Revolusjon med kvinnelig ansikt

Unge demonstranter i Polens hovedstad 30. oktober.

Privatliv. Seksuelle vaner. Religiøse overbevisninger. De hviterussiske og polske protestene er en ny fase av kampen for frihet og verdighet.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

«De eneste grupper som er frie til å si sin mening, er studenter og pensjonister.»

Det pleide Lord Dahrendorf, en legendarisk Oxford-professor, å si. Studentene er ennå ikke bundet av institusjonelle begrensninger, mens pensjonistene har råd til å blåse i dem.

Han hadde bare delvis rett. I det moderne politiske teateret er den gruppen som snakker friest, velutdannede og sinte kvinner.

Det pågår nå to kvinnelige revolusjoner i Hviterussland og Polen. To land med styresett som kan kalles velferdsautoritærisme – en blanding av konservativ patriarkalsk nasjonalisme og sosialistiske ideer.

Frem til våren 2021 ble dette brygget servert som valgflesk. Og halvparten av velgerne svelget det. Men tidligere i år fikk to despoter – hviterussiske Aleksandr Lukasjenko og polske Jarosław Kaczyński – sitt livs sjokk.

Kvinnelig politisk rockeband

Mellom august og oktober marsjerte tusenvis av kvinner med slagord om frihet. Kvinnene krevde at gammeldagse despoter måtte pakke sammen og gå av.

Bare The Beatles hadde flere kvinner under vinduene enn Kaczyński. «Dette er et frihetenes karneval, og ingen drittsekk tar det fra oss», sa en demonstrant i Warszawa. «Neste uke i november blokkerer vi alt.»

Nina Witoszek er en polsk-irsk-norsk litteraturviter, kulturhistoriker og forfatter. Hun er ansatt ved Universitetet i Oslo.

Det er oppsiktsvekkende hvor raskt hviterusserne og polakkene omfavnet kvinner som ledere av den demokratiske opposisjonen. I august 2020 begynte Svetlana Tikhanovskaja, kona til en fengslet president kandidat, å protestere mot det manipulerte valget. Det gjorde hun sammen med Veronika Tsepkalo og Maria Kalesnikava.

Den kvinnelige trioen ble fort sammenlignet med et politisk rockeband. De trakk store mengder tilhengere under mottoet «Vi elsker, vi kan, vi vinner».

Nå er Tikhanovskaja i eksil. De andre to kvinnene styrer protestene fra fengsel.

«Tisper», «drittsekker» og «fuck»

I Polen begynte kvinneopprøret nå i høst, den 22. oktober. Grunnlovsdomstolen ville skjerpe den allerede drakoniske antiabortloven maksimalt. En liten gruppe kvinner samlet seg rundt kvinnerettighetsaktivisten Marta Lempert. De sa «basta».

I løpet av to dager klarte gruppen å overbevise massene om at Polen er som en mishandlet kvinne: Hundset, løyet til, foraktet, umyndiggjort, blidgjort med penger, og så kysset galant på hånden til trøst.

Forbausende nok har de kvinnelige opprørerne også mobilisert den hittil apatiske ungdommen. Inntil oktober i år var unge polakker uinteressert i demokrati og grunnlov. For dem var de rene abstraksjoner. I dag opplever de på nært hold hvordan brudd på domstolenes uavhengighet kan påvirke deres fremtid.

Ungdommene nekter å la herskerne få total kontroll over deres privatliv, seksuelle vaner og religiøse overbevisninger.

Regjeringens plan om å forby abort utløste et mektig, nasjonalt raseri mot tyranni. Men i motsetning til de hviterussiske opprørerne som virker behersket og rolige – ja, nesten skandinavisk i stil – har de polske demonstrantene tatt i bruk ungdommens språk for å uttrykke sinne og forakt. «Tisper», «drittsekker» og «fucks» flyr i luften og skriker fra transparenter.

