Er Oslo-skolen på feil vei?
Det blir altfor enkelt å legge skylden på skolepolitikken i Oslo kommune eller ledelsen i kommunen for det som skjer i Oslo-skolen.
Av Thomas Dahl, Christan Wendelborg, Melina Røe og Trond Buland. Alle er forskere ved NTNU Samfunnsforskning.
Flere steder uttaler rektorer i Oslo bekymring for det som skjer i skolen i Oslo. På nrk.no «slås det alarm». Oslo-skolen omtales i Aftenposten av en gruppe rektorer som en «førerløs farkost».
Er det virkelig så ille som disse rektorene vil gi inntrykk av? Og enda viktigere: Om det er ille, er årsaksforklaringene gode nok?
Positiv utvikling
La oss først ta «alarmen». Leder for rektorenes fagforening i Oslo, Trond Nilsen, sier til nrk.no: «Utviklinga på barnetrinnet er eit signal vi må ta på alvor. Det er bekymringsfullt når det er nedgang to år på rad.» Nilsen viser til de nylige resultatene fra de nasjonale prøvene på 5. trinn, hvor det er en nedgang for Oslo-skolen.
De fleste lærere vet at man ikke kan basere vurderingen av en elev hverken på én eller to tester. Vurderinger krever et bedre kunnskapsgrunnlag enn hva tester kan gi. Det gjelder selvsagt også på organisasjonsnivå. Skal man si noe om kvaliteten på skolen, må man gjøre en grundigere vurdering enn det som enkelte rektorer her gjør.
For det første bør man spørre seg om man kan dra slutninger fra noen tester til hele Oslo-skolen. Elevene i Oslo måles og testes ikke bare på 5. trinn. Det er nasjonale prøver også på ungdomstrinnet. Der er det ikke noen signifikant nedgang å se for Oslo-skolen de siste årene. Snarere synes det som om det er en positiv utvikling på flere områder.
Ikke bare i Oslo
Enda tydeligere blir den positive utviklingen hvis vi ser på resultatmålet for hele grunnskolen: Grunnskolepoeng. I Oslo har gjennomsnittlig grunnskolepoeng steget jevnt og trutt de siste årene. For fem år siden lå de omtrent likt med resten av landet. I dag, med resultatene fra våren 2020, ligger de betydelig over. Det ser ikke ut til å være noen grunn for alarm her, snarere tvert imot.
Dernest bør man rette blikket litt utenfor Oslo. Nedgangen i resultatene på nasjonale prøver på 5. trinn ser vi ikke bare i Oslo. Den finner vi også for hele landet.
Nedgangen er riktignok større i Oslo-skolen enn for resten av landet. Men dersom tallene viser en reell nedgang i elevenes ferdigheter, er det altså ikke bare Oslo-skolen som er rammet. Det kan være en nasjonal trend vi ser gjennom de nasjonale prøvene for 5. trinn.
Da er neppe årsakene bare å finne i Oslo.
Therese Sollien kommenterer: Bråket i Oslo-skolen koker ned til en kamp mot høyresiden
Nedgang i motivasjon
Ved NTNU Samfunnsforskning har vi nylig analysert fjorårets Elevundersøkelse. Elevundersøkelsen er en landsdekkende undersøkelse med en svært høy svarprosent. Den gir mål på ulike forhold knyttet til elevens læringsmiljø.
Analysen viser en stor grad av stabilitet i norsk skole når det gjelder læringsmiljøet, men det er tendenser til endring på lavere trinn. På 5. trinn i skolen ser vi en nedgang på flere områder, spesielt når gjelder elevenes motivasjon.
Det er ikke bare elevene selv som rapporterer dette. Lærerne, som også blir spurt om elevenes læringsmiljø, sier det samme som elevene: Elevene på de laveste trinnene er blitt mindre motiverte enn hva de var før.
Dessverre har ikke skolene i Oslo deltatt i lærerundersøkelsen, så vi vet ikke hva lærerne her vil si. Men ifølge elevene i Oslo er det altså en nedgang spesielt når det gjelder motivasjon.
I det store og hele fungerer norsk skole godt, både for elever, lærere, hjem og samfunn, også Oslo-skolen
Det synes å være en negativ utvikling på barnetrinnet i norsk skole. Men den er ikke sterk, og det er ingen grunn til å rope alarm. I det store og hele fungerer norsk skole godt, både for elever, lærere, hjem og samfunn, også Oslo-skolen.
Men det er grunn til å undersøke om det er noe som kan forklare endringene. Da bør man ikke bare ha blikket på det som skjer i skolen.
Økende forskjeller
Den siste Ungdata-undersøkelsen peker på endringer på flere områder blant norsk ungdom. Det gjelder både holdninger til skolen, men ikke minst forhold utenfor skolen. Den viser til økt forekomst av psykiske plager, mindre fremtidsoptimisme og økt ungdomskriminalitet. Det er også mer skolestress og mindre trivsel på skolen.
En av de mest markante endringer går på hvor mye tid norske ungdommer bruker på skjermaktiviteter utenfor skolen. Tidsbruken foran skjermen har steget sterkt.
Både vår undersøkelse og annen forskning peker på at denne skjermbruken kan få innvirkning på det som skjer i skolen. Bare noe så enkelt som at den kan gjøre at elever sover mindre, kan få betydning.
Ungdata-undersøkelsen er basert på spørsmål til ungdom, ikke til de yngste elevene. Vi har dessverre ikke noe godt kunnskapsgrunnlag for å si noe om det er noen endringer utenfor skolen som påvirker utviklingen der.
Men både Ungdata-undersøkelsen og Elevundersøkelsen peker på et felles trekk: Det er ikke bare økning i negative forhold i ungdommers liv eller fallende motivasjon og mindre trivsel blant de yngste. Tallene viser i like stor grad at forskjellen mellom barn og unge også er blitt større.
Like mye som nedgang er det de økende forskjellene vi bør være oppmerksomme på. Undersøkelser fra andre land tyder på at disse forskjellene blir enda tydeligere som følge av nedstengningen av skolen.
Hedvig Montgomery: Hva kan vi gjøre for ungdommen nå?
Besynderlig
Det blir derfor altfor enkelt å legge skylden på skolepolitikken i Oslo kommune eller ledelsen i kommunen for det som skjer i Oslo-skolen, slik rektorene i Oslo gjør.
Det er vanskelig å se at det er noen grunn til å rope «alarm».
Ropet etter en «sterk og tydelig ledelse» fra rektorer er besynderlig. Rektorene vet sikkert at i utkast til overordnet del for læreplanen hadde departementet et forslag om en ledelse som «skulle stake ut kursen».
Etter en omfattende høringsrunde innså departementet at et slikt ledelsessyn ikke var hensiktsmessig. I den endelige planen ble dette omformulert til det følgende: «Det er skoleledelsens oppgave å lede slik at alle får brukt sine sterke sider, opplever mestring og utvikler seg.»
Dette innebærer at også skoleledelsen må tenke tilpasning: Det kan ikke bare være én kurs som er gyldig for alle skolene i Oslo.
