Kronikk

«Slitsomt» «Ubehagelig» «Plagsomt» Slik beskriver Utøya-overlevende møtet med mediene etter 22. juli.

  • Kristin Alve Glad
  • Siri Thoresen
  • Grete Dyb

Klokken 17.21 den 22. juli 2011 startet et massedrap på AUFs sommerleir på Utøya i Hole kommune. 564 personer var på øya. 69 personer ble drept, 33 ungdommer skadet. Et stort antall personer ble påført psykiske lidelser. Paal Audestad

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har spurt de som var på Utøya 22. juli 2011 om sine erfaringer med pressen. Dette er det vi fant.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I januar slapp NRK de to første episodene i dramaserien 22. juli. Serien utspiller seg i tiden før 22. juli 2011 og frem til rettssaken i 2012. Den første episoden ble sett av nesten en halv million mennesker på TV og de seks episodene skapte mye debatt.

22. juli har et kritisk blikk på nesten alle aktørene som fremstilles, med ett viktig unntak: Journalistene. Hvorfor slipper de unna kritikk? spurte lederen i St. Hanshaugen Arbeiderparti, Vegard Grøslie Wennesland, i et innlegg i Aftenposten 24. februar. Han var nestleder i Oslo AUF den 22. juli 2011.

I innlegget påpeker Wennesland at ettersom journalistene gjorde så mye bra, hadde de tålt et mer kritisk blikk i serien. Han mener det er viktig at vi får innblikk i feilene som ble gjort.

Vi mener at Wennesland har et viktig poeng. Det kan ha stor betydning for katastroferammede hvordan de møtes av pressen.

«Alle» ble oppsøkt

Fra Utøya-studien vet vi også noe om hvordan mange av dem som overlevde angrepet, har opplevd medieoppmerksomheten.

Utøya-studien er en omfattende studie om terrorangrepet på Utøya ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), der til sammen 355 av dem som var på øya under angrepet, har deltatt. Her har de direkte berørte blant annet blitt spurt om sine erfaringer med pressen og blitt bedt om å gi en positiv eller negativ beskrivelse.

Kristin Alve Glad, Siri Thoresen, og Grete Dyb Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress

Nesten alle som var på Utøya 22. juli 2011, ble oppsøkt av mediene (94 prosent), inkludert de yngste deltagerne (under 16 år). De aller fleste ble også intervjuet i mediene (88 prosent).

Mange opplevde kontakten med mediene som positiv, men en del syntes at det var en belastning. Noen angret på at de hadde deltatt. En viktig lærdom for fremtidig oppfølgning av utsatte etter en katastrofe kan derfor være å forberede dem på pågangen fra pressen og gi informasjon om rettigheter og muligheter til å skjerme seg.

Eksempler på grove brudd i tilnærmingen

Et gjennomgående tema i de berørtes beskrivelse av journalistenes tilnærming var mangel på respekt og omsorg. De sa at journalistene hverken hadde vist dem respekt eller tatt hensyn, men tvert imot vært invaderende. En ungdom beskriver det slik:

«Jeg følte at like etter 22. juli, så var media veldig pågående. Det var stor interesse. Og det virket noen ganger som om enkelte prinsipper ble satt litt til side for å komme i kontakt med dem som var berørt av hendelsen.»

Enkelte hadde, som Wennesland, blitt kontaktet av journalister mens skytingen pågikk. Andre beskrev et stort trykk fra mediene utenfor samlinger for de berørte like etter hendelsen.

Alexandra Gjerpen spiller Aftenposten-journalist i NRK-serien om 22. juli. NRK

Noen sa eksplisitt at de hadde følt seg presset eller lurt til å snakke om terrorangrepet. Andre hadde blitt kontaktet direkte, selv om de ikke var myndige. For eksempel var det en som sa:

«Jeg hadde personlig et dårlig forhold til media etter Utøya. Jeg ble konstant nedringt på min private telefon, selv om jeg var under 18 år

En annen beskrev det slik:

«Jeg har møtt noen journalister som har presset på og brutt lover og presseregler i prosessen. For eksempel å ringe midt i skoletiden (mens jeg var 16 år)

Les også

Meldingene fra Utøya

Ifølge våre deltageres beskrivelser begikk altså journalister grove brudd på flere etiske retningslinjer i sitt forsøk på å etablere kontakt med de berørte:

  • De tok kontakt med mennesker i livsfare.
  • De tok ikke et nei for et nei.
  • De tok direkte kontakt med berørte under 18 år.
  • De prøvde å lure eller presse berørte til å la seg intervjue.

