Kronikk

Ytringsfrihet bør finne sted, også på jobben

  • Mímir Kristjánsson
    Rødt-politiker og medlem av Ytringsfrihetskommisjonen
De siste årene har vi dessverre sett en økende tendens til at arbeidsgivere forsøker å eie sine ansatte døgnet rundt, skriver Mímir Kristjánsson.

Denne saken bør vekke oppsikt langt utenfor Rogalands fylkesgrenser.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Nylig ble biblioteksjef Aud Søyland Kristensen kalt inn på teppet til rådmannen i Time kommune på Jæren. Kristensen har, som mange andre jærbuer, engasjert seg i striden om det skal bygges et datasenter i kommunen.

Det er en klassisk konflikt, i grunnen. Mens utbyggerne lokker med nye arbeidsplasser, advarer motstanderne mot nedbygging av matjord. Kristensen er blant dem som er negative. Hun har blant annet engasjert seg gjennom den lokale aksjonsgruppen Vern Kvernaland.

I et intervju i lokalavisen Jærbladet har hun sagt klart fra om hva hun mener om nytt datasenter. Hun har brukt sin ytringsfrihet som innbygger til si hva hun mener om en viktig sak i kommunen. Men det har hun tydeligvis ikke lov til, mener rådmannen.

I et referat fra møtet som Nationen har fått tilgang til, heter det at «arbeidstageren i dette tilfellet har gått for langt: Å stå fram i media med ansattkort på brystet og polemisere mot rådmannen og den politiske styringsgruppen sin innstilling i nevnte sak, jf. punkt 2, bryter med prinsippet i kommunikasjonsstrategien og retningslinjene vist til i punkt 1. (...) Arbeidsgiver oppfordrer på denne bakgrunn Søyland Kristensen til framover å ha en mer tilbaketrukket rolle i Vern Kvernaland for slik å unngå rollekonflikt».

Biblioteksjef Aud Søyland Kristensen ble kalt inn på teppet til rådmannen i Time kommune på Jæren.

Grunnlovens paragraf 100

Saken bør vekke oppsikt langt utover Rogalands fylkesgrenser. Her forsøker altså ledelsen i en norsk kommune å forby sine ansatte å mene noe om politiske spørsmål i kommunen der de bor.

Som biblioteksjef har Kristensen ingen rolle i den pågående saken om datasenteret. Hun har heller ingen sensitiv informasjon å dele med avisene. Men som innbygger har hun altså en mening, og denne meningen er en annen enn den rådmannen har. Dette bryter visst med kommunens kommunikasjonsstrategi!

Det burde være unødvendig å minne om, men Grunnlovens paragraf 100 om at «ytringsfrihet bør finne sted» trumfer kommunikasjonsstrategien i Time kommune, og dessuten alle andre kommunikasjonsstrategier i Norge.

Forsøker å eie sine ansatte

De siste årene har vi dessverre sett en økende tendens til at arbeidsgivere forsøker å eie sine ansatte døgnet rundt. Å motsi ledelsen er naturligvis ikke aktuelt. Men det stopper ikke der. Av hensyn til bedriftens «omdømme» blir ansatte pålagt å legge bånd på seg i alle kontroversielle spørsmål.

Det blir forventet at en ansatt i alle sammenhenger skal representere arbeidsgivers verdier. Man for eksempel ikke skrive noe i sosiale medier som kan bringe bedriftens merkevare i vanry. Dersom de ansatte bryter disse reglene, blir de kalt inn på teppet.

Det blir forventet at en ansatt i alle sammenhenger skal representere arbeidsgivers verdier

Dette går hånd i hånd med fenomenet som i USA blir kalt «cancel culture». Det er for eksempel ikke lenge siden en av skuespillerne i Star Wars-serien «Mandalorian» mistet jobben etter å ha sammenlignet behandlingen amerikanske republikanere får, med behandlingene jødene fikk under krigen (meldingen ble senere slettet).

I utgangspunktet burde ikke Gina Caranos meninger på sosiale medier på Jorden komme i veien for hennes jobb som leiesoldat i en fiktiv galakse lang, langt borte. Men for produksjonsselskapet Lucasfilm blir den beste måten å beskytte eget omdømme på, ganske enkelt å kansellere kontrakten hennes.

