Kronikk

Kronikk av Charlie Hebdo-journalist Zineb el Rhazoui: Religionskritikk er ikke rasisme

  • Zineb El Rhazoui

Det er tre årsaker til at jeg gjør ekstremistene så rasende.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Den 7. januar 2015 ble 11 av mine kolleger myrdet med kaldt blod i Paris. Vi hadde vært kolleger siden 2011 da jeg begynte som spaltist og journalist i satiremagasinet Charlie Hebdo.

Jeg har muslimsk bakgrunn fra Marokko, og skrev også reportasjer fra ulike deler av den muslimske verden. I 2012 utga jeg, sammen med min nå avdøde kollega Charb, en tegneseriebiografi om profeten Muhammed.

Den dagen terroristene angrep, var jeg på ferie i Marokko. Derfor lever jeg i dag.

Jeg reiste umiddelbart hjem til Paris, og ble snart overveldet av den verdensomspennende bølgen av støtte mine kolleger og jeg fikk.

Like etter ble det satt i gang en kampanje på Twitter og Facebook med oppfordring om å få meg drept også. Meldingene hadde hashtagen: «#The_Duty_To_Kill_Zineb_El_Rhazoui_To_Avenge_The_Prophet», på arabisk.

Hashtagen ble raskt spredt i tusenvis av tweets og retweetes av Twitter-brukere som lovet troskap til Daesh/IS. De publiserte også navnet til mannen min i Marokko, med bilde og adressen til firmaet han jobbet i. Av hensyn til arbeidskollegenes sikkerhet, ble han tvunget til å si opp.

Politibeskyttelse

Selv ble jeg satt under omfattende politibeskyttelse av den franske regjeringen. Jeg blir fulgt av livvakter overalt hvor jeg beveger meg, jeg blir fraktet i skuddsikre biler og bor aldri på samme sted to netter på rad.

Det første nummeret av Charlie Hebdo etter massakren. CHRISTIAN HARTMANN/NTB Scanpix

Min kollega, tegneren Luz, som også overlevde terrorangrepet, er underlagt det samme strenge sikkerhetsregimet. Han ble et hovedmål for terroristene etter at han laget den nå nesten ikoniske tegningen der profeten sier «alt er tilgitt». Den prydet coveret på det første nummeret av Charlie Hebdo etter massakren.Charbs tegninger av profeten og de andre små gule menneskene i tegneserien om profetens liv, «La Vie de Mahomet», er morsomme. Handlingen er derimot ikke morsom i det hele tatt. Det var den heller ikke ment å være.

Alvor – ikke humor

Alt som står der, er hentet fra autentiske islamske skrifter. Hver eneste linje, ingen ting er fiktivt – eller humoristisk. Det er en alvorlig biografi, basert på svært grundige og dokumenterte søk gjennom islamske skrifter.

Den inneholder ikke en flik av sarkasme eller hån.

Jeg tror egentlig ikke det er boken, men mer intervjuene jeg ga etter massakren i Charlie Hebdos redaksjonslokaler, som er grunnen til at jeg ble et terrormål.

I disse intervjuene, som ofte var på arabisk, kalte jeg ikke bare terroristene for blodtørstige mordere. Jeg sa også at jeg anså dem som idioter, uten kunnskap om Islam.

Det er tre årsaker til at jeg provoser ekstremistene, og gjør dem så rasende:

1) Jeg er en av dem; fransk, men også marokkansk. Jeg snakker perfekt klassisk arabisk. Trolig bedre enn de fleste av dem. De kan derfor ikke avvise meg som enda en fra Vesten som ikke forstår arabisk kultur.

2) Jeg er godt skolert i islamske skrifter og muslimsk historie. Jeg er religionsviter med islamsk hermeneutikk som fagområde. Jeg har mer kunnskap om islam enn de fleste av dem. Derfor kan de heller ikke avvise meg med at jeg ikke vet nok om de religiøse skriftene.

3) Jeg er en kvinne. Enda verre; en frigjort kvinne som ikke dekker meg til – og som forsvarer retten til å tenke fritt, er for seksuell frihet, og for likestilling. I tillegg legger jeg ikke skjul på jeg er ateist og at jeg er stolt over å jobbe i et magasin uten respekt for religioner.

Tilsammen gjør dette meg til en ideell måltavle for islamske ekstremister.

På Twitter diskuterer de den beste måten å drepe meg på; skal de skjære over halsen på meg, eller bør jeg kastes ut av et vindu? Hva med å tenne på huset jeg bor i? Hva er mest passende «for å hevne profeten»?

