Kronikk

Den barmhjertige samaritan i nytt lys

  • Asbjørn Aarnes

I historien om den barmhjertige samaritan blir det tradisjonelt lagt mest vekt på den gode handling. Ut fra en ny tolkning blir det vesentlig at samaritanen, som vårt forbilde, lever seg inn i sitt medmenneskes nød og hilser den nødstilte velkommen, skriver professor Asbjørn Aarnes, idéhistoriker og forfatter.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

MED DEN FORNYELSEav den jødisk-kristne spiritualitet som har funnet sted med Emmanuel Levinas (1906— 1995), kommer flere bibeltekster i et nytt lys. Det gjelder for eksempel den sentrale lignelse som vi kaller Den barmhjertige samaritan, men som på visse andre europeiske språk kalles Den godesamaritan.Den tradisjonelle fortolkning av lignelsen er allegorisk og kristologisk: Samaritanen som tar seg av den forslåtte i veigrøften, er et bilde på Frelseren som finner det falne menneske, oppreiser ham og fører ham til faderhuset. Og Frelseren har særlige forutsetninger for å finne de falne, han falt selv blant røvere og endte sin livsgjerning på korset, mellom to røvere.Denne fortolkning har et forkynnende budskap som er lettfattelig i sin sublime form. Allegori er jo å lese noe "annet" ut av en tekst. Å lese og ta innover seg Den barmhjertige samaritan, er å gå over til denne betydning om frelsen, og da er vi ute av tekstens ordlyd.Det ville være en fordel å dvele i selve ordlyden. I en slik eksternfortolkning blir nemlig betydningsnyanser i teksten borte. Nylesningen er intern, ikke allegorisk: Det dreier seg om fire deltagere i et drama: En forslått, en prest, en levitt, dvs. en prestelærling, og samaritanen, denne siste står utenfor det jødiske fellesskap, av historiske og etniske grunner. Vi hører at presten og levitten ser den forslåtte, men at de går til siden. Samaritanen ser ham og handler, dvs. han kneler ved hans side, steller hans sår og fører ham til herberget hvor han med en pengesum forvisser seg om at hjelpen blir fulgt opp. Slik fortolket blir det historien om to som sviktet og en som besto nestekjærlighetsprøven ved handling. Moralen blir at æren tilkommer initiativet, helten fremtrer som fortellingens aktøri ordets egentlige betydning: Den som handler.ET NÆRMERE STUDIUMav tekstens ordlyd viser at denne tolkning er feilaktig i sin betoning av handlingen. Det er nemlig ikke på handlingens plan at forskjellen er størst mellom presten og levitten på den ene siden og samaritanen på den andre.I visse billedfremstillinger av scenen, som for eksempel i det maleri på treflater som henger i Stiklestad kirke, ser vi at i alle fall den ene, presten eller levitten, går og leser i en stor bok. Vi kan tenke oss at det er Den hellige skrift, kanskje forbereder de en gudstjeneste. Det må da være å handle, ja, hva skulle være viktigere enn å fordype seg i Guds ord til en gudstjeneste?Nei, den vesentligste forskjell er at når samaritanen ser den forslåtte, står det at han ynkes inderlig. I de siste norske oversettelser av Bibelen er ordet erstattet med "å ha medynk". Det er for så vidt korrekt, men å ynkes er et passivt verbum, som nettopp betoner passiviteten i samaritanens møte med den forslåtte, altså det motsatte av aktivitet, handling. Møtet går inn på ham, stanser ham i hans ferd og selvstrev. Den forslåtte bryter seg inn i samaritanens verden og gir hans liv en ny retning. Det er her hans status som ikke-jøde får betydning: han, den fremmede, viser seg som den nærmeste!Ut fra denne nytolkning blir moralen i historien ikke fordringen om handling, men fordringen, den etiske fordring om berørthet: Du skal ikke gå forbi din nestes nød og forbli i din egen verden. Du skal la den annen komme til deg, og du skal hilse ham velkommen. Det er på dette avgjørende punkt at Emmanuel Levinas' fundamentaletikkfornyer den jødisk-kristne spiritualitet.NÅ TIL SELVE FORTELLINGEN: Mesteren blir oppsøkt av en lovkyndig som utspør ham. Jødefolket levde under Loven, og lovkyndighet var et aktet embede. Det var derfor ikke urimelig at han henvendte seg til Mesteren, som selv var jøde og forkynner. Han hadde selv sagt at han var kommet til jorden, ikke for å oppheve Loven, men for å iverksette den.På det første spørsmålet, hva den lovkyndige skal gjøre for å arve evig liv, er svaret ukontroversielt: Mesteren henviser til Loven, og når den lovkyndige har fremsagt