Skuespiller Gina Carano mistet jobben etter kontroversielle ytringer.

Skremmes til taushet

Stadig oftere ser vi kampanjer på Twitter eller Facebook rettet mot arbeidsgivere, der målet er nettopp å disiplinere ansatte som har kontroversielle standpunkter. I verste fall ender dette i rent yrkesforbud for mennesker som har meninger som ikke regnes som «innafor».

Men for å skremme noen til taushet, holder det ofte å minne folk på hvor de jobber.

Resultatet av slike kampanjer er at mange bedrifter opplever at de må stå til ansvar for og «håndtere» sine ansattes ytringer. Da blir neste steg gjerne å lage strengere og mer detaljerte interne regler for kommunikasjon, særlig på sosiale medier. Men egentlig bør hele denne logikken avvises. Bare svært, svært unntaksvis har arbeidsgiver noe med hva en ansatt mener utenom arbeidstiden.

Bare svært, svært unntaksvis har arbeidsgiver noe med hva en ansatt mener utenom arbeidstiden.

I regjeringens Ytringsfrihetskommisjon har vi diskutert nettopp denne utviklingen som en av de mest sentrale truslene mot ytringsfriheten i Norge. Dersom man lar være å ytre seg av frykt for represalier fra arbeidsgiver, har man i realiteten fått sin ytringsfrihet kraftig begrenset.

Samfunnsdebatten går også glipp av helt sentrale synspunkter og stemmer dersom vanlige ansatte på gulvet alltid må gjennom kommunikasjonsavdelingen og ledelsen før de kan gå ut med sine meninger.

Hurtigrute-skandalen i fjor sommer er et godt eksempel fra privat sektor der ledelsen i en krisesituasjon forsøkte å legge bånd på de ansatte og hindre dem i å snakke med mediene. Til tross for at ledelsen selv ikke spilte med åpne kort, ble de ansatte bedt om å skrive under på en avtale om at de ikke skulle snakke med journalister. Dermed tok det lang tid å få viktige spørsmål i saken besvart.

Det offentlige har et særlig ansvar

I tilfellet Aud Søyland Kristensen og Time kommune er det imidlertid ikke et privat firma, men en kommune som forsøker å begrense en ansatt i å ytre seg i en viktig lokalpolitisk debatt.

Det offentlige er en stor arbeidsgiver i Norge og har et særlig ansvar for å fremme ytringsfrihet.

Dessverre er det grunn til å tro at både stat og kommune i praksis ikke alltid er seg dette ansvaret bevisst. Som lokalpolitiker har jeg sett tendenser til at den administrative ledelsen i kommunen ønsker å monopolisere informasjonsflyten mellom ansatte og folkevalgte.

Hvis en biblioteksjef ikke lenger kan uttale seg om et datasenter, hvor er vi egentlig på vei?

I verste fall kan dette føre til at de som styrer kommunen, ikke får den informasjonen de trenger for å ta gode beslutninger. Hvis en biblioteksjef ikke lenger kan uttale seg om et datasenter, hvor er vi egentlig på vei? Mot et generelt yrkesforbud for ansatte i offentlig sektor som ikke er enig med ledelsen?

Ytringsfriheten i arbeidslivet er under press. I en tid der mange er arbeidsløse og enda flere har en utrygg tilknytning til arbeidslivet, er det færre som tør å stå på kravene. Derfor er det avgjørende at vi som samfunn setter ansattes ytringsfrihet på dagsordenen. Ikke minst må stat og kommune gå foran som et godt eksempel. Ytringsfrihet bør finne sted, også på jobben.

  • Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Knut Olav Åmås: Den norske samfunnsdebatten er bedre enn sitt rykte

  2. Kadra Yusuf: Jeg ble nylig av-invitert fra et seminar. Hva med at vi utsetter oss mer for ytringer vi ikke liker?

Les mer om

  1. Ytringsfrihet
  2. Demokrati
  3. Arbeidsliv
  4. Time kommune