Kronikk

Italia-Norge tur-retur

  • Jan-Paul Brekke
    forsker ved Institutt for samfunnsforskning
  • Grete Brochmann

Asylsøkere på et flyktningemottak i Bari i Italia. PER KRISTIAN AALE

De som kommer til Norge via Italia og som allerede har fått beskyttelse, bør ikke få særbehandling.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Motsetningene i EUs asylpolitikk forsterkes gjennom eurokrisen. Norske medier har nylig rapportert om et økende antall asylsøkere i Norge som allerede har fått oppholdstillatelse i Italia. Etter EU-reglene (den såkalte Dublin-avtalen) skal en asylsøknad behandles i det første medlemslandet flyktningen kommer til. Norge har derfor rett til å sende slike søkere tilbake til førstelandet. Levekårene for flyktninger i Italia er forverret. Bør Norge likevel gi oppholdstillatelse til dem som har fått beskyttelse i Italia?

Hellas og Italia er i dag de to viktigste inngangsportene til EU, først og fremst for folk som ikke har muligheter til å fly direkte til nordeuropeiske byer. Asylprosedyrene i Hellas har vært så mangelfulle at Norge for tiden har stoppet all retur gjennom Dublin-avtalen.

Jan Paul Brekke Privat

Grete Brochmann

Personer som kommer til Norge via Hellas har derfor muligheter til å få behandlet sin søknad i Norge. De som kommer via Italia derimot, sendes tilbake. Argumentet fra norske myndigheter er at den italienske asylprosessen er forsvarlig, og flyktningene følgelig har fått det de har krav på innen EU – nemlig beskyttelse mot retur til hjemlandet.

Europeisk asylsystem

Det felles europeiske asylsystemet skulle sikre ryddige behandlingsforhold – og se til at ett land entydig har ansvar for søknadsbehandlingen. Store forskjeller mellom medlemslandene i levestandard, arbeidsmarkedsforhold og ikke minst tildeling av goder har gjort at flyktningene gjør alt de kan for å komme seg videre fra førstelandet til bedre mottagerforhold lenger nord. Et europeisk fingeravtrykk-system gjør det vanskelig å unnslippe retur fra Nord-Europa, men fristelsen til å prøve opprettholdes ved at noen lykkes.

Motivasjonen for å prøve er blitt vesentlig sterkere etter finanskrisens tøffe utslag i Sør-Europa. Tidligere ble de fleste absorbert i det italienske arbeidsmarkedet, og klarte å skaffe seg et levebrød. I dag, med omfattende arbeidsløshet, er situasjonen vesentlig forverret.

Feltarbeid i Italia

Vi har nettopp avsluttet et feltarbeid i Italia der vi intervjuet myndigheter, hjelpeorganisasjoner, UNHCR, asylsøkere og flyktninger. Vi var interessert i levekår, oppholdsbetingelser og vurderinger av systemet, men også personlige betraktninger, blant annet knyttet til ny prøving av sak i for eksempel Norge.

Vi traff asylsøkere i store mottak med lav standard, men også anerkjente flyktninger som levde i plankebyer, langs nedlagte togskinner og på gaten. Vi kan med andre ord bekrefte at mottaksforholdene ikke er gode for en stor del av flyktningene.

Selve behandlingen av søknadene derimot, blir vurdert som forsvarlig av alle parter, flyktningene inkludert. Flyktninger får beskyttelse, og knapt noen (selv ikke de som får avslag) blir returnert til hjemlandet. Søknadene blir vurdert av kommisjoner med representasjon av FNs høykommissær for flyktninger.

Overlatt til seg selv

Mottakssystemet i Italia fungerer ikke slik myndighetene hadde tenkt. I teorien skal søkere bare være i mottak i 40 dager for så å få et halvt år med integreringshjelp. Deretter skal de kunne finne arbeid selv. I virkeligheten blir folk sittende vesentlig lenger i mottak, og det halve året med integreringshjelp er det bare et fåtall som får tilgang til. De som ikke får tilbud, eller de som har uttømt tilbudet i mottak, blir overlatt til seg selv, det vil si til et liv fra hånd til munn med suppekjøkken og elendige boforhold. Og ordnet arbeid kan de se langt etter i dagens vanskelige situasjon.

