Kronikk

U-hjelp hjelper ikke!

  • Peter N. Myhre
Veinettet er ufremkommelig over store deler av Tanzania. Norske milliarder har gått til andre ting.

Bistand skal ikke være en permanent løsning, men en midlertidig hjelp til selvhjelp. I dag vet vi ikke om hjelpen virker.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Peter N. Myhre

«U-landene må ta mer ansvar for å komme seg ut av fattigdommen selv. Skattebetalerne må begynne å se resultater. Bistand skal ikke lenger være en selvfølge, og nå er det på tide at flere av landene tar grep selv.»

Nei, sitatet er ikke fra et bistandspolitisk seminar i Fremskrittspartiet. Det er statsminister Jens Stoltenberg som sa dette i et intervju med NRK 21. september i år.

Tragisk

Han har rett. Derfor er det så skuffende at hans egen regjering nå har lagt frem et statsbudsjett uten noen tiltak for å forbedre norsk bistand. La meg ta ett eksempel: Tanzania har vært hovedbistandsland i snart femti år. Norge har bidratt med over 22 milliarder kroner i til Tanzania siden 1962. Men situasjonen er tragisk.

Det er ikke mange andre enn bistandsorganisasjonene som har nytt godt av alle milliardene. Folk bor under presenninger, i bølgeblikkskur eller stråhytter eller rett og slett på fortauene under åpen himmel. Det er som regel ikke innlagt strøm og vann, og det er tiggere overalt. Hvor er det blitt av resultatene, spør mange, herunder statsminister Jens Stoltenberg. Hva er pengene brukt til, skal Tanzania fortsette å få milliarder i 50 år til?

Mye penger

Det brukes mye penger. 27 milliarder er bistandsbudsjettet på i 2011. Det er mer enn det Norge bruker på veier og jernbaner i vårt eget land. Den norske regjeringen er uhemmet stolt over at bevilgningene til bistand er kommet opp i én prosent av Norges bruttonasjonalinntekt, eller 2,9 prosent av statsbudsjettet. Dette burde ikke være noe mål i seg selv. Det er viktigere hva pengene brukes til enn å bruke så mange penger som mulig.

Milliardene ruller

Ifølge OECD vil verdens giverland bruke 642 milliarder kroner på bistand til den tredje verden i 2010. Dette gis til FN-prosjekter, til direkte budsjettstøtte til enkeltland, og til verdens tilsammen 37000 bistandsorganisasjoner. Norges bistandsbudsjett på 27 milliarder utgjør 4,2 prosent. Norges befolkning utgjør 0,7 promille av verdens befolkning. Vi bruker altså 60 ganger så mye årlig pr. innbygger som gjennomsnittet i verden. Og pengene brukes helt feil. Europeiske milliarder rett inn på inntektssiden til afrikanske statsbudsjett har nok en lei tendens til å søke tilbake til Europa, og da sammen med bestillinger på flere BMW-er og mer champagne.

Ingen har ansvaret

I 2009 ga Norge bistand til over halvparten av alle land i verden, 112 land. Norge burde heller konsentrere seg om noen få land, lære disse landene godt å kjenne, og yte velrettet hjelp for å få disse landene opp på et anstendig nivå. Så får vi heller forhandle frem noen avtaler med andre giverland som får konsentrere seg om de landene Norge kutter ut, mot at de slipper å være så tungt inne i de landene som vi vil prioritere. Norge vil da ha et konkret ansvar for å få bistanden til å fungere i noen få land, og ikke som nå, nå har alle giverlandene ansvaret for alle bistandsmottagende land. Eller for å si det på norsk: Ingen har ansvaret for noe som helst. En slik ansvarspulverisering må vi bort fra.

Korrupsjonen florerer

Ifølge bladet Bistandsaktuelt fikk Utenriksdepartementet i fjor 101 nye saker om korrupsjon til behandling. De aller fleste gjelder bistand. Dette er bare toppen av isfjellet.

