Kan vi endelig få en åpen debatt om Hjemmefrontens likvidasjoner?
Vi må snakke om rottejakten under andre verdenskrig.
I oktober 2020 ble jeg kontaktet av Mette Manus, datter av krigshelten Max Manus. Hun hadde en helt spesiell historie å fortelle.
Rett etter krigen, sannsynligvis på slutten av 1948, skrev Max Manus en roman.
Manuset, som han kalte Rottejegeren, handler om en gruppe krigsveteraner som har utført de skitneste jobbene under okkupasjonen. Som «rottejegere» har de likvidert angivere og torturister.
«Far sa alltid at han var så heldig som slapp å likvidere», fortalte Mette. «Men jeg vet at han kjente flere som måtte gjøre det, og det var veldig tøft.»
Hvorfor skrev Max Manus dette, og hvorfor ble det aldri utgitt?
Oslogjengens mindre kjente side
Kanskje ble han aldri fornøyd med teksten. Eller kan det hende at tematikken forkludret den offisielle versjonen av norsk krigshistorie hvis den ble utgitt?
Max Manus tilhørte Oslogjengen, en motstandsgruppe som utførte noen av de mest legendariske sabotasjeaksjonene i Norge under krigen, kjent fra blant annet suksessfilmen fra 2008.
Langt mindre kjent er det at Oslogjengen også utførte likvidasjoner, det vil si planlagte og hemmelige henrettelser.
Den mest kjente er angrepet i Blindernveien vinteren 1945. Oslogjengens Andreas Aubert og Henrik Hop likviderte da statspolitisjefen Karl A. Marthinsen med automatvåpen. Rundt 30 nordmenn ble henrettet av tyskerne som represalier.
Omgitt av taushet
Aubert og Hop ble tildelt Krigskorset med sverd. Likevel er det i dag vanskelig å finne åpen, detaljert informasjon om hendelsen, selv om den ligger over 75 år tilbake i tid og er en viktig hendelse i norsk krigshistorie.
Karl Marthinsen-likvideringen er det nærmeste Norge kommer attentatet mot Holocaust-arkitekten Reinhard Heydrich i Praha på forsommeren 1942. Det var en operasjon utført av lokale tsjekkere trent av SOE, britisk, hemmelig militærenhet, akkurat som Kompani Linge.
Represaliene var grusomme. Men der attentatet i Blindernveien fortsatt er innhyllet i hemmelighold, finnes en enorm mengde bøker og filmer om drapet på Heydrich. Helt sammenlignbare er Marthinsen og den mulige Hitler-etterfølgeren naturligvis ikke. Men forskjellen i åpenhet er slående.
Når det har vært så vanskelig å snakke om en likvidasjon av en av Norges aller mest beryktede nazister, kan vi bare forestille oss tausheten som omgir mange av de andre tilfellene.
Hvorfor så tabubelagt?
I standardverket Over grensen? (1999) tallfester historikeren Arnfinn Moland Hjemmefrontens likvidasjoner under krigen til 82. De fleste målene var norske angivere og torturister på relativt lavt nivå.
Ynkelige folk, utvilsomt, uten at det gjorde «rottejakten» noe lettere.
Én ting er å ta liv i en ren stridssituasjon. Det er vanskelig nok. Noe ganske annet er å gjøre det når fienden er ubevæpnet og kledd i sivil. Flere av ofrene var kvinner.
Å bli navngitt som drapsmann i myndighetenes tjeneste kunne være en påkjenning. Men nå, mer enn 75 år senere, når alle tidsvitnene selv er borte?
Poenget her er ikke å fordømme «rottejakten» som moralsk forkastelig og i strid med krigens folkerett. Jusprofessoren Johs. Andenæs konkluderer i en innflytelsesrik drøfting av problematikken i 1947 at likvidasjonene kunne rettferdiggjøres både som «nødverge» og «rettmessige krigshandlinger».
Nei, det virkelige mysteriet er hvorfor noe som både ble oppfattet som legitim nødverge under krigen og for oss i dag, er så tabubelagt.
