Kronikk

Forskningsstengte universiteter er ikke et fornuftig koronatiltak | Ti forskere

Samfunnet har lidd milliardtap fordi forskningen ble stengt ned. Det vil først merkes om flere år.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Forskningen ved universitetene er ikke karakterisert ved store ansamlinger av folk – snarere det motsatte, skriver innleggsforfatterne. Jon Olav Nesvold, NTB scanpix

Torsdag 12. mars kom meldingen om at store deler av Norge måtte stenge. De negative konsekvensene har vært mange. Nøyaktig hvor negative, og i hvor lang tid de vil redusere universitetenes særegne evne til å bidra til drift og utvikling av vårt felles samfunn, gjenstår å se. Det er imidlertid viktig å være klar over at mye forskning er en kontinuerlig prosess, som ikke kan slås av og på uten store negative konsekvenser. For å være bedre forberedt neste gang er det viktig se på hva som skjedde da universitetene ble stengt ned.

Et spørsmål om tolkning

For lederne ved våre universiteter må det ha vært et tolkningsproblem om all aktivitet ved universitetene skulle stenges. Helsedirektoratet krevde blant annet følgende: «Stenging av barnehager, barneskoler, ungdomsskoler, videregående skoler, universiteter og høyskoler og andre utdanningsinstitusjoner.» Men dette var uklart: Var det bare den studierettede delen som skulle stenges, eller gjaldt vedtaket også den forskningsmessige delen?

Koronaviruset smitter lett mellom mennesker, og det var grunnlaget for å stenge virksomheter der mange personer var tett samlet – som for eksempel studentundervisning på campus. Forskningen ved universitetene er imidlertid ikke karakterisert ved store ansamlinger av folk – snarere det motsatte, med forskere som ofte jobber nokså isolert på kontorer og laboratorier eller i felt – med smittevernrutiner etablert lenge før koronaepidemien kom inn over oss.

Universitetenes ledelse kunne derfor ha tolket Helsedirektoratets vedtak – uten å bli kritisert for illojalitet – som et pålegg om å stenge universitetene for studentene, men ikke for forskningen og de ansatte. En slik tolkning støttes av det forhold at forskningsinstituttene ikke ble nevnt i Helsedirektoratets vedtak. Mens universitetsledelsen enkelte steder oppfattet vedtaket som en marsjordre der også all forskning skulle avsluttes, har det vært ulik praksis ved andre institusjoner.

Les også

Ny rapport: Høyt utdannede vil rammes hardere av automatisering enn vi har trodd

Sikkert arbeidsmiljø

Vi mener at universitetene har ivaretatt studentene så godt de kunne – selv om mange studenter har slitt mens universitetene var stengt. Vi er langt mer usikre på hvordan de har håndtert forskningsvirksomheten. Den raske nedstengningen har fått store negative konsekvenser – ikke minst for unge forskere tidlig i sin karriere og for utenlandske forskere uten store sosiale nettverk utenom universitetene. Men den har også hatt store samfunnskonsekvenser.

Bare for Universitet i Bergen er det beregnet at nedstengningen av forskningsvirksomheten denne våren alene vil koste universitetet 300 millioner kroner, og da er ikke kostnader for resten av samfunnet tatt med. Legg til de andre universitetene og vi ser at samfunnet har lidd milliardtap fordi forskningen ble stengt ned. Man kan spørre om universitetslederne skjønte dette i mars, men nå vet de det.

Viktig forskning gikk tapt

Walhovd og Lau ved Universitetet i Oslo (UiO) beskrev nylig i Khrono hvordan uker av innsats fra deltagerne, årsverk investert av forskerne og store summer forskningsmidler investert i utstyr og funksjonsmålinger gikk tapt da laboratoriet ved Psykologisk institutt måtte stenges på under to timers varsel.

Deltagere gjennomførte hjerneavbildninger og tester før og etter to måneders trening i et virtuelt miljø i laben. Studien ville gitt unik kunnskap om hvordan man kan påvirke hjernen positivt i ulike aldre, og hvordan arv og miljø virker inn, men ble altså ødelagt. Også ved Institutt for biovitenskap ved UiO ble pågående forsøksserier stoppet. Man mistet muligheten til å måle treningseffekter hos dyr, mange dyr måtte avlives, og cellekulturer gikk i søppelet. Feltarbeid knyttet til blant annet innsamling av data som inngår i lange, verdifulle tidsserier, ble også stoppet.

