Kronikk

Kina på vei mot verdensherredømme?

  • Terje Tvedt
    Terje Tvedt
    Professor

Kampen om hva som er «det virkelige Kina», vil forme fremtiden, skriver Terje Tvedt. Foto: Aly Song / Reuters / NTB

Fryktbildet av Kina som et land som kommer for å «ta oss», må modereres.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Senhøsten 2019 var the grand old man i USAs utenrikspolitiske establishment på besøk i Beijing. Den 97 år gamle Henry Kissinger advarte der sine verter mot faren for en storkrig mellom USA og Kina. Kissinger sa at denne krigen, om den skulle bryte ut, vil bli mer brutal enn de to siste verdenskrigene.

Midt under koronakrisen i vår utbrøt New Yorks guvernør, Andrew Cuomo: «Vi burde kontrollere vår egen skjebne i stedet for at alle prøver å finne ut hvordan vi kan kjøpe fra Kina.»

I sommer ble det kjent at Norge de siste fem årene har gitt en halv milliard i u-hjelp til Kina. Det var en rett politikk, mente bistandsminister Dag-Inge Ulstein fra KrF.

Til Nettavisen sa Ulstein at Norge driver «kapasitetsbygging» overfor lokale kinesiske «myndigheter og bedrifter» og skal også hjelpe kineserne med data eller bidra med «utvikling av en informasjonsplattform på nett» (sic!)

Disse ulike fortellingene om Kina gjør det tydelig at samtidspolitiske interesser former verdensbilder. For å skape distanse til den makten som disse dominerende nåtidsperspektivene har, vil jeg plassere Kina på noen av historiens lange linjer.

Statsledelse og styringsideologi

Etter et hundreår som kineserne ser på som «Ydmykelsens århundre», preget av det siste keiserdynastiets sammenbrudd, kapitulasjoner overfor britiske opiumshandlere, en brutal japansk okkupasjon og borgerkrig, tok Mao Zedong og kommunistpartiet makten i 1949.

Det ble starten på en uvanlig stabil periode i kinesisk statsstyre.

«Det store spranget fremover» og Kulturrevolusjonen var kaotiske hendelser, med millioner av drepte og døde. Men det var kaos skapt og kontrollert av partiet og gjorde i det lange løp staten til en usedvanlig mektig ettpartistat.

Vestlige beskrivelser av Kina har vært mer påvirket av politiske prosjekter i Europa enn av det virkelige Kina, mener Terje Tvedt. Foto: Stig B. Hansen

Maos kulturrevolusjon var et nådeløst angrep på hans motstandere. Ideologisk var den også et oppgjør med konfusianismen, den mer enn 2000 år gamle filosofien med stabilitet og harmoni som ideal.

Taktikken var snarere stadige revolusjoner mot dem som ble fordømt som tilhengere av borgerlige ideer og konfusiansk tenkning. Mao skal ha sagt til sin nevø at den dagen partiet kommer trekkende med Konfucius, er det ikke lenger noe kommunistparti.

Der Mao manet til opprør mot de autoritetene som var uenige med ham, la den konfusianske tradisjonen vekt på at prinser er prinser og konger er konger, og at man ikke bør søke å styrte det som er naturlig.

Trusler mot stabilitet og harmoni

President Xi Jinping holdt tale på Konfucius’ 2565-årsdag i 2014. Han erklærte at kommunistpartiet nå var filosofens arvtager. Det var en handling ladet med symbolikk, og det ble tydelig hvor langt partiet hadde fjernet seg fra maoismen.

Xis mål som president på livstid, er stabilitet og harmoni med et uhyre omfattende statsmaskineri som redskap. Og Konfucius er altså hentet frem fra historiens skammekrok og blitt prominent medlem av partiets propagandateam.

Men vil en slags blanding av offisiøs, nasjonal marxisme, konfusianisme og en autoritær stat være tilstrekkelig til å bevare «harmoni og stabilitet» i det lange løp?

I 2018 endret Xi Jinping grunnloven slik at han kan sitte som leder av landet på ubestemt tid. Foto: Xie Huanchi / AP / NTB scanpix

Kinas ledere står overfor dype strukturelle utfordringer skapt av dem selv. Den raske veksten hviler ikke minst på verdenshistoriens største migrasjon. Ca. 150 millioner har flyttet fra landsbygda. Millioner av arbeidere bor på små områder i raskt voksende storbyer og har et begrenset sosialt sikkerhetsnett. De vil kunne bli en trussel mot stabilitet og harmoni. Ikke minst på grunn av ettbarnspolitikken.

Det skal være nærmere 40 millioner flere menn enn kvinner i Kina. Frykten for å ha skapt en kruttønne, må bekymre statsledelsen. Eventuelle store opprør vil også svekke Kinas verdi som fabrikk for utenlandske kapitalinteresser.

Mangel på enhet og venner

Motsetninger mellom regioner og sentrum har preget Kinas lange historie. Behovet for en sterk stat, ikke minst for å kunne kontrollere de store elvene, var en årsak til at Kina ikke utviklet føydalisme à la Europas len-system.