LES OGSÅ:

Les også

Luz tegner livet etter Charlie Hebdo-massakren

Hva sier sharia?

En annen diskusjon er hva som skal hevnes. Hva sier egentlig sharia (islamsk lov) om å avbilde profeten?

Svaret er at det i sunniislam – en av de to hovedretningene i islam – er tradisjon med forbud, men det er ingen religiøs tekst som klart forbyr det. I den andre hovedretningen, sjia, er det hverken tradisjon eller noe annet forbud. De har tvert imot en århundrelang – og rik – tradisjon for avbildninger av profeten.

Charlie Hebdo-journalist Zineb El Rhazoui er her i begravelsen til sin kollega, Charlie Hebdo-redaktør Stéphane «Charb» Charbonnier, 16. januar i år. Siden har det haglet med drapstrusler mot kvinnen. NTB SCanpix

Uansett religiøse forbud og tradisjoner, hva med oss ikke-religiøse? Er det rimelig at vi også skal underkaste oss? Selvfølgelig ikke, særlig ikke vi som bor i Frankrike. Et land der sekularismen er et konstitusjonelt prinsipp.Det vi skal, er å adlyde er loven. I Frankrike er loven basert på demokratiske prinsipper, blant annet om sekularisme og ytringsfrihet

Ytringsfriheten er og må være for alle, inkludert de som ytrer meninger andre finner krenkende.

De som sier at mine kolleger og jeg er rasistiske og islamofober, skal også ha rett til det.

Likevel er det sånn i dag at om noen kritiserer den kristne tro og kristne prester, så blir ikke vedkommende beskyldt for å være anti-presteskap, eller lide av kristenfobi. Den som kritiserer islam derimot, løper en høy risiko for umiddelbart å bli stemplet som islamofob.

Religionskritikk er ikke rasisme

Det finnes mennesker som angriper muslimer (eller personer de kategoriserer som muslimer) på en rasistisk måte. I betydningen av at de angriper muslimer som gruppe – eller rase. En gruppe som ikke bare er annerledes, men også dårligere. De som gjør det, er rasistiske fordomsfulle. Å kritisere religion derimot er ikke rasisme. Det er kritikk mot et syn, eller en idé. Også når kritikken oppfattes som støtende.

Noen, spesielt i USA, hevder at det må finnes det de kaller en «a safe place». At det i et demokrati også må være en «rett til ikke å bli krenket». Det er med respekt å melde, tull!

Dette har aldri vært en demokratisk rettighet, og kan ikke være det. Om vi innførte en sånn rettighet, ville det vært slutten på ytringsfriheten. Den er den mest grunnleggende rettigheten i et demokrati. Uten ytringsfrihet har vi heller ikke demokrati.

Jeg forstår at konsekvensene av ytringsfriheten noen ganger er vanskelige å tåle. Du risikerer å høre ting du ikke ønsker å høre, eller føler deg krenket av. Men du har også friheten til å la være. Du kan gå din vei, eller slå av TV-en. Du kan også la være å kjøpe satiremagasinet du oppfatter som krenkende.

Dette er Zineb el Rhazoui:

Spaltist og journalist i det franske satiremagasinet Charlie Hebdo, som i januar i år ble rammet av et terrorangrep fra militante islamister.

Hun har mottatt mer enn 1000 drapstrusler siden januar og lever under konstant politibeskyttelse.

I dag holder hun innlegg under menneskerettskonferansen Oslo Freedom Forum.

Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

  1. Les også

    Fra i dag kan du spotte gudene: Nå er blasfemi tillatt i Norge

  2. Les også

    Debatt: Fem punkter for å forstå russiske medier

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Religionsfrihet
  3. Ytringsfrihet
  4. Charlie Hebdo

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Profilert journalist i Charlie Hebdo sier hun sluttet fordi magasinet ikke lenger tør å kritisere islamsk ekstremisme

  2. VERDEN

    Charlie Hebdo med muslimkritisk forside etter Barcelona-terror

  3. KULTUR

    Charlie Hebdo-journalisten har politibeskyttelse døgnet rundt: – Jeg ville hatt et mye bedre liv om jeg holdt kjeft

  4. KULTUR

    – Samfunnet lider av en sterk berøringsangst for religionskritikk

  5. DEBATT

    Ytringsfriheten etter angrepet på Charlie Hebdo

  6. DEBATT

    Mina Bai fremstår som en moderne, norsk-iransk Erasmus Montanus | Usman Rana