Viktigere for samfunnet enn restauranter og barer

Et kjennetegn for mange typer forskning er at undersøkelser bygges opp og gjennomføres over tid, krever spesialisert utstyr og drives i tett samarbeid mellom erfarne og yngre forskere – ofte med deltagelse av stipendiater i tidsbegrensede stillinger. Når universiteter stenges ned fysisk, stenger de både for sluttføring av eksisterende prosjekter og veiledning og utdanning av nye forskere.

Selv om universitetene åpnet dørene igjen etter noen måneder, er det ikke slik at man bare kan begynne der man slapp. Ofte må man begynne helt på nytt – og dermed er man satt tilbake mange måneder og – fra tid til annen – år. Nedstengningen av universitetene var ett av flere smitteverntiltak. Det som deretter har skjedd – med støtteordninger og gradvis gjenåpning av samfunnet – har vært basert på både privatøkonomiske og samfunnsøkonomiske betraktninger.

Næringer og sektorer som rammes økonomisk og umiddelbart, har åpenbar motivasjon til å legge press på politikere, og myndighetene har da også vært rause med støtteordningene. Men universitetene og forskningsmiljøene har et annet tidsperspektiv, hvor skadevirkningene en nedstengning kan ha for samfunnet, ofte vil merkes først etter flere år. Derfor bør terskelen for en ny nedstengning være svært høy, når den reelle smittefaren er liten. På lang sikt er det viktigere for samfunnet å ivareta utviklingen av kunnskap og forskere enn at barer og restauranter får åpne.

La oss holde forskningen i gang!

La oss gjøre det mulig å holde forskningen i Norge i gang ved neste epidemiutbrudd! Det er grunn til å frykte en ny smitteoppblomstring til høsten. Det er ikke noen målsetning å identifisere hvilke universiteter og høgskoler som har håndtert nedstengningen best. Det som nå er viktig, er at vi alle, det være seg Helsedirektoratet, Kunnskapsdepartementet og universitetenes ledere, tar lærdom av hva som ble gjort etter 12. mars. Spesielt vil vi påpeke følgende:

  • Å stoppe forskningsaktiviteten ved universitetene har meget store negative samfunnsøkonomiske konsekvenser.
  • Å stenge forskningsaktiviteten har store individuelle kostnader, blant annet ved at unge forskere får en «karriereknekk».
  • De negative konsekvensene av å avbryte observasjonsserier eller aktive eksperimenter vil ikke kunne la seg fullt ut kartlegge før noe tid har passert.
  • Mulighetene for at politikere og myndigheter kan dra veksler på en åpen og aktiv forskning, vil være begrenset om universitetene og andre forskningsinstitusjoner automatisk blir stengt ned.

Det vil være nyttig å høre universitetsrektorenes og kunnskapsministerens syn på om vi neste gang vil få en mer nyansert nedstengning av universitetene. Det kan umulig være slik at forskningsstopp er et fornuftig koronatiltak.

Innlegget er skrevet av: Nils Chr. Stenseth (UiO), Hans Petter Graver (UiO), Kristine Beate Walhovd (UiO), Bjørn Lau (UiO), Bård Harstad (UiO), Dag Lorents Aksnes (UiB), Jarl Giske (UiB), Anders Goksøyr (UiB), Bernt-Erik Sæther (NTNU) og Nigel Yoccoz (UiT)

Les også

Sendte sommerskole-påminnelse til tusenvis av foreldre. Problemet? Alt er korona-avlyst.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Koronaviruset
  3. Forskning og vitenskap
  4. Akademia

Koronaviruset

  1. VERDEN

    Her er tallene som viser hvorfor tre nye land kan bli røde denne uken

  2. ØKONOMI

    MS Spitsbergen går til fastlandet

  3. NORGE

    Hurtigruten-utbruddet: Svekket tillit, rutinesvikt og ressurskrevende utbrudd

  4. NORGE

    Koronasmittet rogalending tok fly fra Tromsø, via Gardermoen, til Sola

  5. NORGE

    Livestudiohenvisning virus (MANDAG 3aug–Strammer inn cruisetrafikken)

  6. VERDEN

    WHO: Ikke sikkert det blir en endelig løsning på koronapandemien