Det var AUF som ble kneblet etter 22. juli
På den norske politiske scenen har trollene fått plass i solen. AUF har måttet holde seg inne.
Det er mange som har sutret over «knebling» i årene som har gått etter 22. juli 2011. Men i tiden etter terrorangrepet var redaktørkorpsets omsorg for konspirasjonsprat fra ytre høyre nesten grenseløs, mens det var AUF som fikk beskjed om å holde tyst.
Behandlingen av AUF i den politiske debatten etter terroren var skammelig.
På dagen fire måneder etter terrorangrepet 22. juli var AUF-leder Eskil Pedersen på LO Stats kartellkonferanse på Gol, der han advarte mot konsekvensene av å bruke mektige talerstoler for å spre ytterliggående holdninger.
«Det er ingen tvil om at Frp har bidratt til en hatsk debatt om innvandring», sa Pedersen. Han viste blant annet til Christian Tybring-Gjeddes kronikk året før om Arbeiderpartiets «kultursvik», og Carl I. Hagens påstand om at «ikke alle muslimer er terrorister, men nesten alle terrorister er muslimer», som Siv Jensen senere støttet.
Hva vi bringer til torgs
Hverken da eller nå ga Pedersen noen gang uttrykk for at Frp på noen som helst måte bar noe ansvar for terroren. Hans poeng var et annet, men vel så viktig: Det har noe å si hva vi bringer til torgs.
Konspirasjonsteorier om snikislamisering og påstander om «kultursvik» er brennbart materiale. Det er noe annet enn normal innvandringskritikk.
Den debatten fikk han lite hjelp med. Siv Jensen anklaget Eskil Pedersen for å «begrense ytringsfriheten». Kristin Clemet i Civita lot som om hun ikke forsto Pedersens poeng, og spurte retorisk: «Har Frp uttalt eller gjort noe i innvandrings- og integreringspolitikken etter 22. juli som fortjener så kritiske utspill nå?»
Daværende medredaktør i Minerva og senere Høyre-politiker Fredrik Wang Gierløff reagerte på en Twitter-melding fra «Ap-broiler» Eskil Pedersen som lød: «Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke.» Gierløff skrev i Aftenposten at meldingen hadde «en ekkel eim av trussel», tilsynelatende helt uvitende om at Pedersen hadde sitert de avsluttende setningene i pressens Vær Varsom-plakat.
«Sier oss ikke noe som helst om Norge»
«AUF-leder Eskil Pedersen har forlangt noe han kaller ‘ytringsansvar’» skrev daværende Bergens Tidende-kommentator Frank Rossavik hånlig.
Et Klassekampen-intervju med presseveteranen Per Edgar Kokkvold åpnet med at journalisten spør:
«– Absolutt ingenting?
[…] – Nei, 22. juli sier oss ikke noe som helst om Norge, svarer han.
Sjefen i Norsk Presseforbund gjør et halvhjertet forsøk på å skjule et smil. Han vet han provoserer, og han liker det.»
I intervjuet ristet Kokkvold foraktfullt på hodet over AUF-leder Eskil Pedersen:
– Vi må være ekstremt varsomme med ord som ytringsansvar. (…) Hvis vi ofrer ytringsfriheten, er vi akkurat like dekadente som islamistene påstår at vi er, sier han.
Bunnpunktet i debatten
Omtrent samtidig var det nærmest jubel å spore fra BT-kommentator Eirin Eikefjord da Anders Behring Breivik i den første sakkyndigrapporten ble funnet utilregnelig.
Under overskriften «En gal manns ralling» utbrøt hun, tilsynelatende i en blanding av lettelse og triumf: «Selv om deler av venstresiden tviholder på at også vrangforestillingene er skapt i et politisk drivhus, må vi som samfunn anse oss frifunnet.»
Som om ikke galskap og politisk ekstremisme har en lang og mørk historie for å gå hånd i hånd.
Konspirasjonsteorier var visst ikke konspirasjonsteorier når de ble ytret av folk det koster noe å kritisere
Bunnpunktet i debatten rundt AUF høsten 2011 må være lederen i Dagens Næringsliv 25. november 2011. «Så lenge ofrene ytrer seg i de offentlige rom, har de også et ansvar. Vi skal leve med ettervirkningene av 22. juli i mange år. Vi må finne en måte som ikke ødelegger den offentlige samtalen om innvandring og integrering», skrev avisen.
