullstendig på et nytt språk.

Ibsen

Nå er jeg glad for å snakke mer og jeg kan snakke norsk med folk fra andre nasjonaliteter. Det er gode planer om og opplæring i språket i Norge. Nå har jeg begynte å lese Ibsens originale tekster på norsk, og mange andre gode tekster.

Språket lyser opp veien og åpner et nytt vindu mot verden. Språk er en syntese av menneskets kropp, sjel og ånd.