Tibet ble lagt under Qing-dynastiet på 1700-tallet, og har en kompleks relasjon til Beijing. Tibetanske nasjonalister mener de ble okkupert i 1950. Landet er Kinas vanntårn, fordi landets viktigste elver kommer derfra. For Beijing er det dermed utenkelig å gi etter for krav om reell autonomi for Tibet. Qing-dynastiet erobret også Xinjiang, regionen som er blitt verdenskjent på grunn av de muslimske uigurenes motstand mot Beijing.

Kinesiske myndigheter er svært opptatt av å sikre intern stabilitet og holde kontroll på den enorme befolkningen. Foto: Ng Han Guan / AP / NTB scanpix

Så sent som i 1911 vendte hele regioner den siste keiseren ryggen og bidro til Qing-dynastiets endelige fall. Kinas økonomi og økologi forutsetter på særegne måter at regionene er tett underordnet sentralmakten. Derfor vil slike konflikter ha dype konsekvenser.

Bekymringen for uro vil være konstant. Og Beijing vet at dette er en akilleshæl som fiender kan utnytte. Kina er også omringet av land som er kritiske til landets nye ambisjoner, og som historisk har vært i konflikt med Kina. Det forsterkes av samtidens uenighet om grenselinjer i havet og bruken av de mange livsviktige, flerstatlige elvene som kommer fra Kina.

Gjør sine hoser grunner for Vesten

Nabolandene er samtidig interessert i økonomisk samarbeid med Kina. Nylig ble det bekreftet av handelsavtalen som ble inngått mellom 15 asiatiske land.

Dette kan over tid føre til tettere samarbeid og militære allianser, men foreløpig er det lite som tyder på at det vil skje i stort omfang. Bare i 2020 er det flere eksempler på det motsatte:

  • Uro i Hongkong og på Taiwan
  • Sammenstøt mellom India og Kina langs felles grense i Himalaya
  • Konflikt mellom Japan og Kina om kontrollen over ubebodde øyer
  • Økende konfrontasjon mellom Kina og Filippinene i havområdet som skiller dem

Fryktbildet av Kina som et land som kommer for å «ta oss», må modereres av et historisk faktum: Kina mangler erfaring fra krigføring på andre kontinenter og har bare vært involvert i kriger i sitt nærområde.

Det er lite som tyder på at landet har militære eller politiske ambisjoner om å bli sentrum for et globalt imperium. De vil fortsette å gjøre sine hoser grønne for kapitalistgrupperinger i Vesten. Landets økonomiske vekst er jo avhengig av dem. De har foreløpig interesse av stabiliteten i den nåværende verdensordenen, samtidig som de vil søke kontroll over nærområder de mener historisk er Kinas.

Dette er et dilemma som regionalt vil ramme inn spørsmål om krig eller fred.

Himmelens mandat og klimaendringer

Ett strukturelt trekk ved Kinas lange historie kan heller ikke det nye regimet unnslippe.

Landet har en særegen sårbarhet for endringer i klima og vannsystemer. Opp gjennom historien har flere dynastier kollapset i kjølvannet av flom eller tørkekatastrofer. Når elvene og monsunen undergravde samfunnets «harmoni og stabilitet», var det tegnet på at herskerne var fratatt «Himmelens mandat». Dermed hadde folket rett til å gjøre opprør.

Fryktbildet av Kina som et land som kommer for å «ta oss», må modereres av et historisk faktum

Partiet har iscenesatt seg selv som arvtageren til keiser Yu – den mytiske herskeren som «skapte» Kina for 4000 år siden ved at han klarte å drenere og utnytte de store elveslettene og slik gjøre Kina dyrkbart.

Den gule flod ble kalt både «Kinas mor» og «Kinas sorg» som et uttrykk for dens dualisme. Så sent som på 1930-tallet tok denne elven livet av millioner av kinesere på grunn av dikebrudd og flom. Da Partiet endelig temmet den, trakk de linjer til Yu. Regimets sterke posisjon i dag skyldes ikke minst at det sikret bøndene mer vann, industrien mer kraft og beskyttet hundrevis av millioner innbyggere mot elvenes voldsomhet.

Under Xi er elvene i større omfang enn noensinne blitt kontrollert og ikke minst radikalt omfordelt mellom regionene. «Vannflytterstaten» kontrollerer elver og sender vann kunstig på tvers av regiongrenser. Det innebærer at gigantprosjekter som er helt vesentlige for landets velstand og harmoni, kan bli kasteball i regionale konflikter. I tillegg trues de av klimaendringer.

Mest talende er verdenshistoriens mest omfattende vannprosjekt.

Det pumper 5 prosent av Yangtse inn i tre kunstige vannveier og sender det 1800 kilometer mot nord. To av disse kanalene kom i full drift under president Xi. Partiet mener prosjektet vil gjøre Kinas utvikling mer bærekraftig ved å oppheve naturens urettferdighet mellom det «våte» sør og det «tørre» nord.

Det skal blant annet fylle opp grunnvannet på den nordkinesiske sletten, som synker alarmerende på grunn av overpumping. I tillegg skal det redde Den gule flod, som på grunn av overforbruk stadig sjeldnere når havet, samt gi 40 millionbyer drikkevann.

Vannusikkerhetens tidsalder

I 1487 oppsummerte den lærde Quinjun sårbarheten til datidens uten sammenligning mest kompliserte ingeniørprosjekt – Keiserkanalen. Det var også en vannvei mellom Yangtse og Beijing, men for båter med mat og soldater til hovedstaden. Han skrev at den «kan sammenlignes med halsen på en mann. Hvis han bare én dag ikke får svelget maten, dør han».

Kanalprosjektet kollapset for ca. 200 år siden, påskyndet av klima- og værvariasjoner. Det ga Qing-dynastiet en knekk det ikke kom over – i de årene Vesten industrialiserte og parkerte Kina på sidelinjen.

Om Xis prosjekt skulle lide samme skjebne, vil Kina slik vi kjenner det ikke lenger kunne bestå. Det er et paradoks: Jo mer regimet utnytter elvene og skaffer seg legitimitet i samtiden, jo mer vil det i fremtiden kunne bli rammet av endringer i klima og vannets syklus.

Portretter av president Xi Jinping og Mao Zedong på gaten i Shanghai i februar i år. Foto: Aly Song / Reuters / NTB

Kinas vekst hviler fundamentalt på at samfunnet er stabilt og harmonisk. Men også på at de store kreftene som behersker og påvirker naturen, er det. Vannusikkerhetens tidsalder vil føre til at de kinesiske lederne også i fremtiden primært må være opptatt av Kinas interne utvikling og stabilitet.

Med en stadig sterkere økonomi (selv om vekstratene avtar) vil globale ambisjoner øke. Men de sikrer dem ikke «Himmelens mandat». Kina kan «overta» Athens havn og avslutte sin nye Silkevei i hjertet av Europa. Statens ledelse vil likevel, som tidligere dynastier, rette mest oppmerksomhet mot intern kontroll, stabilitet og harmoni.

Samtidig – er det noe fortiden viser, så er det at fremtiden ikke alltid er en fortsettelse av det som var. Men bildet av Kina som en aggressiv makt som søker et globalt imperium, er foreløpig en fantasi.

Bilder av Kina

Jeg har her bare tatt opp noen linjer mellom Kinas fortid og nåtid for å gjøre tydelig konturene av mektige Kina-bilder i vår samtid. Temaet diskuteres grundigere i boken Verdenshistorie. Med fortiden som speil. Vestlige beskrivelser av Kina har nemlig vært mer påvirket av politiske prosjekt i Europa enn av det virkelige Kina.

Bildet av Kina som en aggressiv makt som søker et globalt imperium, er foreløpig en fantasi

For Voltaire på 1700-tallet var Kina et idealsamfunn. Det hadde ikke det presteskapet han mislikte ved Frankrike. For Montesquieu representerte Kina barbari, fordi det manglet den maktfordelingen han var opptatt av å få til i Europa.

Da det dynamiske kapitalistiske Europa vokste frem, ble Kina et sinnbilde på hva Europa ikke ville være. For den revolusjonære Marx og den mer konservative Weber representerte det henholdsvis økonomisk stillstand og kulturell treghet.

På begynnelsen av 1900-tallet, i forbindelse med Bokseropprøret og innvandringen til USA, var Kina «Den gule fare». På 1960- og 1970-tallet var bildet helt motsatt.

I store ungdomsgrupper i Vesten ble landet da oppfattet som historiens forløser. Landet sto i spissen for de fattige landenes kamp mot Vestens imperialisme. I Maos Kina ble det nye solidariske mennesket skapt.

Hva nå?

For noen tiår siden, etter Deng Xiaopings avmaoisering av Kina, ble det vanlig å beskrive Kina som et totalitært land underveis mot liberalitet og vestlig demokrati. Det var som om de var amerikanere i skjul. Og i dag?

Tiår med fenomenal vekst har brakt hundrevis av millioner ut av fattigdom. Samtidig har Kommunistpartiet forsterket sitt grep om staten og befolkningen. Kina blir av amerikanske politikere fra begge partier stadig oftere skildret som en aggressiv stat. Som en eksistensiell trussel mot USAs posisjon, og en dødelig fare for liberalitet og demokrati globalt.

Kampen om hva som er «det virkelige Kina», vil forme fremtiden.

Innsikt i historiens lange linjer gjør det mulig å redusere risikoen for å bli overmannet av «tidsåndens» Kina-bilder. Det gjaldt på 1970- og 1990-tallet, og det gjelder i dag. Uansett om det dreier seg om en norsk bistandsministers eller en amerikansk presidents versjon av Midtens rike.

  1. Les også

    Kronikk av Bernt Hagtvet: Et diktatur speiler seg selv

  2. Les også

    Hva Kinas håndtering av Wuhan-viruset forteller oss om politikk i diktaturer

Les mer om

  1. Kina
  2. Verdensøkonomien
  3. Krig
  4. Handelskrig
  5. U-hjelp
  6. Migrasjon