Lovens bokstav, bekrefter Mesteren at svaret er riktig, og han tilføyer: Gå du hen og gjør likedan! Det vil si at den lovkyndige skal gjøre som Mesteren, ikke oppheve, men iverksette Loven.Det er ved det andre spørsmålet at samtalen floker seg. Til budet om at man skal elske sin neste som seg selv, spør den lovkyndige: Hvem er så min neste? Allerede ved det første spørsmålet heter det at den lovkyndige ville "friste" Mesteren. Nå heter det at han ville "gjøre seg selv rettferdig".Det er altså klart at det kommer inn motiver som går ut over selve fortolkningen av Loven. Også her kunne Mesteren ha henvist til Loven, for det står i jødenes lov og visdomsskrifter uttrykkelig hvem ens neste er: Det er både den nærmeste og den fjerneste, slektningen, naboen og den fremmede, den fremmede som er neste fordi jødene selv hadde vært fremmede under landflyktigheten i Egypten.Vi må anta at den lovkyndige var ute for å målbinde Mesteren. Og det er ikke vanskelig å forestille seg at han ville ha kommet i vanskeligheter: Hvis Mesteren hadde henvist til Lovens bokstav og sagt at ens neste er enker og faderløse, den nære og den fremmede, ville den lovkyndige ha kunnet fortsette spørsmålsrekken og spurt: Men hva med den syke, og hva med den vansinnige? Og slik ville han kunne ha fortsatt å regne opp mulige kandidater til nestetittelen. Og ville ikke Mesteren da ha måttet vike fra skanse til skanse og ende med å innrømme at ingen er absolutt avskåret fra nesteverdigheten? Og så kunne den lovkyndige triumferende konkludere: Men hvorfor da ikke si at alle medmennesker er vår neste, og hvorfor alt dette ordkløveri? Var ikke da Mesteren målbundet?DET ER DENNE MULIGE LISTMesteren avverger ved å fortelle historien om mannen som var på vei fra Jerusalem til Jeriko og falt blant røvere. Mesteren beholder rollen som den som utspør den lovkyndige: Hvem av de tre viste seg som en neste for den forslåtte? Svaret, at det var han som viste barmhjertighet, bekreftes av Mesteren, som også denne gang gjentar imperativet: Gå du hen og gjør likeså. I dette siste, tilfelle brukes det greske ordet for å ynkes (eleein, eleos- ynk, medynk) som i Septuaginta (den eldste greske oversettelse av Det gamle testamente) er oversettelse av det hebraiske ordet hesed. Første gang, når samaritanen ynkes inderlig, blir et annet gresk ord brukt, som betyr noe i retning av smerte i innvollene, altså et sterkere ord for berørthet.Selvfølgelig står det fast at det var samaritanen som handlet, men han handlet ikke av prinsipp eller av fritt valg, han handlet på en befaling og bønnfallelse fra den forslåtte: Samaritanen er i det etiske, ikke i hjelpeaksjonen. Det finnes nemlig hjelp som krenker, den hjelpende, utstrakte hånd kan bli en seiershånd: Jeg er hjelperen, du er gjenstandfor hjelpen! Å være gjenstand er en byrde for den som blir hjulpet. Det er den hjelp som krenker. Hjelperen må løfte den forslåtte opp til likeverd, han må gjøre det Kierkegaard kaller å vinne den overvundne.I lys av Levinas' filosofi er det ikke uberettiget å minnes pengenes undergjerninger i lignelsen om den barmhjertige samaritan: De to penninger som samaritanen etterlater i herberget, viser til et fjernmiddel som kan erstatte den umiddelbare nærhet. Da pengene ble innført, heter det i en Levinas-tekst, gjorde det slutt på øye-for-øye-tann-for-tann-moralen, som påbød at om du hadde skadet din nestes lemmer, skulle du selv miste de samme lemmer. Med pengene ble det mulig å betale for den skade man har forvoldt.Ser vi nå tilbake på den allegoriske fortolkning, kommer også den i et nytt lys. Mesteren blir ikke (bare) hjelperen som øver sin frelsesgjerning blant menneskene. Da han "tømte seg" (kenosis) for sin guddommelighet, ble han sant menneske. Han ble den som levet i ynkelsen over og delaktigheten i det falne menneskes nød. Han tok det falne menneske så dypt inn over seg at han ba Faderen tilgi selv de synder vi ikke vet om. Da han sto på Golgata, vendte han seg mot folkemengden: Herre, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør. Den som taler slik, har flyttet inn hos menneskene, i deres åpenbare og skjulte nød.Derfor kunne han også si til disiplene at det de gjør mot en av hans minste, det gjør de mot ham. For han er imenneskene, uavhengig av rang og rase, og til vår gåtefulle forundring oftest hos uverdige.

Les mer om

  1. Kronikk