Enkelte hadde med andre ord et ytringsansvar: AUF selv.
Unngikk ubehag
Budskapet i Dagens Næringslivs leder var så brutalt ufølsomt at det blir ufrivillig komisk. Samtidig oppsummerer det så godt hvordan den underliggende stemningen denne høsten egentlig var: De som ble skutt av den høyreekstreme terroristen, må passe på hvordan de opptrer, så ikke innvandringsdebatten blir lei seg.
Som om debatten om innvandring var en skjør, vakker blomst som ikke tålte at Norges største ungdomsparti, etter å ha blitt rammet av høyreekstrem terror, advarte mot konsekvensene av konspirasjonsteorier.
Lærdommer en skulle tro var helt basale for enhver som har den minste innsikt i hvordan politisk vold tidligere har oppstått, skulle tydeligvis ikke gjelde i norsk politisk debatt. For det kunne jo innebære ubehag.
Konspirasjonsteorier var visst ikke konspirasjonsteorier når de ble ytret av folk det koster noe å kritisere.
Svarene AUF fikk
«Vi må være ekstremt varsomme med ord som ytringsansvar.»
«Nyord.»
«Skremme folk fra å delta i en demokratisk og fri debatt.»
«Begrense ytringsfriheten.»
«(…) som samfunn anse oss frifunnet.»
Dette var svarene AUF og Eskil Pedersen fikk høsten 2011. Samtidig opplevde han og AUF en storm av hets og trusler, tydeligvis uten at det var lov å påpeke i offentligheten at dette hatet kommer fra et sted.
Når de første forsøkene på politisk debatt etter 22. juli endte slik, er det ikke til å bli overrasket over at ytre høyres språk og ideer har endt med å få en større, ikke mindre, plass i offentligheten.
AUF ble satt på pidestall og fikk beskjed om hvordan de helst skulle oppføre seg
Redaktørene og politikerne som alltid har hevdet at troll sprekker i solen, har ikke selv i tilstrekkelig grad giddet å rette flomlyset mot aktørene som stadig blir mer radikale: De viktigste nettstedene og «avisene» på ytre høyre har gjennomgått en radikaliseringsprosess, mens de fortsatt får lov til å fremstå som helt normale og ukontroversielle i de etablerte mediene.
Utøya-kortet
Etter hvert ble det nesten som om vi skulle feire ytre høyres tilstedeværelse, så vi kunne speile oss i dem og si: Se, så liberale vi er! Se, ytringsfriheten overlevde angrepet 22. juli!
Det er derfor heller ikke til å bli overrasket over at ord som «Utøya-kortet» og «22. juli-kortet» har piplet til overflaten. For den offentlige debatten ble påfallende raskt preget av en mistanke mot AUF-erne. «Utøya-kortet» er navnet på denne mistanken.
AUF ble satt på pidestall og fikk beskjed om hvordan de helst skulle oppføre seg. De kunne godt hylles for sin kjærlighet og evne til å tilgi, men med det uuttalte kravet hengende over seg: Men ikke provosér. Ikke ødelegg den gode stemningen.
Resultatet ble en ødelagt og forvrengt debatt om ytringsfrihet. Da ekstremisten Peder «Fjordman» Jensen (kjent for å ville «totalt, permanent» og «fysisk» fjerne alle muslimer fra Europa) mottok Fritt Ord-støtte, ble det aktivt argumentert med at dette handlet om ytringsfrihet.
Men da Eskil Pedersen og AUF ville ha et oppgjør med konspirasjonsteorier, var det visst et angrep på ytringsfriheten.
Har vi hørt etter?
På den norske politiske scenen har trollene fått plass i solen, mens AUF fikk holde seg inne.
Aftenposten har tidligere fortalt hvordan Utøya-overlevende har måttet leve med hets og trusler i årene etter terroren. I sin lederartikkel 21. juli 2018 skrev avisen at «hatet minner oss om forpliktelsen til med full kraft å bekjempe det tankegodset som skapte massedrapsmannen som 22. juli 2011 ødela livet til så mange».
Forpliktelsen Aftenposten formulerte på lederplass, er viktig. Har vi, med «full kraft», søkt å bekjempe det tankegodset som skapte massedrapsmannen?
Har vi det?
Vi kan jo spørre AUF om hva de synes. Og høre ordentlig etter denne gangen.