Migrantene vi intervjuet hadde bakgrunn fra Øst-Afrika. De fleste var godt orientert om asylpolitikken i ulike europeiske land. Allerede før de kom i land i Italia sto Norge, Sverige eller Storbritannia øverst på ønskelisten over destinasjoner.

Dublin-avtalen var også kjent, og dermed risikoen ved å avgi fingeravtrykk. Veldig mange hadde venner og familiemedlemmer som av ulike grunner har lyktes i å få opphold i et attraktivt mottagerland. Disse bidro til å opprettholde forestillingen om at det er mulig å få bli der hvis man hadde flaks eller standhaftighet.

"Der får man alt", som en sa, og mente husly, lommepenger, mat, utdanning og hjelp til å finne arbeid. Flere vi møtte hadde vært i Norge flere ganger, og et forbløffende antall i ett av mottakene snakket faktisk norsk.

Fra Italia til Norge

Asylsøkerne som kommer til Norge fra Italia viser en svakhet ved Dublin-systemet. EU har nå kommet langt i å lage felles regler når det gjelder asylsøkere, men tildeling av goder og integrasjonstiltak bestemmes fortsatt nasjonalt. Din fremtid avhenger av hvor du først må avgi fingeravtrykk. Hvis det er i Italia, har du uflaks. Især hvis arbeidsmarkedet er som det er i dag.

Hva kan gjøres? En standardheving til norsk nivå i Italia er urealistisk, selv med massive overføringer fra andre land. Italienske myndigheter kan ikke gi flyktningene bedre vilkår enn italienerne har selv i dagens kriseøkonomi.

Et toårig, lønnet velferds— og opplæringstilbud, som den norske introduksjonsordningen, vil ikke være i harmoni med de minimale støtteordningene som italienere uten arbeid må leve med. Prinsippet om at flyktninger skal likebehandles med den nasjonale befolkningen fører til store forskjeller i levekår mellom de som havner i Italia og i Norge.

EU er nødt til å pålegge medlemsstatene en minstestandard for integrasjonshjelp i tiden som kommer For godt system

Og ingen (sør)europeiske land ønsker å lage et for godt system for mottak og integrering av asylsøkere. Man ønsker ikke å fremstå som en magnet for nye ankomster. Italia har en geografisk beliggenhet som gjør at myndighetene i praksis ikke ønsker for store endringer.

Hvis norske myndigheter åpner for at asylsøkere som har vært i Italia skal få bli i Norge, vil det opplagt føre til at stadig flere tar turen nordover. Det som rettferdiggjør den omfattende integrasjonshjelpen Norge yter til flyktninger, er at de har behov for beskyttelse. Dette skiller dem fra andre migranter, som må klare seg selv.

De som kommer til Norge via Italia og som allerede har fått beskyttelse, bør derfor ikke få denne særbehandlingen, med mindre det er særlig grunner som taler for det. Samtidig er EU nødt til å pålegge medlemsstatene en minstestandard for integrasjonshjelp i tiden som kommer.

  1. Les også

    - For byråkratisk

  2. Les også

    Ali (16) ble nektet å spille fotball fordi han er flyktning

  3. Les også

    Over 70 millioner flyktninger på verdensbasis

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. POLITIKK

    Norge har bedt Hellas ta tilbake 917 flyktninger

  2. DEBATT

    EU foreslår. Lik praksis i alle land. Fordeling av byrdene. Beskyttelse bare så lenge det trengs

  3. KOMMENTAR

    Det fungerer å sende signaler i asylpolitikken | Andreas Slettholm

  4. DEBATT

    Norge viser dobbeltmoral i flyktningspørsmålet | Pål Nesse

  5. DEBATT

    Svekket returpraksis rammer dem som trenger asyl | Fabian Stang

  6. NORGE

    Laveste antall asylsøkere siden 90-tallet