Noen av de berørte sa også at journalistenes tilnærming hadde vært personlig belastende, for eksempel at det hadde vært «slitsomt», «ubehagelig» eller «plagsomt».

Respekt og omsorg i intervjusituasjonen

Når journalistene først hadde etablert kontakt derimot, var de stort sett både omsorgsfulle og ivaretagende. Deltagerne sa at de hadde blitt møtt med respekt og omsorg og på sine egne premisser. For eksempel var det en ungdom som sa:

«En journalist gjorde et veldig fint intervju med meg en liten stund etterpå. Han var en utrolig sympatisk journalist det var lett å få tillit til.»

En annen beskrev det slik:

«Jeg har vært i mange intervjuer. Jeg har alltid blitt behandlet med respekt og forståelse og alltid blitt tatt på alvor.»

Delte opplevelser med fremstillingen

Deltagernes opplevelser med medienes fremstilling av historien deres var mer blandet.

De som fortalte om positive opplevelser med mediedekningen, sa at vinklingen av saken deres hadde vært god og at de hadde fått muligheten til å lese gjennom artikkelen før den ble publisert. For eksempel var det en som sa:

«Media har vært veldig nøye med å forsikre seg om at jeg godkjenner alt det som blir trykket.»

Sannsynligvis ga dette dem en følelse av kontroll, samt en opplevelse av at journalistene respekterte dem og historien deres.

14 ungdommer ble drept ved det lille pumpehuset nord på Utøya. Paal Audestad

De som beskrev negative erfaringer med mediedekningen, sa derimot blant annet at de opplevde vinklingen av saken som overdrevent negativ og dramatisk, og at deres historie eller bilde hadde blitt publisert uten samtykke. For eksempel var det en som sa:

«Jeg ba media om å ikke trykke et bilde der man kunne se ansiktet mitt. Dette ble ikke respektert og det føltes som en krenkelse.»

Journalister og utsatte: Felles interesser?

Etter terrorangrep og andre katastrofer har medier en viktig rolle i raskt og presist å informere omverdenen om hendelsen. Samtidig har mediene etiske retningslinjer som bør holdes særlig høyt når man møter mennesker i sårbare livssituasjoner.

Vi vet at journalistene selv har satt dette temaet på dagsordenen. Det foregår også forskning i Norge på hvor belastende det kan være for journalistene selv dersom de trår over sine etiske grenser. Her tror vi journalister og katastrofeutsatte har felles interesser.

Hvis den etiske fanen holdes høyt også etter en katastrofe, vil det fremme helse og livskvalitet på begge sider av mikrofonen.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

  1. Les også

    Serieskaperne ville lage en så troverdig fremstilling av 22. juli som mulig. Men hva synes de som selv var nær terroren?

  2. Les også

    Du er hel igjen nå. 22. juli 2011 var du bare et krater. Men tiden stoppet ikke.

  3. Les også

    Vi sa «aldri mer» etter 22. juli. Så kom dette angrepet.

Les mer om

  1. 22. juli
  2. Presseetikk

Relevante artikler

  1. NORGE

    Fysiske smerter etter terror kan gi langvarige psykiske plager, ifølge Utøya-studie

  2. VERDEN

    Flere og farligere høyreekstreme i Tyskland. Kampen mot vold og «hatets superspredere» trappes opp.

  3. KRONIKK

    Koronaen endrer språket vårt. Hvilke endringer vil stå igjen når krisen er over?

  4. KRONIKK

    Mannen bak Y-blokkens Picasso-kunst var blant Norges mest allsidige kunstnere

  5. KRONIKK

    Kronikk: Derfor er dagens høyreekstreme terror farligere enn på lenge

  6. KRONIKK

    Er det utestedets feil om gjester ikke overholder smittevernreglene?