Kronikk: Forbrytelsen i Srebrenica - et folkemord verdenssamfunnet ikke stanset

Massedrapet hadde et omfang og var utført på en måte som Europa ikke hadde opplevd siden andre verdenskrig, skriver Knut Vollebæk.

1. juli samles tusenvis av mennesker i Srebrenica, øst i Bosnia, for å markere 20-årsdagen for massedrapene som fant sted her i juli 1995.

Oppgjøret etter Srebrenica pågår fortsatt. Fortsatt identifiseres og begraves ofre.

Dette arbeidet betyr mye for ofrenes pårørende, men er like viktig for fremtiden for Bosnia-Hercegovina. Derfor er det viktig at minnemarkeringen blir noe mer enn bare en beklagelse over fortidens synder. Derfor er det avgjørende at dagen ikke forbigås i stillhet.

Maskingeværene gikk varme

Til tross for omfanget og brutaliteten i julidagene for 20 år siden, trodde drapsmennene at de ville slippe unna rettsforfølgelse og straff. Dette går tydelig frem av vitneutsagn avgitt under rettssaker som er blitt ført for Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for eks— Jugoslavia (ICTY) i Haag og saker som er behandlet av høyesterett i Bosnia-Hercegovina.

Vitner beskriver massedrap utført på skift. De forteller om drapsmenn som innimellom massakrene tok seg en røykepause før de fortsatte eller måtte ta pauser fordi maskingeværene gikk varme av nedslaktingen. De forteller om drapsmenn som lar seg filme.

Trodde bevisene ville forsvinne

Da verdenssamfunnet reagerte på forbrytelsene, vendte gjerningsmennene høsten 1995 tilbake med gravemaskiner for å ødelegge bevismaterialet. Lik ble fjernet fra massegraver og lagt i nye massegraver. Det virket som om de trodde bevisene ville forsvinne på denne måten.

De oppførte seg som om lov og orden var satt til side. De trodde de kunne drepe uten konsekvenser for dem selv.

Ofrenes menneskeverd og rettigheter eksisterte ikke for dem.

Prosessen med å få innført lov og orden i Bosnia— Hercegovina og å håndheve lovene, har vært langsom og ufullstendig gjennom snart to tiår. Høyesterett i landet har dømt 50 personer for forbrytelser mot menneskeheten begått i og rundt Srebrenica i juli 1995.

Ved ICTY er 20 personer dømt. Slobodan Milosevic, Ratko Mladic og Radovan Karadzic er alle blitt fremstilt for ICTY og anklaget blant annet for forbrytelser begått i Srebrenica. Milosevic er død. Rettssakene mot Mladic og Karadzic pågår fortsatt 20 år etter.

Fellestrekk hos gjerningsmenn å utslette identiteten til ofrene

Gjennom straffeprosessene har domstolene pekt på at det er visse fellestrekk hos gjerningsmenn som utfører folkemord. De begynner ofte med å behandle ofrene som om de ikke er mennesker for deretter å forsøke å utslette deres identitet fullstendig.

I Srebrenica ser vi at forbryterne gjorde en enorm innsats for å flytte lik fra de opprinnelige massegravene til nye massegraver for slik å hindre at ofrene skulle bli identifisert.

President Bill Clinton tok i 1996 initiativ til å etablere Den internasjonale kommisjonen for savnede personer (ICMP) for å bistå regjeringene i eks-Jugoslavia med å identifisere de 40 000 personene som er meldt savnet som følge av konflikten. I de årene ICMP har eksistert, har kommisjonen gjort en stor innsats nettopp for å forhindre at ofrenes identitet skulle viskes ut for godt.

Som et resultat av denne innsatsen er mer enn 70 prosent av de savnede personene fra konflikten i eks- Jugoslavia identifisert. I Bosnia-Hercegovina er 23.000 av 31.000 savnede personer lokalisert og identifisert. 6930 av de 8000 som ble meldt savnet etter massakren i Srebrenica er identifisert.

Betydningen av identifisering: Bevis, og en grav å gå til

Identifiseringen av de savnede gir dem ikke livet tilbake. Men det hindrer at deres identitet utslettes av deres drapsmenn. Det gir de etterlatte trøst, mulighet til en verdig begravelse og en grav å gå til.

Det gir pårørende til disse menneskene som har vært utsatt for en slik ondskap og grusomhet, anledning til å gi uttrykk for sin kjærlighet og respekt og en mulighet til å vise dem en siste ære. Samtidig gir identifiseringen bevismateriale mot forbryterne og gjør at rettferdigheten kan skje fyldest.

I solidaritet med de sørgende er jeg i dag i Srebrenica. Jeg skal delta i begravelsen av 150 nylig identifiserte lik. Jeg skal sørge med familiene til dem som enda er savnet og som ikke har en grav å gå til.

Vi har alle et ansvar for ikke å glemme Srebrenica

Vi har alle et ansvar for ikke å glemme Srebrenica og for å prøve å forstå hva som skjedde i Bosnia-Hercegovina i juli 1995, og ikke minst hvorfor det skjedde.

Lov og orden ble satt til side. Folk tok seg til rette. Menneskeverdet var visket ut.

Også i dag står vi overfor lignende utfordringer. Også i dag opplever mennesker å bli drept og lemlestet av væpnede grupper rundt i hele verden. Derfor er det viktig at vi bruker internasjonale og nasjonale lover for å verne om menneskeverdet og straffe overgripere.

Rettssikkerheten i våre samfunn er til syvende og sist det som skiller oss fra disse væpnede gruppene og beskytter oss mot dem.

Få med deg de viktigste og beste debattene - følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter