Essay: Svensk innvandringsdebatt trenger mer ytringsvennlighet

Den svenske offentligheten er brutt sammen. De trenger en bredere meningskorridor, og mindre folkeoppdragelse.

Essayet ble holdt som foredrag på Torgny Segerstedt-seminaret i Gøteborg, 10. oktober 2014.

Jeg så en underlig debatt fra Publicistklubben i Stockholm i fjor. Der var det blant annet Ali Esbati fra Vänstern, Åsa Linderborg fra Aftonbladet, og Janne Joseffson fra Uppdrag Granskning som diskuterte ytringsfrihet.

Bakgrunnen var en annen debatt tidligere på året hvor Publicistklubben hadde invitert en skribent fra det Sverigedemokrat-vennlige nettstedet Avpixlat til å diskutere netthat. Det fikk Publicistklubben mye kritikk for. Nå skulle de derfor diskutere medienes ansvar.

Den venstreradikale drømmen er skadelig

Burde de som anklages for fremmedfiendtlighet og hat slippe til i det hele tatt? Finnes det debatter man aldri skal ta?

Ali Esbati er kjent for sin oppfordring om å «våga vägra ta debatten». Esbati ønsker at mediene skal bruke sin makt til å styre innvandringsdebatten i riktig retning. Når du stiller spørsmål som «hvor mye innvandring tåler Sverige», deltar du på innvandringskritikernes premisser, mener han. De slemmes premisser. Da har du allerede gitt bort seieren. Derfor bør ikke mediene stille slike spørsmål.

Esbati står for den gamle venstreradikale drømmen om at du kan endre verden ved å ta kontroll over premissene. Det er en drøm jeg mener er skadelig.

Men det underlige var at han i mine øyne vant debatten, uten å møte noe særlig motstand. Janne Joseffson gjorde et forsøk. Han snakket om at journalister må dekke den virkeligheten som finnes. De kan ikke trylle bort innvandringsskepsisen.

Forskjellen på en ideolog og en journalist

Esbati er en ideolog. Joseffson er journalist. Han har det der journalistinstinktet. Ekte journalister sitter ikke i redaksjonen og tenker store tanker om ideologi. De vandrer ut i verden for å finne ut hva som skjer .

Gode journalister drives av jakten på det skjulte. De skriver om virkeligheten av samme grunn som eventyrere klatrer i fjell: Fordi den er der! Alt dette virker det som om Josefsson forstår intuitivt. Men under press fra Esbati og Linderborg famlet han. Han klarte ikke å forklare hvorfor dette er verdifullt.Så da vant Esbati debatten, i mine øyne. Dessverre. Sverige er et land med lang tradisjon for ytringsfrihet. Men det var ingen av disse mediepersonene som kunne gi en gjennomtenkt begrunnelse for at det er riktig av journalister å drive journalistikk.

Ytringsfriheten tas for gitt

Jeg vet ikke om det ville gått så mye bedre i en norsk debatt. Både i Norge og Sverige tror jeg ytringsfriheten er litt som en arv fra dine rike besteforeldre.

Du tar den for gitt, forstår ikke hvor pengene kommer fra, og skjønner ikke alvoret når de svinner bort. Så står du der en dag uten penger, og først da forstår du hvorfor besteforeldrene dine arbeidet så hardt.

Jeg tror denne glemselsprosessen har kommet lenger i Sverige enn i mange andre land. På meg virker det som om mye av den offentlige samtalen her har brutt sammen, spesielt det som handler om innvandring, nasjonalfølelse, flerkultur og fremmedfrykt.

Samtalen er sint, bitter, polarisert. Det er en samtale hvor mange kunnskapsrike mennesker ikke føler seg hjemme, og hvor det er viktigere å markere at du har det riktige verdigrunnlaget enn faktisk å vite hva du snakker om.

I Sverige har den offentlige samtalen brutt sammen

Det er ikke lett for meg som nordmann å forstå Sverige. Jeg har sikkert misforstått mye. Men når jeg ser på Sverige ser jeg at i Riksdagen sitter et parti som mener muslimsk innvandring er den største trusselen mot Sverige siden Andre verdenskrig, et parti som gjorde et rekordvalg nå i høst.

Jeg ser fattige, sinte ungdommer med innvandrerbakgrunn sette segregerte bydeler i brann, og blåse nytt liv i jødehatet.

Jeg ser intellektuelle som mimrer om Lenin og snakker varmt om klassehatet. Venstreekstremister overfaller sverigedemokrater, høyreekstremister overfaller antirasister, og begge overfaller hverandre. Antirasister har jaget innvandringskritikere vekk fra de store mediene, og de samler seg i stedet på nettet, hvor mange drømmer om et Sverige uten muslimer.

Dette er ikke en sunn debatt. Dette er en samtale som har brutt sammen.

Svenskenes syn på Norge

Nå skal det sies at mange svensker har et tilsvarende bilde av Norge. De mener at Norge er landet hvor Anders Behring Breiviks parti sitter i regjering, og står klar til å jage vekk alle muslimer og rom.

At Norge er landet som er i ferd med å gå fortapt i høyreekstremismen, akkurat som Danmark før oss. Et fremmedfiendtlig, nasjonalistisk, nærmest fascistisk land.

Forskjellen er at når jeg gir min beskrivelse av Sverige er det mange – ikke alle, men mange – svensker som nikker med hodet. Jo, slik er det. Men selv ikke norske antirasister kjenner seg igjen i det som jevnlig skrives om Norge i svenske medier.

Den norsk-svenske kulturkrigen

I 2013 foregikk det en slags kulturkrig mellom norske og svenske medier. Det kom harde beskyldninger mot norsk politikk fra bl.a. Henrik Arnstad og mye av Aftonbladets kulturredaksjon. Dette er noe av grunnen til at jeg står her i dag.

Jeg ble nysgjerrig på hva som lå bak alt dette. Jeg skrev en bok, Oppdra folket, om forskjellene mellom svensk og norsk innvandringsdebatt. Den kom ut i en svensk oversettelse nå i høst, Fostra folket.

Jeg ønsket å finne ut, hva er årsaken til at en nesten samlet svensk presse beskrev stortingsvalget i Norge i 2013 som en seier for høyreekstremisme og rasisme? Mørket og barbariet senker seg over Norge, het det. Jeg lurer på om noen av de som skrev dette har besøkt Norge det siste året. Der er alt stort sett ved det samme.

Min teori er dette: Norge fungerer som et lerret som mange svensker ser sine egne mareritt på.

Det som sies om Norge handler om Sveriges frykt for seg selv

Det er Sverige som har et islamhatende parti i Riksdagen. Fremskrittspartiet spiller på islamfrykt, men hvis Siv Jensen hadde sagt de tingene Jimmie Åkesson sier om islam, tror jeg Fremskrittspartiet hadde rast på meningsmålingene.

Dette skal ikke være en konkurranse mellom Norge og Sverige om å være «verst». Dessuten går det ikke an å sammenligne. Det finnes ingen svensk Anders Behring Breivik – ennå.

Men jeg tror at mye av det som sies om Norge egentlig handler om Sveriges frykt for seg selv.

Vel så interessant er måten det blir sagt på.

Det er store ord som brukes: Fascisme, rasisme, høyreekstremisme, hat. Ingen nyanser.

Jeg tror svenske skribenter bruker denne tonen om norsk politikk fordi det er slik de er vant til å snakke hjemme i Sverige. Det handler om folkeoppdragelse. Vi er eliten. Vi har det riktige verdigrunnlaget. Vi går foran, og vi vet best. Vi skal styre debatten slik at de gode vinner. Og hvis du er en av de slemme, så får du smake pisken.

Mediepersoner som den oppdragende eliten

Tittelen på boka jeg skrev om dette – Oppdra folket , eller Fostra folket — er hentet fra et kapittel i boken Invandring och mörkläggning av Karl Olov Arnstberg og Gunnar Sandelin. De skriver om nettopp denne tanken, at svenske mediepersoner ser på seg selv som en elite som skal oppdra, fostra, folket til å bli bedre mennesker – langt mer enn medier i andre land.

De vil gjøre Sverige til landet som går først inn i framtiden.

Arnstberg og Sandelin skriver om TV2-sjefen på 1970-tallet, Örjan Wallquist, som påsto at svenskene var intellektuelt primitive, og trengte medier som kunne forme meningene deres. Eller Olof Lagercrantz, den Mao-vennlige sjefsredaktøren i Dagens Nyheter. Han mente at et lite land som Sverige ikke kunne ta seg råd til enkeltpersoner som går rundt og gjør seg sine egne meninger. Derfor var det da også heldig at svenskene var så lette å påvirke, mente han.

Invandring och mörkläggning er en interessant bok, og er også relevant for Norge.

Men boken fikk kun én eneste omtale i rikspressen. Det var i Aftonbladet, som mente at den var rasistisk. Det er den ikke.

Og tross stillheten solgte den i flere tusen eksemplarer. Men fortsatt ingen omtale i rikspressen.

Til slutt kjøpte forfatterne en helsides annonse for boken i Dagens Nyheter. Der listet de opp ulike fakta om innvandring. Da ble det bråk. Noen av påstandene i annonsen var unyanserte, men det var ikke det folk ble sinte av. De ble sinte fordi Dagens Nyheter trykket en annonse for en innvandringskritisk bok.

En av de dystre reaksjonene på Twitter lød: «Auschwitz, Srebrenica, Rwanda. Alt börjar någonstans.» Det var som om Hitler stod like om hjørnet.

Gode og saklige bøker får lite oppmerksomhet i mediene

Det har kommet flere slike bøker i Sverige de siste årene. Et annet eksempel er Merit Wagers bok med beretninger fra Migrationsverket – Inte svart eller vitt utan svart och vitt. Den viser skyggesiden av asylsystemet. Og nylig kom Jan Tullberg med boken Låsningen, om hvordan svensk innvandringsdebatt ble låst fast, og hvordan den kan låses opp igjen.

Dette er gode og saklige bøker – men de får lite seriøs oppmerksomhet i mediene.

Jeg har også selv hatt et møte med svenske medier. Det var da det norske forlaget Trolltekst i fjor sommer ga ut Invandring och mörkläggning som ebok, og samtidig min egen Oppdra folket .

Forlaget tok kontakt med svenske medier og spurte om de ville skrive om dette. Nesten alle takket nei. Greit nok, men så spurte Trolltekst hvorfor ikke. Og under løfte om å få være anonyme forklarte mange at de rett og slett var redde. De sa ting som:

«Man vill inte ta risken.»

«Man vill inte riskera sitt jobb.»

«Det är en oerhörd risk att skriva om detta i Sverige.»

«Debattklimatet här är läskigt.»

«Man har ju sina lån att betala.»

Ja, man har sine lån å betale. Men dere som er her i dag som jobber i svenske medier, er dere klar over stemningen i deres egne redaksjoner? Disse menneskene adlyder kun av frykt.

Unntaket: Avpixlat

Men det var ett medie som var interessert i å høre mer. Det var Sveriges mest forhatte nettsted, Avpixlat. De ville gjerne at jeg skrev en kommentar for dem. Så da gjorde jeg det. Jeg skrev at den svenske innvandringsdebatten virker polarisert og fordummende. At den mangler mellomposisjoner.

Jeg ga også kritikk til Avpixlat. Jeg skrev at de er ensidig negative. Jeg tror ikke på bildet de tegner av Sverige. Jeg liker ikke tonen deres, den totale forakten for etablerte medier. Jeg er dypt uenig i islamsynet deres.

Dette er et miljø som mener at hele religionen islam er livsfarlig, ikke bare islamismen. Mange av dem vil ikke akseptere at islam har kommet for å bli i Skandinavia. De drømmer om en framtid hvor islam ikke er til stede her. Det er skummelt.

Det ligger ikke nødvendigvis en oppfordring til massemord eller deportasjon bak en slik tanke. Men det er i beste fall en irrelevant fantasi, litt som når medlemmer av kultureliten snakker varmt om «klassehatet». I beste fall er det irrelevant. I verste fall er det første skritt på veien mot voldsbruk.

Nå vil kanskje noen si at Avpixlat er så ille at det var galt av meg å skrive for dem. Men jeg skal si dere hva som er ille.

• Det er ille at det er høyere under taket hos Avpixlat enn i etablerte svenske medier.
• Det er ille at de som leter etter saklig innvandringskritikk ikke finner den i etablerte medier, og i stedet ender opp på usaklige nettsteder som Avpixlat.
• Det er ille at et islamhatende nettsted har blitt Sveriges kanskje viktigste opposisjonsmedie.
  Og dette er svenske medier og svensk offentlighet sin feil. Det behøvde ikke være slik. Man kunne latt bekymringene over innvandringspolitikken blitt luftet på en saklig måte i de etablerte mediene. I stedet har bekymringene blitt overlatt til nye nettmedier som avskyr de etablerte mediene.

Endring etter det svenske valget?

Kanskje skjer det noe nå, etter Sverigedemokratenes valgseier.

Stadig flere interessante stemmer våger seg utenfor den trange «åsiktskorridoren», meningskorridoren, i svensk offentlighet. De forsøker å skape en mellomposisjon. Men det er ikke lett å stoppe en ordkrig. Flere medier ønsker heller å trappe opp konflikten. Expressen hacket kommentarsystemet til Avpixlat, for å avsløre og henge ut de som deltok der.

Full krig! Gode mot onde. «Vi mot dom».

Resultatet er at den innvandringsdebatten som foregår i de store mediene for det meste er irrelevant.

Jovisst snakker man om innvandring. Men debatten er et minefelt. Du må være forsiktig hvor du trår.

Du kan for eksempel si at integreringen ikke fungerer bra nok. Det gjorde mange etter Husby-opptøyene. Men du kan ikke si at innvandringstempoet, volumet, bør reduseres. Det gjorde migrasjonsminister Tobias Billström. Da fikk han smekk på fingrene av en samlet svensk offentlighet. Hans egen sjef, statsminister Reinfeldt, sa «vi pratar inte på det sättet».

Integrering blir vanskeligere med økt ivolum

Men volum og integrering hører sammen. Hvis det er vanskelig å integrere flyktninger – og det er det – fordi mange ikke finner jobb og ender opp i segregerte boligområder, så blir det enda vanskeligere når volumet øker. Og det gjør det. 2014 blir det store rekordåret i svensk innvandringshistorie. Det har vært mange slike rekordår i Norge og Sverige de siste årene.

Selv mener jeg at dette volumet er for risikabelt og for kostbart. Jeg er redd for at vi skaper dype etniske og økonomiske kløfter, slik at klasse og hudfarge blir en og samme sak. Kostnadene kan tvinge oss til å bygge ned velferdsstaten. Da må vi sette svake grupper opp mot hverandre. Det blir ikke populært.

Det kommer til å bli mye fint med det nye Sverige og det nye Norge. Men jeg er bekymret for de som ikke finner sin plass i denne visjonen. Jeg tror det kan bli mange av dem.

Så jeg ønsker å redusere volumet. Først når vi får integreringen til å fungere bedre, kan vi øke volumet. Og integrering er ikke bare en offentlig oppgave, slik man lett tenker i sosialdemokratiske Norge og Sverige.

Alle må bidra, spesielt de innvandringsliberale. Ønsker du åpnere grenser? Ja vel, fint, men da bør du flytte til en minoritetsbydel, og sende barna dine på en skole hvor flertallet er minoritetsspråklige. Ikke gjemme dem bort i en hvit ghetto.

Mediene må dekke det som skjer

Jeg tror også at innvandring bør legges under nasjonal politisk styring. Innvandring er en radikal kraft – enda mer radikal enn økonomisk globalisering. Politikerne må ta ansvar for den. De kan ikke overlate den til internasjonale organer eller til byråkrater. Det var byråkratene i Migrationsverket som besluttet at alle syriske flyktninger skal få permanent oppholdstillatelse.

Dette bør heller være en politisk beslutning. Velgerne må vite: Hvem skal vi holde ansvarlig?

Og viktigst av alt: Mediene må dekke det som skjer. Dere kan være uenige i at volumet bør ned. Men det som skjer nå er en stor samfunnsendring. Den må observeres og beskrives.

Innvandringsvolumet i Norge og Sverige er nå på samme nivå som i USA mot slutten av 1800-tallet.

Det var den store innvandringsperioden da nordmenn, svensker, tyskere, irer, polakker, italienere og mange andre utvandret fra Europa og bygget et nytt land. Ja, faktisk er konsekvensene nå større.

USA hadde mye innvandring, men de hadde også mange flere barnefødsler enn vi har. I Norge og Sverige utgjør innvandring nå over to tredjedeler av befolkningsveksten, mot én tredjedel den gangen.

Dette er stort. Det er radikalt. Det kan ikke skje smertefritt. Noen må beskrive den smerten, på en ærlig og saklig måte. Det er journalistenes oppgave.

Vi trenger ytringsvennlighet: Viljen til å lytte høflig til tanker du er uenig i

Jeg begynte med å snakke om en debatt i Publicistklubben hvor Ali Esbati mente at journalistene ikke først og fremst skal beskrive virkeligheten. De skal forme den.

Mange innvandringsliberale tenker på den måten. Slik tenkte maoistene og andre kommunister også. Ideologien – verdigrunnlaget - var viktigst. Den skulle forme tankene, og så ville virkeligheten følge etter. Litt som The Law of Attraction. Hvis du bare tror hardt nok, kan du oppnå alt. Men det fungerte dårlig for dem.

I Øst-Europa forsøkte man å viske ut alle etniske forskjeller. Alle skulle bare være gode sosialistmennesker. Men da diktaturene falt lå de etniske konfliktene der fremdeles, bitrere enn noensinne.

Vi trenger ikke strenge ideologer som forteller oss hvilken virkelighet vi burde se.

Vi trenger nysgjerrige mennesker som beskriver den virkeligheten de faktisk tror de ser. Vi trenger journalister.

Og vi trenger ikke debatter med fasitsvar.

Vi trenger debatter som gjenspeiler de motsetningene som faktisk finnes i samfunnet.

Innvandringsskeptiske nordmenn og svensker må være synlige i den offentlige debatten.

Norge og Sverige har mer enn nok av juridisk ytringsfrihet. Men det er én ting vi trenger mer av, spesielt i svensk offentlighet. Og det er noe jeg kaller ytringsvennlighet . Viljen til å lytte høflig til tanker du er uenig i. Det å ønske kaoset og mangfoldet i en åpen debatt velkommen.

For uansett hvilke utfordringer vi møter i tiårene som kommer, vil det gå oss bedre hvis vi møter dem med ytringsvennlighet enn om vi møter dem med folkeoppdragelse.

Les flere artikler av Bjørn Stærk på essays.bearstrong.net. Twitter: @bjoernstaerk

Ikke gå glipp av debattene: Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Mer å lese om det svenske valget:

Oversikt:

Les også

Her er Sveriges nye regjering

Aftenposten i Sotenäs:

Les også

Utkantprotest mot svensk asylhåndtering

Kommentar om Svenskarnas parti:

Les også

«Ikke bland deg med svartinger. Da blir ungene blandinger, og det blir ingen blonde igjen»

Harald Stanghelle: Det går et spøkelse gjennom Europa. Nå viser det seg frem i det svenske folkhemmet.