Omfanget av korrupsjon i nesten alle mottagerlandene gjør bistand nytteløst. Økonomisk vekst og utvikling av velstand og velferd er umulig når landets myndigheter preges av korrupsjon. Budsjettstøtte og annen hjelp til korrupte diktaturer bidrar dessverre også til at de korrupte diktatorene får hjelp til å bli sittende.

Komisk

Et utall av små prosjekter gjør at viktigere tiltak mister prioritet. 15. oktober i fjor opplyste Utenriksdepartementet at Norge vil bruke penger på i alt 770 prosjekter på under fem millioner kroner til hvert. 123 prosjekter gjennomføres med rammer på mindre enn 500000 kroner. Det får et komikkens skjær over seg når Norge skal påta seg å bevare plantasjearbeidernes folkedanser på Sri Lanka, og at Norge skal betale for en bokmesse i Asmara i Eritrea. Nylig ble det kjent at Norge har gitt 285000 kroner for å bygge et ølbryggeri i Elfenbenskysten. Dette til tross for at nabolandet Liberia har et stort bryggeri som lager førsteklasses øl. Det hadde vært bedre om Elfenbenskysten kunne kjøpe øl fra Liberia, et av verdens fattigste land. Slik kunne Liberia fått eksportinntekter, Elfenbenskysten hadde fått øl, og Norge ville spart noen hundre tusen kroner.

Ingen evaluering

Dessuten vet vi ikke om hjelpen virker. Regjeringen har ikke villet gjennomføre reell evaluering av bistandsarbeidet og bruken av bistandsmilliardene. NORAD har i tre år laget rapporter om norsk bistand. Men hverken metode eller omfanget av den informasjonen som er innhentet er tilnærmet adekvat. Dette gjør det vanskelig å identifisere feilbruk av ressurser, og enda vanskeligere å styre ressursbruken inn mot de viktigste behovsområdene.

Skriker etter reformer

Norsk u-hjelp skriker etter reformer. Vi må, som også statsministeren har krevet, knytte strenge krav til bistanden. Mottagerlandene må utvikle demokrati, menneskerettigheter, markedsøkonomi og frihandel, slik at landene etter hvert frigjør seg fra avhengigheten av økonomiske tilskudd. Dernest må vi være knallharde i våre krav til bekjempelse av korrupsjon. Så trenger vi en strategi for å gjøre u-landene uavhengige av bistand. Bistand skal ikke være en permanent løsning, men en midlertidig hjelp til selvhjelp. I Afrika hører man stadig at: «Ja, nå har vi vært politisk selvstendige land i 50 år. Men hva hjelper det, når vi fremdeles er økonomisk avhengige av Europa?».

Bygge veier

Vi må satse på de viktige tingene først. På mine reiser i Afrika det siste året har jeg fått samme beskjeden i land etter land. «Vi trenger veier og elektrisitet», sier de overalt.

Kineserne er til stede på flere steder i Afrika, og de er populære. De er ikke så opptatt av bokmesser og folkedans, men de bygger veier, og dermed kan afrikansk næringsliv blomstre. Avgjørende viktig for Afrika er det å få tilgang til verden med sine eksportprodukter. WTO, Verdens handelsorganisasjon er et godt utgangspunkt for slikt arbeid, siden de fleste bistandsmottagende landene er medlemmer i WTO.

Når energiforsyning, produksjon, handel og transport er i orden, så følger resten av seg selv. I mellomtiden sitter Regjeringen passiv og fortsetter å pumpe milliarder inn i meningsløse «hjelpetiltak» som ikke hjelper. Bistandsministeren er også miljøvernminister. Men er en slik dobbeltminister i stand til å få mer ut av bistandsmilliardene?

Les også

  1. - U-hjelp kan skape mer konflikt

  2. Koleraen har nådd Port-au-Prince

Les mer om

  1. Kronikk