Ny fase av en uferdig revolusjon

Protestene i Hviterussland og Polen representerer en ny type antisystemisk revolusjon. De deler fire fellestrekk:

1. Begge begynte som en kvinneprotest, som raskt ble til en nasjonal streik.

2. I tråd med mottoet til Dahrendorf har kvinner gått sammen med de veldig unge og de aller eldste. Blant demonstrantene i Polen ser du nesten 90 år gamle kvinner som kjempet i Warszawa-opprøret (1944). Hviterussland har sin revolusjonære bestemor, den uhyre modige Nina Baginskaya.

3. Polske og hviterussiske omveltninger viser Kaczyńskis og Lukasjenkos pinlige anakronisme. De er fossiler som lever i en patriarkalsk kiste fra det 19. århundre.

4. De kvinneledede opptøyene viser at den antikommunistiske revolusjonen som fant sted i 1989 i Øst-Europa, er et uferdig prosjekt. Jo, 1989-opprørerne klarte å styrte det sovjetiske imperiets tyranni og innføre frie markeder. Men de overså frie mennesker.

De hviterussiske og polske protestene er en viktig, ny fase av en uferdig revolusjon. Kampen for individuell frihet og verdighet.

Demokratisk kamp møter hindre

Revolusjonen med et kvinnelig ansikt er både gammel og ny. Ifølge Harvard-forskeren Erica Chenoweth inkluderte 70 prosent av ikkevoldelige kampanjer fra 2010 til 2014 – fra den arabiske våren til Hongkong – et moderat eller omfattende antall kvinner i frontlinjene.

Å gå til angrep på mødre og bestemødre blir ofte sett på som en skam for politi og sikkerhetsstyrker. Det er tydelig i dagens i Polen, hvor rundt 3000 politifolk skaffet seg legeattest for å unngå en konfrontasjon med kvinner.

Men gjenoppblomstringen av demokratisk kamp i Øst-Europa møter en rekke utfordringer.

Den første er koronaen. Pandemien rettferdiggjør herskernes forbud mot forsamlingsfrihet og retten til å forfølge lovbryterne.

Det andre problemet er mangelen på en samlet politisk opposisjon. Det mangler noen som kan tre inn i et eventuelt maktvakuum og bli enig om et felles demokratisk program.

For det tredje, i tilfellet Hviterussland, har Lukasjenko kjøpt lojaliteten til Omon – opprørspolitiet. De er kjent for sin brutalitet og sadisme. Demonstrantenes innovasjon var å publisere navn og bilder på Omons torturister. Men utsikten til å lande i Lukasjenkos fangeleirer er en effektiv avskrekker.

I tillegg spiller geopolitikk en bremsende rolle. Det er mulig at Hviterusslands opprør til slutt blir kvalt av Putins spesialstyrker, enten de jobber med eller uten Lukasjenko. Putins våte drøm er jo en «myk anneksjon» av sin nabo.

Tyrannenes tid går mot slutten

«Du kan bare forutsi ting etter at de har skjedd», sa den rumenske forfatteren Eugène Ionesco. For øyeblikket er vi ikke i stand til å si når verdighetsrevolusjonen i Polen og Hviterussland vil lykkes. Det eneste vi vet, er at tyrannenes tid snart vil være over.

De unge, vestlig utdannede kvinnene og mennene vil nekte å leve i en verden styrt av kvinnefiendtlige menn som sprer hat, forakt og splittelse i sine samfunn.

Selv om pandemien midlertidig bremser den opp, vil den kvinnelige verdighetsrevolusjonen vinne til slutt. Om ikke annet fordi maktarrogansen har gjort mennene slappe og sløve. Kvinnene derimot, har måttet skjerpe seg i kampens hete.

I dag vet de fleste unge polske og hviterussiske kvinner og menn det som er allmenn kjent i Norden: Den beste indikatoren på et lands sivilisasjonsnivå er kvinnenes plass i samfunnet. Nå trenger de vår hjelp og støtte.