Historien har formet oss
Riktignok kan vi skjønne hvorfor gjerningsmennenes identitet ble skjermet etter krigen. Slektningene av «rottene» kunne forsøke å hevne seg. Å bli navngitt som drapsmann i myndighetenes tjeneste kunne være en påkjenning.
Men nå, mer enn 75 år senere, når alle tidsvitnene selv er borte? Det er vanskeligere å forstå.
Kanskje finnes det trekk i norsk historie og kultur som gjør det spesielt vanskelig for oss om å snakke om krigens virkelig brutale sider. Arnfinn Moland er selv inne på dette: Likvidasjoner, skriver han, er «fremmed i forhold til både mentalitet og lynne i det norske folk».
Norges historie er fredelig, også krigshistorien. Historien har formet oss.
«Hele vort folk er naturlige og fødte fredsvenner,» skrev Dagbladet i 1896. Østeuropeiske land som Polen, Sovjetunionen og Jugoslavia mistet millioner av innbyggere under andre verdenskrig. Det er nesten ikke til å tro, men flere østeuropeiske krigsfanger enn nordmenn mistet livet under okkupasjonen, på norsk jord.
En undervurdert del av norsk krigshistorie er konflikten mellom Hjemmefronten og de britiske allierte/London-regjeringen om krigsstrategien. Spørsmålet om likvidasjoner stod sentralt.
Gå i graven med opplysninger
I 1942 ble ekspedisjon «Bittern» droppet over Nordmarka. De skulle trene norske Milorg-folk i likvidasjoner av norske nazister.
Drapslisten inneholdt 62 navn. Her var ikke bare angivere og torturister, men også kjente NS-ministere som Albert Viljam Hagelin og Jonas Lie. Hvis britisktrente norske agenter likviderte fremtredende norske nazister, ville konsekvensene bli represalier mot sivilbefolkningen.
Virkeligheten så annerledes ut for britene. For Milorg var det et spørsmål om å verne norske liv. For britene handlet det om å betrakte krigen mot Nazi-Tyskland i et internasjonalt perspektiv. Å binde opp Wehrmacht i Norge var strategisk viktig for den allierte krigsinnsatsen sett under ett.
«Mot er det du ikke tør, men gjør», var Max Manus’ motto. La oss håpe historikere og forfattere følger hans oppfordring
Etter bombingen av Rjukan i 1943 sendte den norske eksilregjeringen «sin dypeste beklagelse over hendelsene som har skjedd» til britiske myndigheter. Å beskytte norske sivile liv ble ansett som viktigere enn å hindre tyskerne å produsere atomvåpen.
Dette er kompliserte spørsmål – som går til kjernen av dilemmaene enhver politisk og militær ledelse baler med i en krigssituasjon.
Vi skulle derfor tro at diskusjonen om likvidasjoner stod sentralt i den omfangsrike litteraturen om krigen. Det er ikke tilfelle. Gunnar Sønsteby og Jens Chr. Hauge inngikk en pakt om å gå i graven med opplysninger om hvem som utførte likvidasjonene.
Spørsmålene som står ubesvart
Ingen skal påstå at de brøt sitt løfte. Molands bok gir riktignok en nyttig oversikt over henrettelsene, men besvarer ikke spørsmålene vi stiller oss.
- Hvordan ble likvidasjonene planlagt?
- Hvordan ble attentatmennene trent?
- Hvordan var dragkampen mellom Hjemmefronten og de allierte i London?
- Hva tenkte Oslogjengen eller andre om denne formen for krigføring?
- Hva tenkte operatørene selv om de moralske gråsonene de befant seg i?
- Og hvordan vurderer vi spørsmålet med våre øyne?
Dette bør være temaer for både forskningsprosjekter og historier ment for en opplyst offentlighet. «Mot er det du ikke tør, men gjør», var Max Manus’ motto. La oss håpe historikere og forfattere følger hans oppfordring, også i diskusjonen om likvidasjoner.
Aslak Nore er redaktør for Rottejegeren. Kronikken er en forkortet og omskrevet versjon av bokens innledning.
