Hvordan har koronaen påvirket folks tillit til myndighetene i Norden?
Det er tydelig at åpenhet og villighet til å endre retning har gitt bedre resultat.
Den 12. mars 2020 ble de mest inngripende tiltakene siden andre verdenskrig innført i Norge. Landet stengte ned som respons på koronaviruset. Siden er vi blitt kjent med R-tall, ringer og kohorter. Og blitt grundig lei av korona og restriksjoner.
Oppsiktsvekkende nok har imidlertid tilliten til helsemyndighetene vært relativt stabilt høy gjennom hele perioden etter nedstengningen. Ja, Norge er et høytillitssamfunn, men det samme kan man si om Danmark og Sverige. Her har derimot ikke utviklingen vært helt den samme.
Tallenes tale
Helt fra februar 2020 har norske helsemyndigheter målt i hvilken grad folk har hatt tillit til deres evne til å håndtere pandemien.
I starten av pandemien erklærte 74 prosent at de hadde høy tillit. I begynnelsen av mars 2020 var det imidlertid bare halvparten av de spurte som sa det samme.
Etter nedstengningen snudde likevel trenden. Med unntak av et par uker i år har tallet ligget rundt 80 prosent.
I Danmark er bildet mer sammensatt. Noen målinger har vist sammenhengende svært høy tillit, om enn noe nedadgående den siste tiden. Andre målinger har blottlagt at høstens danske skandaler og konflikter førte til stigende skepsis. En måling i november 2020 viste at det var omtrent 60 prosent som hadde høy tillit til myndighetene, mot omtrent 90 prosent for ett år siden.
I Sverige er bildet derimot blitt mer ensartet negativt. I en undersøkelse i mars 2020 sa 75 prosent av svenskene at de hadde tillit til Folkhälsomyndigheten. I begynnelsen av februar 2021 var det tilsvarende tallet 57 prosent.
Danmarks statsminister beklager avliving av mink uten lovhjemmel
Åpenhet gir troverdighet
I prosjektet «Pandemi og Retorikk» ved Universitetene i Oslo, Bergen, Roskilde og Örebro har vi fulgt arbeidet til helsemyndighetene tett i over ett år. Vi borer i mulige årsaker til det bildet som tegnes over.
Vi tror at én av forklaringene er ulik grad av åpenhet og ulik institusjonell selvstendighet. I Norge har helsemyndighetene i større grad vist frem hvilke alternativer man kan velge mellom, og så gitt sin tilrådning.
Vi har kunnet lese hvilke anbefalinger de ulike institusjonene har kommet med, og hva regjeringen har bestemt. Det har for en stor del vært åpenhet om at det råder usikkerhet og faglig uenighet. Det gir troverdighet.
Forskning påpeker at eksperter som ønsker befolkningens tillit, må gjøre seg sårbare. Man kan for eksempel vise muligheten for å ta feil og ta ansvar hvis man tar feil.
Dialog med de kritiske
Publikum har normalt ikke selv kompetanse til å verifisere det helseekspertene sier. Derfor er det viktig for tilliten at ekspertene stiller seg åpne for kritikk og gjerne går i dialog med dem som er kritiske. På den måten gis publikum makt til å gå dem etter i sømmene.
I Norge er mange av de strategiske koronavalgene blitt presentert slik: «Dette er kunnskapsgrunnlaget og de ulike scenarioene vi har, dette skal vi velge.»
I Sverige har det ikke vært noen lignende åpenhet.
Opposisjonen i Danmark har anklaget regjeringen for å holde informasjon skjult
I Danmark ble det fra starten av slått fast at nedstengningen var politisk besluttet. Opposisjonen i Danmark har anklaget regjeringen for å holde informasjon skjult og for ikke å involvere partiene utenfor regjeringen i viktige beslutninger.
Selv om det er klare tegn til at den politiske konsensusen i Norge sprekker, har likevel Erna Solberg hatt jevnlige møter med partiene i Stortinget.
Takhøyde for uenighet
Våre intervjuer og offentlige uttalelser fra helsemyndighetenes representanter i Norge tyder også på en ganske stor takhøyde for uenighet.
Informantene snakker om at det i flere år er dyrket frem en organisasjonskultur som går i den retningen. Det er selvsagt ikke problemfritt, og vi har fått nyhetssaker om faglige uenigheter. Men vi vil argumentere for at dette på lang sikt har styrket, heller enn svekket, tilliten til myndighetenes råd.
To ulike yrkesfløyer, journalister og kommunikasjonsfolk, har da også gitt Folkehelseinstituttet solide klapp på skulderen.
I september 2020 mottok instituttets direktør, Camilla Stoltenberg, pris fra Norsk Presseforbund for «åpenhet om usikkerhet og ulike faglige vurderinger».
Måneden etter var det instituttets kommunikasjonsdirektør som kunne møte opp og motta «Åpenhetsprisen 2020» fra Kommunikasjonsforeningen.
Også på lederplass i mediene har institusjonen fått ros, sist i Dagens Næringsliv 4. mars.
Kritiserer koronadekningen: – Journalistene spør nesten bare hvorfor tiltakene ikke er enda strengere
Ny kunnskap, nye råd
Lenge anbefalte ikke norske myndigheter munnbind. Så snudde de. Dette har selvsagt vært påpekt i sosiale medier og andre steder.
Enkelte tolker dette som at helsemyndighetene ikke vet hva de snakker om. Oppgaven for myndighetene er da å få med folk på at kunnskapsgrunnlaget er i utvikling.
Det er tydelig at åpenhet og villighet til å endre retning har gitt bedre resultat
Tilpasninger er heller tegn på at ekspertene og fagmiljøene besitter den nødvendige kompetansen til å navigere i, og oppdatere seg på, stadig ny kunnskap. Denne prosessen trengs det også åpenhet om. Skal man tro meningsmålingene, har myndighetene også lykkes med å få frem dette.
I Danmark skiftet man også strategi – og ble latterliggjort for det. Men også her har man lykkes med å kommunisere at vi er blitt klokere.
En annen strategi i Sverige
I Sverige har man også på dette området valgt en annen strategi. Myndighetene fortsetter å presentere forskjellige beskyttelsestiltak som konkurrenter til hverandre. Munnbind betraktes som mindre viktig.
Men når flere og flere i ekspertmiljøet, slik som for eksempel Kungliga Vetenskapsakademien, går inn for munnbind, settes det et sterkt press på Folkhälsomyndigheten.
Man har kanskje ikke fasiten på dette området og vet ikke om alenegangen lønner seg eller ikke. Men hva tillitsmålingene angår, er det tydelig at åpenhet og villighet til å endre retning har gitt bedre resultat.
